Per Norvik
2005: Norge feirer og markerer, Sverige vil minnes
I 2005 er det hundre år siden nasjonen Norge ble selvstendig. Oppløsningen av unionen med Sverige får en sterk markering i Norge og også i Norges offisielle institusjoner i utlandet. Stortinget vil gjerne feire begivenheten, mens regjeringen mer forsiktig bruker uttrykket ”markere”. Det handler om at man ikke ønsker å støte det gode forholdet til söta bror. I Sverige vil man minnes, ikke feire, sier utenriksminister Laila Freivalds.
Da Stortinget kom sammen i høst, snakket både kong Harald og stortingspresident Jørgen Kosmo om det spesielle som skal skje i året som kommer. I 2005 er det hundre år siden unionen med Sverige ble oppløst. Kongen snakket om at denne begivenheten skulle "markeres". Stortingspresidenten sa at unionsoppløsningen skulle "feires".
Og ordvalget er ikke tilfeldig. Kongen og regjeringen vil holde fast på at hunderårs-jubileet skal "markeres", ikke "feires". Man har fått det for seg at hensynet til Sverige tilsier at det er dette ordet som skal brukes. Man ønsker ikke å fornærme ytterligere det landet som vel hadde god grunn til å føle seg sveket da Norge brøt ut av unionen.
I Stortinget vil man derimot "feire" at man for hundre år siden fattet et vedtak som innebar at den svenske kongen hadde sluttet å fungere fordi han ikke hadde klart å skaffe landet en regjering. Dermed hadde også unionen sluttet å fungere, siden kongen var det eneste som bandt unionen sammen. Dette vedtaket ble fattet den 7. juni 1905.
Etter at utenriksministrene i de to landene nylig møttes for å drøfte hundreårsjubileet, snakket også Sveriges utenriksminister Laila Freivalds om "feiringen" av unionsoppløsningen, men hun konkluderte med med å si: -Det er Norge som feirer, og vi som minnes.
Unionsoppløsningen skapte en nasjonalistisk bølge i Norge. Den var ikke udelt sympatisk, og man kan vel si at nordmenn flest dannet seg et veldig unyansert bilde av unionen. I dag er det lettere å se at det kanskje var en velsignelse for Norge at vi fikk en union med Sverige i 1814, etter at landet hadde vært i union med Danmark helt siden 1380. Den nye norske staten, som fikk sin grunnlov i 1814, var så svak at den trengte et vern i begynnelsen. Unionen med Sverige ga den det.
Generøse Sverige
Og hvordan man enn ser det, så var Sverige svært generøs overfor vesle, fattige Norge. Ja, så generøs at begrepet union nesten blir litt misvisende. Siden 1814 utgjorde Norge en egen stat med sin egen regjering. Man hadde sin egen valgte lovgivende og bevilgende nasjonalforsamling, sin egen hær og marine, sin egen valuta, egen nasjonalbank, egne domstoler og eget rettssystem.
Historikeren Ole Kristian Grimnes sier at med et slikt sett av institusjoner kunne en fattig nasjon som ikke hadde noen erfaring med å styre seg selv, drive et fruktbart statlig og nasjonalt utviklingsarbeid gjennom hele 1800-tallet. Og det skjedde under et minimum av ytre innblanding og med lave omkostninger for den armodslige stat som slapp billigere fra forsvar, utenrikstjeneste og hoff enn den ville ha gjort om den skulle ha forsvart sin stat alene i stormaktsjungelen.
Nordmenn flest var da også tilfreds med den svensk-norske unionen gjennom det meste av 1800-tallet. Det var først svært sent i det århundret at de unionssprengende kreftene vokste frem med styrke. De nasjonale og demokratiske kreftene vokste seg da også stadig sterkere frem mot 7. juni-vedtaket i 1905. Og det må vel sies at det virkelig var storsinnet av Sverige å akseptere en fredelig utgang på den situasjonen man fikk da Norge ensidig sa opp unionsavtalen.
Union – fremdeles et upopulært begrep
En hundre år gammel nasjon er stadig en ung nasjon. Siden 1905 har ordet union gått igjen fra generasjon til generasjon som et svært belastet ord. Og vi skal ikke se bort fra at den kraftige motstanden mot EU i den norske befolkningen er knyttet til selve unionsbegrepet. Derfor vil det også være ganske dødfødt om noe parti skulle anstrenge seg veldig for å kjempe for norsk EU-medlemskap i året for selve hundreårsjubileet for unionsoppløsningen i 2005.
Motstanderne av norsk EU-medlemskap har gjort det helt klart at unionsoppløsningen i 1905 vil bli gjort til et hovedpoeng dersom noen skulle komme på den tanken å gjøre 2005 til et "ja-til-EU-år". Derfor vil heller ikke EU-spørsmålet bli noe sentalt tema foran stortingsvalget i september 2005. Det har dels sammenheng med den historiske markeringen. Men like viktig er det at begge de to aktuelle regjeringsalternativene vil bli sprengt den dagen det blir reist krav om at Norge på nytt bør søke om EU-medlemskap.
For en nordmann er det ikke godt å vite om den norske formen for nasjonalisme, og vår sjåvinisme, er mer usmakelig enn det vi kan være vitne til i våre naboland, men det ville ikke være overraskende om folk i andre land synes at nordmennene er ganske sære og usmakelig selvtilfredse. Det kan ha sammenheng med at landet så lenge måtte leve i union med andre land.
Men når unionsoppløsningen både skal markeres, feires og minnes, vil det også være grunn til å trekke frem de positive sidene ved den unionen vi fikk etter den langt mer dramatiske underkastelsen som den dansk-norske unionen representerte frem til 1814.
