Den nye norske regjeringen fikk en tøffere start enn ventet. Mennene fikk de viktigste stillingene, mens etniske minoriteter og seniorer er nesten fraværende. Jens Stoltenberg og hans nye mannskap rakk ikke å fremme ett eneste politisk forslag før det møtte mediestormen. Rekrutteringen til regjeringsapparatet førte umiddelbart til at to av de tre regjeringspartiene og Arbeiderpartiets kvinnebevegelse protesterte mot sin egen sjef.

Kjønnskvotering

Bakgrunnen var at Arbeiderpartiets landsmøte tidligere i år vedtok at partiet skulle praktisere absolutt kjønnskvotering ved sammensetningen av råd og utvalg, og at mange mente Jens Stoltenberg brøt med det vedtaket ved første anledning. Han plukket nemlig seks menn og fire kvinner fra sitt eget parti til statsråder. Jens Stoltenberg mente at han tilfredsstilt landsmøtevedtaket, fordi han hadde kvotert regjeringen i sin helhet. SV stilte med to menn og tre kvinner som statsråder, og totalt ble det dermed ni kvinner og ti menn i regjeringen.

Historisk sett, og sammenlignet med andre land, er kjønnsfordelingen imponerende. Debatten hadde ikke blitt så kraftig, om det ikke tegnet seg et mønster av at mennene fikk viktigere stillinger enn kvinnene.

Ulik sammensetning

I hele regjeringsapparatet (statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere) er det 40 kvinner og 40 menn, men de er likevel ikke likestilt. Blant de politiske rådgiverne, som står nederst i rang, er det flertall kvinner, mens det er flertall menn blant de høyere rangerte statssekretærer. På statsministerens kontor er det fem mannlige og to kvinnelige statssekretærer. Finansminister Kristin Halvorsen (som også er SVs leder) har fire menn og en kvinne blant sine statssekretærer. I de tradisjonelt ”lette” departementene med ansvar for kultur, likestilling og fornyelse er det stort flertall av kvinner i den politiske ledelsen.

Stortinget gjorde tendensen ekstra tydelig ved sin konstituering. I den prestisjetunge finanskomitéen er det to kvinner og 16 menn. Blant de åtte medlemmene av forsvarskomitéen er det en kvinne. Ikke uventet er det fire menn og syv kvinner i familiekomitéen.

Det nye i høstens politiske kjønnsdebatt var altså at man dreide søkelyset over fra den formelle kvoteringen til den reelle. Forventningen er nå ikke bare at man skal ha like mange menn som kvinner i maktorganene, men at de skal være tilnærmet like nær maktens sentrum. Da blir det også interessant å se på topp-politikernes nettverk. Det blir relevant å se på hvem de rådfører seg med. Og det er, for Jens Stoltenbergs og Kristin Halvorsens del, flest menn. Interessant nok har den tredje partilederen i regjeringen, Åslaug Haga fra Senterpartiet, en sterk kvinnedominans blant sine nærmeste. Mens kvoteringsdebatten pågikk som verst, klarte hun ikke å la være å tirre sin egen sjef ved å påstå offentlig at Ap. over lang tid hadde forsømt arbeidet med å få frem kvinner i topp-posisjoner.

Bare helnorske?

Senterpartiet hadde imidlertid ingenting å svare med da kvoteringsdebatten ble utvidet til å dreie seg om mer enn kjønn. Alle Sp's og SV's representanter i regjeringsapparatet er helnorske. Først i den aller siste rekrutteringsrunden dukket det opp et utenlandsk-klingende navn. Krishna Chudasama, med familiebakgrunn fra India og Tanzania og politisk bakgrunn fra Arbeiderpartiet, ble gjort til statssekretær i likestillings- og forbrukerdepartementet. Dette er departementet med færrest arbeidsoppgaver, og når hun attpåtil var blant de siste som ble utnevnt, virket det som et avlat i mange minoritetsmiljøer. Mange følte at Ap. bare tok med en innvandrer fordi partiet ble presset til det.

Alderssammensetning

Seniorene i arbeidslivet har få interesseorganisasjoner, og derfor ble det ikke så mye oppstyr rundt regjeringens aldersmessige ensretting. Men det er lett å se for seg hvordan den nye arbeidsministeren vil bli møtt, når han ber næringslivet om å ta et krafttak for å holde de eldre lengre i arbeidslivet: Hvordan kan han kreve det av næringslivet, når regjeringsapparatet bare består av et par mennesker over 55 år? Jens Stoltenberg og hans nærmeste har i all hovedsak plukket menn og kvinner som er som dem selv - mellom 35 og 50.

De har stort sett den samme bakgrunnen også – fra politikken. Denne gangen var det ikke en eneste av de 80 som ble plukket som måtte melde seg inn i partiet i all hast. Tidligere regjeringer har gjerne plukket et par statsråder eller statssekretær fra miljøer utenfor politikken – enten de har vært kunstnere, forskere, byråkrater eller næringslivsfolk. Det var så vidt det ikke ble en fotballtrener også. Rosenborgs legendariske trener Nils Arne Eggen sa i sin tid høflig nei til spørsmålet fra Thorbjørn Jagland om å bli statsråd.

En åpenbar grunn til at det denne gangen ble slik, er at det er tre partier i regjeringen. For Arbeiderpartiet ble det langt færre verv å fordele enn det som har vært vanlig, og da ble de kjente og fortjente arbeiderpartifolkene foretrukket.

Ingen gamle kjente

Trolig er det også et annet moment som spiller inn, og det er det politisk mest interessante. Jens Stoltenberg tok ikke sjansen på å ta med seg noen han ikke kjente fra før. I det moderne mediesamfunnet fortoner det seg som et stadig større sjansespill å gjøre ikke-politikere til politikere. De kjenner ikke kodene, og de kan lett fortone seg som så annerledes at pressen begynner å henge seg opp i annerledesheten og ikke i politikken.

Strategene i regjeringspartiene vet også at det er slutt på den tiden der statsrådene kan nyte godt av noen hvetebrødsdager. Opposisjonen og mediene forlanger klare svar og handlinger etter bare noen uker. Da er det en fordel å ha med seg politikere på laget som vet hvordan de kan levere, og ikke minst – hvordan de kan la være å levere og likevel slippe unna med det.

Den politiske eliten

Det er slik tenkning som har ført til at rekrutteringen til regjeringsapparatet er blitt så skjev. Den politiske elite er blitt som de fleste andre eliter, den reproduserer seg selv ved stadig å trekke inn likesinnede.

Hva er så konsekvensen? På kort sikt er det kanskje en fordel. Den nye regjeringen har allerede etter noen uker levert et nytt statsbudsjett og virkeliggjort flere av sine valgløfter. Den virker effektiv, og det er mulig velgerne vil honorere det i de kommende meningsmålinger. På lang sikt er det imidlertid langt større grunn til skepsis.

Forakten

Det snakkes allerede ganske mye om den politiske klasse, og den alminnelige politikerforakt får ny næring, dersom det faktisk viser seg at det er riktig å se på politikerne som en gruppe. Enda mer alvorlig er det at det oppstår glasstak for både den ene og den andre. Folk med bakgrunn fra næringsliv, forskning, innvandrermiljøer og seniorsentre kan forsøke å komme seg inn i topp-politikken, men de aller fleste vil oppleve at toppene ikke tør å satse på dem.

I kjønnsdebatten er problemstillingen velkjent. Det er på bakgrunn av slik kunnskap at kvoteringsreglene ble presset igjennom. Dermed bør vel både næringslivsfolk, minoriteter og seniorer hjelpes frem ved hjelp av kvoter. Men det kan bli fryktelig vanskelig å forholde seg til for kommende statsministere.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger