Norge skal snus på hodet. I løpet av forbausende kort tid er det skapt forventninger i hele landet om et nytt olje- og gasseventyr i Finnmark – noe som vil flytte det økonomiske tyngdepunktet i Norge fra sør til det ytterste nord. Det fascinerende er at det i større grad er politikk enn geologi som skaper forventningene. Foreløpige undersøkelser tilsier at det ikke er på norsk, men på russisk side oljen og gassen ligger.

Rett etter påske samlet utenriksminister Jonas Gahr Støre sine nordiske kolleger til to-dagers møte på Svalbard (fra Sverige og Finland kom statssekretærene). Det var et ledd i en storstilt norsk offensiv for å få andre lands politikere og topp-embedsmenn til å forstå nord-områdenes betydning i fremtiden. Her er det fortsatt ren mat i havet og store mengder olje og gass under havet. I tillegg kan et varmere klima føre til at det blir åpnet en ny vannvei mellom Europa og Kina som er betraktelig kortere enn dagens transportrute.

Den norske utenriksministerens hovedpoeng er at hele verden er tjent med at Norge får forvalte ”sine” deler av nordområdene slik vi mener det er best. Både USA, EU og Russland har klare strategiske interesser i nord – spesielt når det gjelder energi og transport. Norge er så lite at landet er nødt til å balansere stormaktenes interesser, og da vil vi kunne sikre et harmonisk samarbeid som alle stormaktene vil være tjent med.

Kontroversielt utspill

Standpunktet er ikke så lite kontroversielt fordi det blant annet kan innebære at Norge får råderetten over det som måtte finnes av olje og gass på Svalbards kontinentalsokkel. Alle andre land, med et mulig unntak for Finland, mener trolig det er mer fornuftig å la ressursene på Svalbard og i Svalbards nære sjøområder bli fordelt etter Svalbardtraktatens bestemmelser – og det innebærer at den som først gjør krav på å få utnytte ressursene i et område, får dem.

Spørsmålet om olje og gass utenfor Svalbard er blant de mest utenrikspolitisk pikante, men i den hjemlige politikken er det de mer nære nordområdene som fanger oppmerksomheten. Det er allerede gjort store nok funn til å bygge ut to gassfelt utenfor Finnmark – ”Snøhvit” er snart klar for produksjon, og ”Goliat” gis det klarsignal for innen fem - seks år. I Hammerfest, som skal huse landanlegget for Snøhvit-feltet, er det allerede Klondyke-stemning. Hotellene er stappfulle, utelivet er heftig, og husprisene stiger.

Inntil i fjor sommer var det ganske mange som var opptatt av å helle malurt i begeret. En ting er at det ble en ubalansert økonomisk utvikling i Finnmark. En liten by fikk all veksten, og avstandene er så store at det ikke er allverdens ringvirkninger å snakke om. Enda viktigere var det å få frem at Snøhvit-eventyret bygger på en utvinning av naturressurser som miljøvernerne er sterkt kritiske til. I fjorårets valgkamp var Sosialistisk Venstreparti (SV) sterkt i mot en videre utbygging av olje- og gassfeltene i Barentshavet. De to daværende regjeringspartiene Kristelig Folkeparti og Venstre (det liberale partiet) var også skeptiske.

Regjeringsmakt forplikter

Men denne vinteren og våren har motstanden fordampet – i hvert fall i det politiske miljøet. Årsaken er at SV er blitt med i regjeringen. Partiet har inngått et kompromiss som innebærer at det nå er for utvinning av olje og gass aller lengst mot nord, mens det har klart å skjerme noen områder lenger sør – spesielt utenfor Lofoten og Vesterålen. Der er det viktige gyteområder for fisken, og storebroren i regjeringen, Arbeiderpartiet, har gått med på å vente med olje- og gassaktivitet inntil vi vet mer om hvorvidt dette kan påvirke fiskens reproduksjon og vandringsmønster.

For et parti som har knyttet mye av sin identitet til miljøkampen, skulle man tro at det ville være smertelig å være med på å slippe oljeselskapene inn i et område der man vet lite om økologien og der man kan anta at en gass- eller oljeutblåsing vil gjøre ekstra store skader. Men det har ikke vært slik. Tvert i mot: Sosialistisk Venstrepartis lokallag i Nord-Norge er stort sett fornøyd. De har registrert et så sterkt press for ”utvikling av Nord-Norge” at det nå oppfattes som deilig igjen å kunne være med i kampen om velgerne.

I landet som helhet har det også vært et påtagelig stemningsskifte. Troen på teknologien er blant annet større enn på lenge. I Sør-Norge har oljeindustrien utviklet stadig mer avanserte metoder for å hente opp oljen og gassen. Det aller mest spennende er Ormen Lange-feltet utenfor Nordmøre der man tar sikte på å drive et helt gassfelt fra land. Selve ”plattformen” blir bare en liten robotlignende og ubemannet installasjon på havbunnen. Når man kan gjøre så mye teknologisk spennende for å få ut oljen og gassen, øker også troen på alt man kan gjøre ved hjelp av teknologien for å forhindre ulykker.

Frykten for ukontrollerte gass- og oljeutslipp er muligens permanent, men troen på at en slik ulykke vil være ødeleggende for miljøet rundt, er sterkt synkende.

Mer pragmatisk miljøholdning

Miljøvernorganisasjonen står alene igjen på sidelinjen, men heller ikke de er upåvirket av det generelle stemningsskiftet. Stadig flere av dem tar til orde for pragmatisme. De er fortsatt i mot en åpning av Barentshavet for olje- og gassaktivitet, men når det først gjøres, er de opptatt av å få være med på å sikre miljøet best mulig. Det er spesielt viktig for Barentshavet i sin helhet – inkludert de russiske områdene.

Miljøvernerne er nemlig som alle andre – når de ser mot nord, ser de egentlig mest mot øst. Det er utsiktene til et olje og gasseventyr i Nord-Russland som driver mange av de norske forventningene – både i oljeselskapene, hos politikerne og hos folk flest. I den norske delen av Barentshavet viser de foreløpige undersøkelsene at det ikke er allverdens gass og olje. Det er lenger øst de store forekomstene finnes.

I skrivende stund er det ennå ikke bestemt om Norsk Hydro og Statoil skal få være med på den russiske utbyggingen av Stokman-feltet, men innen noen uker blir det klart om de to norske selskapenes lykkes i sitt forsøk på å bli en del av den russiske offshore-satsingen i nord. Når Hydro og Statoil har argumentert for å få lete etter og å utvinne olje- og gass utenfor Finnmark, har de vist til betydningen av å samle erfaring slik at de blir en attraktiv samarbeidspartner for russerne.

Når norske politikere har argumentert for å åpne den norske delen av Barentshavet, har de vist til at russerne allerede har åpnet sin del, og at vi også må være med. Ikke minst må vi utvikle teknologi og kunnskap slik at vi sammen med russerne kan forvalte ressursene på en best mulig bærekraftig måte – det vil si at vi opptrer slik at vi ikke skader havets økosystemer og fiskeressursene.

Denne argumentasjonen har også miljøverninteressene hengt seg på. Når vi slipper til oljeselskapene lengst mot nord, stiller vi krav om nullutslipp. Det betyr at selskapene blir tvunget til å utvikle en teknologi som også vil komme russerne til gode. Et underliggende premiss i argumentasjonen er at Norge ligger lenger fremme enn Russland når det gjelder miljøteknologi.

Sett utenfra virker det kanskje noe selvgodt, men i Norge har det bidratt til en sjelden samstemthet om at det er i nord landets fremtid ligger.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger