Senterpartiet åpnet landsmøtevåren i Norge med et historisk vedtak. Etter å ha deltatt i fem borgerlige koalisjoner siden 1965, vil partiet i høst gå til valg på å regjere med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Vedtaket om å skifte side i norsk politikk skjedde omtrent helt uten debatt på Senterpartiets landsmøte i idylliske Kristiansand 11. til 13. mars. Det vitner om at partiet var godt forberedt. Siden daværende Sp-leder Odd Roger Enoksen for første gang luftet ideen i 2001, har all motstand i praksis forduftet.

Hovedmotstandere

Årsaken er politisk. Landsmøtet i Kristiansand bekreftet at Høyre er Senterpartiets hovedmotstander. I taler, vedtak og program viste landsmøtet at Senterpartiet står Ap og SV nær i fordelingspolitikken, og at finansminister Per-Kristian Foss og Høyre-leder Erna Solberg er de personifiserte fiendene.

Dette er en betydelig utvikling i et parti som i tre perioder de siste 40 årene har regjert landet sammen med nettopp Høyre. Så sent som i 1989 dannet Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti regjering sammen. Den ble ledet av Jan P. Syse (H) og sprakk på en EU-sak.

Senterpartiet ville ikke oppgi de norske konsesjonslovene i EØS-forhandlingene, slik Høyre ønsket, og koalisjonen ble oppløst høsten 1990. Etterpå sørget Senterpartiet for at Gro Harlem Brundtland (A) kom til makten, til stor bitterhet i de tidligere koalisjonspartiene.

Sp var Aps støtteparti

I realiteten startet Senterpartiet alt i 1990 glideflukten mot det som nå skjer. I perioden etter 1996, da Gro igjen kom til roret, var Sp i lange perioder et reelt støtteparti i Stortinget. Men det var først etter at Høyre i 2001 dannet regjering med KrF og Venstre at tanken på offisielt å skifte side i politikken kom ut i dagslys.

Landsmøtet i år strødde sand på skiftet, samtidig som det politisk satte ned foten for Høyre.

«Senterpartiet vil gjøre 2005 til et vendepunkt. Sentralisering og ensidig markedstilpasning skal erstattes av desentralisering og like vilkår over hele landet», heter det i innledningen til programmet «Det store distriktsløftet».

Analysen i bunn konkluderer med at sentraliseringen i Norge skyter fart, og det politiske svaret er en massiv offentlig pengebruk for å snu utviklingen.

Analysen vil opplagt gå hjem i utkantene, men det store og viktige spørsmålet for Senterpartiet er om velgerne vil ta flommen av løfter som ligger i programmet på alvor?

11 milliarder kroner til drift og vedlikehold av veier, bredbånd til lik pris til alle i hele Norge innen år 2007, nordmenn skal gis både en service- og en trygghetsgaranti, 6.000 statlige jobber skal flyttes ut av Oslo, 20 milliarder kroner skal inn i et næringsfond, og så videre.

Ingen skatteøkning

Samtidig lover Senterpartiet å ikke øke skattene, og gi landbruket bedre vilkår. Sosialøkonomen og Ap-lederen Jens Stoltenberg har åpenbart fått en lei nøtt å knekke hvis valgresultatet i høst åpner for forhandlinger mellom Ap, SV og Senterpartiet om en plattform for en ny regjering.

Han holdt også på å få en real miljøbombe i fanget, men til slutt sa et solid flertall på Sps landsmøte ja til utvidet petroleumsaktivitet i Barentshavet. Uansett blir olje i nord en het potet for de rødgrønne. Ap vil gi gass, Senterpartiet sier et nølende ja mens SV trolig vil skjerpe nei-profilen når partiet samles til landsmøte like etter påske. Senterpartiets forsøk på å ri to hester i denne saken har allerede ført til krangel mellom partilederne Åslaug Haga (Sp) og Kristin Halvorsen (SV).

På flere andre områder viser Senterpartiet at partiet mener alvor med å skifte side. Programmet er et tydelig alternativ til den sittende regjering, og det harmonerer med politikken til Senterpartiets nye venner til venstre.

Fellesnevneren er aktiv bruk av statlige virkemidler for å stimulere vekst utenfor byene. Senterpartiets parlamentariske leder Marit Arnstad er trolig den som klarest har formulert en ideologi rundt en slik politikk.

Offentlig eierskap av ressurser

«Vi kan jo spørre oss selv; ville vi byttet ut våre naturressurser mot Sveriges bilproduksjon slik vi ser den i dag?» Spurte hun retorisk i sin innledning på landsmøtet, og forsvarte Norges råvarebaserte og spredte næringsliv.

Og ikke minst – hun forsvarte et sterkt offentlig eierskap til fisk, vannkraft og olje. Her går et skarpt politisk skille mellom Bondevik-regjeringen og de rødgrønne. De tre partiene til venstre er enige om et røft oppgjør med det alle tre oppfatter som Høyres privatisering av fiskeressursene, de er enige om at vannkraften ikke må settes i spill og at staten skal holde posisjonen i Statoil og i forhold til statens direkte eierskap i oljefeltene.

Får vi Senterpartiet i regjering? Det er ikke sikkert, heller ikke om de rødgrønne vinner valget. Rollen som mikropartner i en regjering med et arrogant Ap og et sterkt SV skremmer folk i Senterpartiet.

Derfor er partiets oppslutning en første og avgjørende bøyg. Med en lav oppslutning, rundt fem prosent av stemmene, blir nåløyet trangt.

Blir for forhandlinger med SV og Ap skal Senterpartiet ha politisk uttelling. Kravlista er lagt høyt og Senterpartiets ledere er kjent som dyktige hestehandlere. Det kan bli for mye for et Ap som vet at et like godt alternativ er å regjere alene, slik partiet alltid har gjort.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger