”Europas rødeste regjering” er ikke veldig radikal. Sosialistisk Venstrepartis velgere er skuffet, og næringslivslederne er i grunnen godt fornøyd med et stabilt flertallsstyre under kyndig ledelse av den moderate Jens Stoltenberg. Den manglende dristigheten og radikaliteten har ført til uro i de tre regjeringspartiene, og spesielt i Arbeiderpartiet kan konsekvensene av uroen bli store.

Da Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Arbeiderpartiet dannet regjering i fjor høst ble den karakterisert som Europas rødeste. Regjeringens politiske plattform var spekket med formuleringer som bar bud om en ny og radikal politikk. I hvert fall ble den oppfattet slik, når den ble lest av partitillitsvalgte rett etter en valgkamp der de tre rød-grønne partiene virkelig hadde markert seg som garantister for en ny kurs.

Nå har det gått opp for mange av de rød-grønne velgerne at forandringene blir mindre enn de hadde trodd. Regjeringen har ikke levd opp til forventningene. Det innrømmer også toppene i regjeringspartiene: Forventningene var så store, sies det nå, at det i hvert fall ikke er mulig å oppfylle dem på ett år.

Regjeringspartienes forsvarere viser i stedet til de mange ting som faktisk er endret: Det er blitt gitt mer penger til offentlig velferd i kommunene, og skattene er økt. Regjeringen sier nei til gasskraftverk med klimaødeleggende CO2-utslipp, den har gitt ekstra penger til satsing på miljøvennlig energi, og den har trosset USA i et par viktige utenrikspolitiske saker.

Nøkternt sett er vel forandringene denne gangen omtrent like store som de har vært ved tidligere regjeringsskifter, men på grunn av forventningene rettes søkelyset mot det som ikke blir endret. Spesielt snakkes det mye om næringslivspolitikken.

Under valgkampen i fjor høst lovte de nåværende regjeringspartier at de skulle føre en ”aktiv næringspolitikk”. De engasjerte seg kraftig mot Norske Skogs planer om å legge ned en papirfabrikk i Skien. Fabrikken var i seg selv lønnsom, men Norske Skog ville fjerne produksjonskapasitet for å gjøre virksomheten i sine andre fabrikker mer lønnsom.

Næringspolitikken som forsvant

Stoltenbergs folk fikk makten for sent til å redde papirfabrikken i Skien, så det var først da Norsk Hydro i vinter skulle legge ned en aluminiumsfabrikk i Årdal at den nye regjeringens aktive næringspolitikk virkelig ble satt på prøve. Det viste seg at regjeringen ikke ville gjøre noe av betydning for å stanse nedleggelsen. Den fikk til en utsettelse, og ble presset til å gi litt ekstra penger til utvikling av alternative arbeidsplasser i det sårbare lokalsamfunnet. Men det var alt for lite til å stagge de interne kritikerne.

Regjeringen forsvarte seg med å vise til at det var i den statlige eierskapspolitikken man virkelig skulle vise sin radikalitet. I statsselskapene skulle man sette folk inn i styrene som kunne sikre en drift som tok hensyn til samfunnets beste.

Den store testen skulle være Statoil. I de rød-grønne partiene hadde svært mange allerede begynt å glede seg til at Stoltenberg og næringsminister Odd Eriksen skulle gjøre den tidligere oljeministeren Marit Arnstad til styreleder. Hun var en perfekt kandidat, fordi hun har lang erfaring som olje- og energiminister. Dermed kunne hun kombinere politisk innsikt og erfaring med den nødvendige kunnskapen om oljebransjen. Arnstad, som representerer Senterpartiet, var et sikkert kort i regjeringskabalen i fjor høst, men hun sa nei, fordi hun er alenemor og ikke ville pendle fra Nord-Trøndelag når sønnen skulle begynne på skolen.

Men Marit Arnstad ble aldri spurt om å bli ny styreleder i Statoil. Stoltenberg og olje- og energiminister Odd Roger Enoksen ville heller ha en næringslivsmann. Valget falt på Johan Fr. Odfjell, som har erfaring fra flere tunge styrelederverv tidligere. I tillegg har han en av Norges mest lukrative etterlønnsavtaler med forsikringsselskapet Vesta. Han har nære kontakter med en av de største grupperingene i norsk leverandørindustri, og han vitnet for Skandia-toppen Lars-Eric Petersson i rettssaken mot ham. Det er ikke noe kriminelt i det, men det ble trukket inn i den offentlige debatten som en illustrasjon på at Odfjell er en del av tradisjonelle styrenettverk og interessesfærer, og at han ikke kan bidra med en annerledes tenking for Statoil.

Tvunget til å trekke seg

Valget av Odfjell utløste et regulært opprør i regjeringspartiene. Statsministeren ble tvunget til å snu i tolvte time, og han måtte personlig gripe inn for å få Johan Fr. Odfjell til å trekke sitt kandidatur.

Det aller verste var at energiminister Enoksen personlig hadde ringt til Odfjell for å overtale ham til å bli styreleder. Odfjell hadde orientert valgkomitéen om sin etterlønnsavtale og sine bindinger, og det er uklart om Enoksen og Stoltenberg visste om dette da de valgte ham. Likevel var deres første reaksjon da etterlønnsavtalen ble kjent i offentligheten å forsvare valget av Odfjell. Næringslivslederen hadde grunn til å tro at han hadde statsministeren i ryggen, inntil han plutselig fikk beskjed om å redde regjeringens ære ved å trekke sitt kandidatur.

Statoils styrelederkabal ble løst ved at den sittende leder forlenget sitt engasjement, men regjeringens troverdighet i næringslivet er blitt svekket. Dessuten er Stoltenbergs og Enoksens autoritet innad i regjeringsapparatet blitt mindre. Det snakkes i krokene om Stoltenbergs manglende forståelse for symbolenes betydning i politikken. Noen hevder – anonymt - at han skyr konflikter.

I Enoksens Senterparti er det mange som føler at Arbeiderpartiet falt dem i ryggen. Enoksen var etter sigende innstilt på ikke å trekke i land.

I SV er man misfornøyd med sin egen partileder i denne saken. Kristin Halvorsen var nemlig også informert om at Odfjell skulle bli ny styreformann i Statoil, men hun gjorde ingenting for å stanse beslutningen.

Det ulmer i Ap’s bakland

Nå er det ikke noe nytt at det er uro og misnøye internt i et regjeringssystem. Både SV og Senterpartiet kan tåle mer av den slags før det får noen konsekvenser for partienes regjeringsdeltagelse.

I Arbeiderpartiet er det muligens annerledes. Der har det alltid stått kamper mellom ulike fløyer. Et ganske stort mindretall i partiet har i de siste 25 år protestert mot partiledelsens hang til å administrere mer enn å styre. Gang på gang har det vært småopprør mot Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg fordi de ikke har vært villige til å bruke radikale politiske virkemidler – de har i stedet i lange perioder søkt å avpolitisere ulike samfunnssektorer.

Dette misfornøyde mindretallet har vunnet noen seire dann og vann, men det har aldri truet partiledelsen. I Stortinget har nemlig Ap. alltid funnet løsninger sammen med den politiske høyresiden, og Ap.s mindretall har ikke hatt noen muligheter til å sette makt bak sine krav.

Nå som Ap. er i allianse med partier som gir dem flertall i Stortinget er situasjonen annerledes. Det er internt i regjeringsalliansen beslutningene blir fattet, og der er Ap.s mindretall svært ofte i flertall. SV og deler av Senterpartiet er nemlig enig med de tradisjonelle Ap.-dissenterne i både små og store saker. Jens Stoltenberg styrer derfor en allianse der han ikke uten videre kan regne med at han har sine egne bak seg. Han styrer også et parti der mindretallet på en helt annen måte enn før kan utfordre ham.

Likevel er det han som er sjefen, og man skal ikke undervurdere partidisiplinens betydning. Stoltenberg er dessuten flink til å kompromisse og å samle. Sannsynligvis vil han klare seg frem til valget i 2009, men så skal han vise at han har en åpenhet for radikal tenkning som han ikke hadde da han satset på Johan Fr. Odfjell som Statoil-styreleder.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger