Muhammed-tegninger, Fremskrittsparti-fremgang på meningsmålingene, voldelig oppgjør om makten i en moské i Oslo og et avisintervju med en anti-vestlig kurder-leder i norsk eksil – alt sammen har bidratt til å polarisere innvandrings- og integreringsdebatten. Eller kanskje er det ikke slik? Det er like sannsynlig at hendelsene de siste to månedene har nyansert holdningene både til ”hvite” og ”brune” nordmenn.

Dette har vært Fremskrittspartiets (Frp)vinter i politikken. Partiet har klatret jevnt og trutt på meningsmålingene, og i starten av mars kom de første gallupene som viste at Frp. var større enn Ap. – og følgelig landets største parti.

Oljefond og innvandring

Årsakene til fremgangen er mange. Partiet er nå det eneste som verken har, eller har hatt, regjeringsmakt, og det er dermed det eneste partiet som aldri har kompromisset bort sin tydelighet. I tillegg er Frp. villig til å bruke langt mer av oljefondet enn de andre partiene vil – da blir det rom for å tilby velgerne bomfrie og forbedrede veier, mer politi, mer penger til sykehusene og mindre egenandeler på velferdstjenester.

Når pressen og politikerne fra andre partier kommenterer Frp's fremgang, viser de til alt dette, men det legges mest vekt på innvandringspolitikken. Fremskrittspartiet har alltid fremstått som det ene partiet som tør å si fra om problemene knyttet til innvandring. Denne vinteren har det vært flust med anledninger til å fremheve problemene og å kreve tøff handling:

Det begynte med Muhammed-tegningene. Fremskrittspartiet stilte seg bak Regjeringen og dens dialog-linje da det brant i Midt-Østen, men det gikk ikke mange dagene etter at demonstrasjonene i Midt-Østen var over, før Frp. forlangte en mye tøffere linje mot anti-vestlige og fundamentalistiske muslimer - enten de fantes her eller der. Det ble gitt inntrykk av at vi er oppe i en sivilisasjonskamp, og at det er om å gjøre ikke å være naiv.

Knvistikking i moskeen

For noen uker siden kom det så en ny episode som – i følge ekspertene – styrket Frp. Det oppsto en regulær slåsskamp mellom ulike fraksjoner i Oslos største muslimske menighet. Flere ble knivstukket og sendt på sykehus – en av dem sitter som vararepresentant på Stortinget for Arbeiderpartiet. Politiet etterforsker saken, men det virker som om kampen sto om makt og penger i menigheten. Det ble skapt et inntrykk av at de norske pakistanerne har tatt med seg klan- og familiefeider fra sitt opprinnelsesland til sitt nye hjemland.

Når mediene nå først var i gang med å rapportere om fremmedelementer, bestemte landets nest største tabloidavis, Dagbladet, seg for å intervjue mullah Krekar på nytt. Han er en kurdisk, fundamentalistisk, motstandsleder som har vært etterforsket for å ha oppildnet til terrorisme. Amerikansk etterretning mener trolig at Krekar har forbindelser til Osama Bin Laden, men ingenting er bevist, og saken mot ham er blitt henlagt. I intervjuet med Dagbladet snakker han pent om Bin Laden, og han kommer med sterkt antivestlige ytringer. Så antivestlig var han at Frp-formann Carl I. Hagen straks sendte ut en pressemelding med krav om umiddelbar uttransportering fra landet.

Mullah Krekar er nemlig allerede utvist, men han er såkalt ureturnerbar. I hjemlandet, de kurdiske delene av nord-Irak, styrer i praksis de kurderne som har vært i krig med Krekars gruppe. Verken de eller øvrige irakiske myndigheter vil kunne gi noen troverdig garanti om at Krekar vil unngå dødsstraff. Frem til nå har det vært norsk politikk ikke å utvise folk til land der de risikerer å miste livet. Andre land er heller ikke interessert i å ta i mot motstandsmannen.

Manglende integrasjon

Carl I. Hagen synes ikke garantien mot dødsstraff skal gjelde for en mann som så suverent forakter både vestens demokrati og menneskerettighetsidealer. Den konvensjonelle visdom i det politiske miljø er at Hagen får forståelse for dette synet hos svært mange velgere, og at Frp. vinner litt hver gang den såkalte Krekar-saken kommer på dagsorden.

Når det så i tillegg kommer stadig nye rapporter om faktisk segregering i Oslo (noen skoler har over 90 prosent fremmedkulturelle elever), er det nok å gripe fatt i for Fremskrittspartiet. En sentral Frp'er i hovedstaden vil stanse familiegjenforeninger i de delene av byen der det er flest mørkhudede. Hvordan det skal gjøres, sier han ikke så mye om.

Det interessante er at Oslo, med den store andelen innvandrere, er blant Fremskrittspartiets dårligste områder. Der hvor man skulle tro at innvandringskonfliktene var størst, er Frp. relativt lite. Det spiller selvfølgelig en rolle at det er mange innvandrere blant velgerne i hovedstaden, men det er nok like viktig at Frp. er med på å styre byen, og derfor lider av den samme styringsslitasjen som de andre partiene gjør på riksplan.

Det igjen kan være en indikasjon på at det er ansvar kontra ikke-ansvar som betyr noe for partienes oppslutning, og at Frp's vekst ikke i særlig grad bør forklares med de mange innvandringspolitiske sakene de siste månedene. Det er til og med ganske sannsynlig at de velgerne som lar synet på innvandring/integrering bestemme partivalg for lengst er blitt Frp.-velgere. De inngår som en del av partiets grunnfjell. Veksten utover det skyldes andre ting.

Analysene er feil?

Dersom det er riktig at analysene av Frp's fremgang er gale, blir også de andre partienes svar, og mange av kommentarene, gale. Da blir det kanskje feil å si at de mange ”sakene” den siste måneden har bidratt til en polarisering av debatten. Det er jo mest Fremskrittspartiets medvind som har ligget til grunn for den analysen. Resonnementet har vært at langt flere velgere nå må være opptatt av disse tingene, siden Frp. gjør det så bra.

Det som sies av de ulike aktører i den innvandringspolitiske debatten er nemlig ikke særlig annerledes nå enn i fjor. Det nye er Muhammed-debatten, men den har faktisk vært ganske sammensatt og nesten uvanlig opplysende og nyansert. Plutselig har det dukket opp mange ”nye” moderate muslimer i det offentlige ordskiftet. Det har oppstått en debatt om bluferdighet, krenkelse og vårt eget (altså vi lyshudedes) forhold til religion, og så har det selvfølgelig vært debatt om en mulig forestående sivilisasjons- eller kulturkamp. Det er ikke lett å si hvilke deler av debatten som har virket sterkest på den generelle holdningsdannelse.

Partienes frykt for den påståtte polarisering kan også være overdrevet. I vinter åpnet integreringsminister Bjarne Håkon Hanssen fra Arbeiderpartiet for å innføre en aldersgrense for tverrnasjonale ekteskap slik man har i Danmark. Dette er et tiltak Arbeiderpartiet gikk kraftig i mot i fjor, og Hanssen sier selv at han er usikker på virkningen.

Likevel vurderer han det – etter eget sigende for å gjøre alt som er mulig for å bekjempe tvangsekteskap. Politisk sett er det trolig mye viktigere at tiltaket kan redusere antallet familiegjenforeninger og at det fungerer godt symbolsk. Man tar kampen mot Frp. der man tror den bør taes.

Men det er bare noe de tror.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger