Mens andre europeiske land jobber beinhardt for å redusere arbeidsledigheten, sliter den norske regjeringen med at ledigheten er for lav. Den risikerer å mislykkes i sin satsing på offentlig sektor, fordi det rett og slett ikke er mulig å rekruttere mange nok ansatte til de offentlige barnehagene og eldreomsorgen – om det da ikke skulle komme enda flere gjestearbeidere fra Sverige, Finland og Polen.

I Oslos restauranter er det nå nesten like vanlig å bli servert på svensk som på norsk. På de store sykehusene, og i eldreomsorgen er tallet på utenlandskfødte ansatte økende og på de store byggeplassene snakkes det stadig mer polsk. Hadde det ikke vært for de baltiske sesongarbeiderne, hadde ikke bøndene fått plukket et eneste jordbær eller tatt opp en eneste potet. Slikt arbeid har i nesten et tiår vært for hardt og for dårlig betalt for de nordmennene som ikke er bønder.

Etter EU-utvidelsen (som automatisk også førte til en EØS-utvidelse) har Norge hatt en større arbeidskraft-import fra de nye EU-landene enn de andre nordiske landene. Halvparten av alle ”nye EU-borgere” som kom til Norden i fjor, søkte om arbeidstillatelse i Norge. Årsaken er trolig at det norske lønnsnivået er høyt, og at det er lett å få jobb.

Sannsynligvis har tilstrømningen av arbeidere fra Polen og de baltiske landene vært en av mange årsaker til at det fortsatt går så godt i norsk økonomi. De har bidratt til å holde lønningene nede, og dermed har også prisstigningen vært lav. Det igjen fører til at renten ikke stiger fortere enn i landene rundt oss, og at kronekursen blir til å leve med for norske eksportnæringer.

Økonomisk vekst presser arbeidsmarkedet

Men nå kan det ta slutt. Polske myndigheter averterer nå i engelske aviser for å få ”sine” arbeidere hjem. Den sterke økonomiske veksten i de nye EU-landene ventes å begrense strømmen av arbeidsinnvandrere i årene som kommer. Det skjer samtidig med at det skapes langt flere nye arbeidsplasser i Norge enn ventet. Da regjeringen la frem sitt reviderte statsbudsjett i begynnelsen av mai, mer enn doblet den prognosen for sysselsettingsveksten i forhold til tallene fra et halvt år tilbake. Arbeidsledighetstallene ligger nå på mellom 2,8 og 3,8 prosent - avhengig av hvordan man regner. Det betyr i praksis at det politiske målet om ”full sysselsetting” er oppnådd – og vel så det.

For en rød-grønn regjering med ”full sysselsetting” som tradisjonelt første-slagord, burde det være en drømmesituasjon, men det er det ikke. En ting er at ”resultatet” har kommet for raskt etter valget. Det er vanskelig for de rød-grønne å si at den fulle sysselsettingen er deres fortjeneste. Viktigere er det at den fulle sysselsettingen gjør det vanskeligere å få til det andre hovedmålet for regjeringen – en styrket offentlig sektor.

De rød-grønne (Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet) lovte før valget at de innen 2009 skal ha 10.000 nye par hender i eldreomsorgen i kommunene. I tillegg lovte de full barnehagedekning, og ekstra satsing på skolen (underforstått med flere lærere). Det er kommunene som har ansvaret for både barnehager, skole og eldreomsorg, og Jens Stoltenbergs regjering startet sitt virke med å overføre mange milliarder kroner ekstra til kommunesektoren.

Høyere lønn gir færre offentlig ansatte

Men hva skjer når kommunene får anledning til å ansette flere, og det ikke er flere å ansette? Jo, kommunene må kjempe mot staten og mot privat sektor om arbeidskraften. Den mest vanlige måten å konkurrere om arbeidskraft på, er å sette opp lønningene. Og dersom lønnsøkningen for de offentlig ansatte stiger sterkt, blir det ikke penger igjen til å ansette nye. Det var det som skjedde forrige gang vi hadde et stramt arbeidsmarked: Regjeringen ga et ekstra løft til kommunesektoren, men de ekstra pengene forsvant stort sett i de offentlige ansattes lommer.

De er jo imidlertid også velgere, og det er ikke noe galt i at offentlig ansatte også nyter godt av velstandsøkningen. Det skulle bare vært flere av dem, ifølge den rød-grønne regjeringens løfter. Finansminister Kristin Halvorsen, som også er leder for Sosialistisk Venstreparti, erklærte høyt og tydelig før valget at hun ville gi seg med politikk hvis hun ikke nådde målet om full barnehagedekning innen 2008. Det er en målsetting som forutsetter flere tusen nye ansatte i barnehagene.

Med den sysselsettingssituasjonen Norge nå har, er det stadig færre som tror hun vil nå målet. At det også er meget få som tror at hun vil gjøre alvor av sin trussel om å gå av, er en parentes i denne sammenheng.

Skatten må ikke stige

En av grunnene til at regjeringen formodes ikke å få mange nok ansatte i den offentlige sektoren, er at den ikke vil gjøre det som hadde vært mest naturlig for en venstreradikal regjering: Den kunne ha hevet skattene, slik at den dempet presset i privat sektor. I år antas det at nordmennene kommer til å pusse opp boligene sine for til sammen 40 milliarder kroner. Sett fra et venstreradikalt ståsted hadde det ikke gjort noe om man beskattet litt hardere, slik at det ble litt færre av oss private som tok seg råd til å renovere bad og kjøkken.

Men den rød-grønne regjeringen vil ikke gjøre det. Den ga ikke bare offensive løfter før valget i fjor. Den ga også ett defensivt løfte: Partilederne garanterte at de ikke ville øke skattene ut over nivået som gjaldt i 2004. Garantien ble gitt for å undergrave den klassisk borgerlige anklagen om at sosialdemokrater og venstresosialister alltid øker skattene.

Det er mulig garantien bidro til at de vant valget, men den skaper problemer for dem nå. Ettersom skattene ikke kan økes vesentlig, må Kristin Halvorsen og de andre rød-grønne toppene ty til de samme virkemidlene og argumentene som enhver regjering ville ha tydd til - nemlig at man må få flere nordmenn inn i yrkeslivet.

Det er ingen liten ambisjon i et land som allerede ligger nær verdenstoppen når det gjelder sysselsetting i forhold til innbyggere. Regjeringen skriver selv i de ferskeste budsjettdokumentene at de ledige arbeidskraftressursene er ”mer begrensede enn i 2001”. I 2002 førte presset i norsk økonomi til renteøkninger, sterkt stigende kronekurs og mange konkurser i industrien.

Ny arbeids- og velferdsetat opprettes

Den nåværende regjeringen har et par argumenter - eller virkemidler - som den forrige regjeringen ikke hadde. Det ene er at det utvidede barnehagetilbudet vil frigjøre arbeidskraft. Flere i barnehagen betyr flere pappaer og mammaer i arbeidslivet.

Det andre er at det er et sterkere fokus enn noen gang før på innsatsen for å få yrkeshemmede og deltidsarbeidende mer involvert i arbeidslivet. I eldreomsorgen er det mange, stort sett kvinner, som ufrivillig arbeider deltid. I det øvrige arbeidslivet har det skjedd en effektivisering og strømlinjeforming som har skjøvet en del mennesker ut.

Nå skal denne utviklingen møtes av en ny ”arbeids- og velferdsetat” som skal samordne all offentlig virksomhet for å få folk tilbake i arbeidslivet. Tidligere har det hendt at det ene offentlige hjelpetiltaket har slått det andre i hjel. Eksempelvis har det vært vanskelig å tilpasse folk gradvis til arbeidslivet, fordi ”litt” arbeidsinntekt fører til at du mister ”mye” offentlig støtte (trygd). Nå skal det i hvert fall bli slutt på at de som forsøker å komme seg inn i arbeidslivet blir straffet økonomisk.

Det er ikke så mange som tror på det, men det kan jo gå bra. Norge kan sette ny verdensrekord i sysselsettingsandel, og nå målene om både full barnehagedekning og 10 000 nye ansatte i eldreomsorgen. I hvert fall hvis hjelpen fra nære og fjerne naboland fortsetter.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger