Etter en uke med forsoning, dialog og en sjelden samstemthet i det offisielle Norge kom klimakset: Redaktøren som hadde trykket Muhammed-karikaturene sto frem som en angrende synder sammen med lederen for Islamsk Råd på integreringsministerens kontor. Inntrykket av at en modig redaktør var blitt tvunget i kne av den kompakte majoritet var så sterkt, at hele karikaturdebatten kom inn i en ny fase.

Det var et formidabelt sjokk både for folk flest og politikere i Norge da ambassaden i Syria ble stormet og satt fyr på av rasende karikaturdemonstranter. Det var tross alt første gang i historien at en norsk ambassadebygning ble stormet. Likevel var det nok ikke angrepet på bygningen i seg selv som sjokkerte, det var angrepet på det norske selvbildet.

Farlig selvbilde

Selv om den norske fredsmeglingen i Midt-Østen så langt har vært nytteløs, har det festet seg et inntrykk blant nordmenn av at vi er en slags godhetens ambassadører der ute i verden. Vi hører til blant dem som gir mest bistand per innbygger og er involvert i fredsmegling blant annet i Sudan og Sri Lanka. Generelt høster vi utelukkende sympati når vi ute i den store verden med stor glede forteller at vi er norske. Med et slikt selvbilde er det komplett uforståelig at noen vil brenne det norske flagget, og at det skal være farlig å fortelle at man er norsk.

Dette er noe av bakgrunnen for at det i den første uken var et voldsomt alvor og en usedvanlig enighet i den norske debatten om karikaturopptøyene. I Stortinget ble en tradisjonell spørretime erstattet av redegjørelser fra statsministeren og utenriksministeren – hvorpå lederne for alle opposisjonspartiene lovpriste Regjeringen for dens håndtering av situasjonen. I mediene var det i den første uken bare noen få kritiske røster. Absolutt alle redaktører bedyret at de ikke ville trykke Muhammed-karikaturer og de understreket at ytringsfriheten skal brukes med forstand. ”Det er lov å bruke hodet”, var det samstemte budskapet til redaktøren i den kristne avisen Magazinet, som hadde trykket tegningene. Han har 5000 abonnenter og representerer en relativt liten høyrefløy i det kristne miljøet.

Moderate muslimer

Forsoningsarbeidet gikk også som smurt i disse første dagene. Den ene moderate muslimen etter den andre sto frem på TV med budskapet om at demonstrantene i Midt-Østen også brant deres flagg. Lederne for de muslimske organisasjonene var på besøk både hos utenriksminister og integreringsminister, og det ble planlagt at representanter for Islamsk Råd og den norske Kirke sammen skulle dra på rundtur i Midt-Østen for å forklare at Norge som sådan ikke ønsker å krenke muslimene. Reisen ble selvfølgelig betalt av Utenriksdepartementet.

Gang på gang ble det kommentert at vi i hvert fall klarte forsoningsarbeidet mye bedre enn danskene. Det skyldtes i stor grad at det i de siste årene er blitt lagt et grunnlag gjennom en permanent dialog mellom muslimske representanter, Kirken og myndighetene. Det var laget fora som viste seg å være viktige da krisen kom.

Truet ytringsfrihet?

Det var så idyllisk at det ikke kunne vare. Fremskrittspartiet, som alltid har vært mest kritisk til innvandring, varslet allerede i det samstemte Stortingsmøtet at det ville komme en tid etter dette, med en ny integreringsdebatt. I første omgang møtte partiet bare fordømmelse fra de andre, men så kom det også noen fra Høyre på banen. De var ikke så opptatt av integreringsdebatten, men av at det kunne virke som om ytringsfriheten var truet.

Høyrefolkene fikk inspirasjon av en økende gruppe redaktører og kommentatorer som mente at flertallspresset hadde blitt for sterkt. De festet seg alle ved den ”offisielle avslutningen” av karikatursaken, som var en ganske selsom pressekonferanse på integreringsministerens kontor. Der stilte redaktøren for Magazinet sammen med lederen for Islamsk Råd og lederen for et av opposisjonspartiene - Kristelig Folkeparti. Sistnevnte hadde meglet og lagt til rette for at Magazinetredaktøren kunne beklage, og for at lederen for Islamsk Råd kunne tilgi.

Og det var ikke måte på både beklagelse, tilgivelse og høylytte bifall fra de to representantene for det politiske Norge. Redaktøren som i tre uker hadde stått fast på sin rett til å trykke det han ville, kom ikke med én prinsipiell ytring om ytringsfrihet. Han var flat som et frimerke, som det sto i avisene dagen etter.

Beklagelsene

Det spredte seg en følelse av at mannen var bukket under for presset fra politikerne og den øvrige elite, og dermed kom debatten om Regjeringens beklagelser av Muhammed-tegningene i et nytt lys. Utenriksministeren og statsministeren hadde jo lagt opp et løp der de beklaget at en avis i Norge hadde brukt sin ytringsfrihet til å krenke muslimer. De sto fast på denne avisens rett til å gjøre det, men understreket at også de som politikere hadde ytringsfrihet, og at de da måtte få lov til å si at de var uenige og at de beklaget ytringens virkninger.

Denne holdningen ble forsvart av de aller fleste i første fase, fordi de valgte å ta Regjeringens representanter på ordet. De fleste i Norge mente at det var mulig både å forsvare ytringsfriheten og å beklage dens konsekvenser. Pressekonferansen med den angrende redaktør viste at det kanskje ikke var så enkelt. Presset var blitt så stort at han ble redd og skiftet syn, og da blir den reelle frihet til å ytre seg ganske så begrenset.

Hovedskyldige

Vi var mange, både kommentatorer og politikere som bidro til presset, men mediene, Fremskrittspartiet og deler av Høyre hadde likevel felles interesse i å gjøre statsminister og utenriksminister til hovedskyldige. Det var de som la an tonen, og det var de som hadde det største ansvaret. Dermed ble håndteringen av karikaturstriden politisert, ved at søkelyset ble flyttet fra Midt-Østen til den hjemlige arena.

Det er nøyaktig det samme Fremskrittspartiet forsøker å gjøre med integreringsdebatten. Da konsensusen rådet, var alle enige om at Norge eller norske medier ikke hadde noen rett til å krenke muslimer i andre land. Trykkingen av karikaturtegningene ble satt inn i en global sammenheng.

I internettets og fjernsynets tid er det selvfølgelig umulig å lage skarpe skiller mellom nasjonale og globale fortolkninger. På samme måte som en nasjonal ytring kan bli globalisert, kan global fortolkninger av lokale ytringer føre til at man i praksis legger nye reelle restriksjoner på den nasjonale offentlighet. Det er dette siste som er Fremskrittspartiets anliggende. Partiet skiller ikke skarpt mellom militante muslimer der og her, og sender ut et enkelt budskap om at de militante ikke må få bestemme noe over oss. Vi må uansett ikke gi oss, og muslimene må tåle at vi har den offentligheten vi har. Dette passer perfekt inn i Fremskrittspartiets øvrige integreringspolitikk som i grove trekk går ut på at vi må stille krav til våre nye landsmenn, og at de må tilpasse seg det norske samfunnet.

Det er for tidlig å si hvordan Fremskrittspartiets argumentasjon vil virke. De andre partiene har i denne fasen vært forsiktige med å svare på ønsket om en ny integreringsdebatt. De håper vel at de aller fleste velgere ser hvor komplisert dette er – uten at noen politikere forteller dem det.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger