Hans Kristian Amundsen
Knusende kritikk av norsk UD
En uavhengig rapport om norske myndigheters håndtering av flodbølgekatastrofen i Asia konkluderer nådeløst og levner Utenriksdepartementet liten ære. Beslutningsvegring, manglende kriseplaner, ingen øvelse og mangel på utstyr til å håndtere store datamengder er blant de sentrale punktene for kritikk. Ingen nordmenn omkom som følge av myndighetenes handlingslammelse, men det er også det eneste positive i rapporten.
Norske myndigheter får det glatte lag for sin håndtering av Tsunami-katastrofen i en fersk rapport.
Det er tidligere SAS-sjef Jan Reinås som har ledet granskingen av myndighetene på oppdrag av justisminister Odd Einar Dørum.
I rapporten som ble overlevert Dørum 20.april slås det riktignok fast at det ikke er funnet grunnlag for å si at nordmenn omkom på grunn av svikt i myndighetenes håndtering, men det er omtrent det eneste positive utvalget kan melde tilbake til sin oppdragsgiver.
Utenriksdepartementet
Aller verst går det ut over norsk UD. Etter å ha jobbet i 96 dager og intervjuet over 200 mennesker, har Reinås og hans utvalg blottlagt en systemsvikt som rekker langt ut over Tsunamiens herjinger.
Sannheten er at UD ikke lyktes på ett eneste punkt de første og mest kritiske dagene. Årsaken er en total ledelsessvikt. Et havari på broen som ingen kan glatte over med formuleringer. Norge sviktet de som var rammet da det gjaldt som aller mest. Punktum.
Manglende forståelse
Tromsøs frittalende politimester Truls Fyhn, som satt i utvalget, sa det rett ut da rapporten ble lagt fram; «I Utenriksdepartementet var det en grunnleggende mangel på forståelse for beredskapsarbeid».
Aftenposten oppsummerte presist den beinharde kritikken mot Jan Petersens departement:
· Uklar organisering.
· Manglende informasjon.
· For sen kontakt med politi og andre viktige partnere.
· Manglende forståelse av katastrofens kompleksitet.
· For dårlig telefonkapasitet.
· For svake systemer for registrering.
· Ikke tilstrekkelig planverk.
· For dårlige bemanningssystemer .
Utenriksminister Jan Petersen (H) innrømmet umiddelbart at kritikken av UD er kraftig, men han trekker seg ikke fra stillingen som utenriksminister.
Ingen hoderulling
De første reaksjonene fra de fire opposisjonspartiene Senterpartiet, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV forteller at det ikke blir noe stormløp mot statsråden eller regjeringen.
Til dels er inntrykket tvert imot, alle bedyrer at kritikken mot UD og Jan Petersen er alvorlig, men at det viktigste er å sørge for at Norge er bedre rustet neste gang.
En viktig årsak er at ansvarlige politikere vet at en Ap- eller KrF-statsråd ville stått med beina like hardt i gjørme om de styrte UD. Det er ikke først og fremst politisk ledelse, men departementsråd Bjarne Lindstrøm som er blitt den personifiserte skyteskiven.
UDs sterke mann gjennom flere år har overlevd statsråder fra ulike partier, men er nå trygt plassert som ambassadør i London. Det er han som har det operative ansvaret for rotet, men statsråden som hadde «politisk vakt» i UD må naturligvis stå til ansvar.
Manglende handlekraft
I slutten av mai skal regjeringen legge fram en stortingsmelding på bakgrunn av Reinås-rapporten. Det er lagt opp til at Stortinget skal sluttbehandle rapporten før sommeren.
To forhold i rapporten vil med stor sannsynlighet ble ofret ekstra oppmerksomhet. Det første punktet er at Jan Petersen gjentatte ganger har brukt som sitt kronargument at ingen kunne være forberedt på en katastrofe av et slikt omfang.
Reinås-rapporten sier noe annet: «De opplysninger som er mottatt om telefonrutiner, manglende planer, systemer og trening, datateknisk nivå og muligheter for systematisk håndtering av store informasjonsmengder, tyder på at også en middels stor katastrofe med et to- eller tresifret antall nordmenn i vanskeligheter, ville overgått UDs håndteringsmuligheter».
Departementet var med andre ord heller ikke i stand til å takle en middels stor katastrofe.
Det andre er at utvalget uten videre slår fast at andre land taklet krisen bedre enn Norge. Blant annet blir Tyskland og Italia trukket fram som gode eksempler. Det har vært et sentralt poeng for hele regjeringen at Tsunamien kom like overraskende på alle.
Omtrent som Kings bay
Hva skjer nå? I norsk politikk finnes en sak å sammenlikne med, nemlig Kings Bay-saken. Etter en eksplosjon i Kings Bay-gruven i Ny Ålesund på Svalbard 5. november 1962 omkom 21 norske gruvearbeidere.
Det ble det satt i gang gransking, og i juni 63 forelå resultatet i form av den såkalte Tønseth-rapporten etter sorenskriver Einar Tønseth som ledet granskingen.
Resultatet var en sviende dom over statsselskapet som drev gruvene. Industriminister Kjell Holler (A) var generalforsamling i gruveselskapet Kings Bay Kull Compani A/S, og søkte avskjed og forlot regjeringen kort tid etter.
Året etter måtte regjeringen Einar Gerhardsen gå på samme sak. Det vil ikke skje igjen, slik det ser ut nå er det i det hele tatt lite som tyder på et politisk etterspill å snakke om.
Det eneste måtte være at statsråd Jan Petersen går valget i september svekket i møte.
