Sosialistisk Venstreparti (SV) mener at USAs utenrikspolitikk ”i dag er den største trusselen mot verdensfreden”. Senterpartiet har nei til norsk EU-medlemskap som sin fremste kampsak. Men det er det tredje, og største, regjeringspartiet som har utenriksministeren. Arbeiderpartiet er fortsatt en garantist for kontinuitet i utenriks- og sikkerhetspolitikken, men med noen få endringer.

Regjeringsskiftet har ført til at det er blitt uvanlig mye offentlig debatt om Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det skulle bare mangle. For første gang er Sosialistisk Venstreparti (SV) i regjering, og dette partiet ble skapt av utenriks- og sikkerhetspolitiske dissidenter under den kalde krigen. Partiet er fortsatt i mot norsk NATO-medlemskap og det står i partiprogrammet at ”USAs utenrikspolitikk i dag er den største trusselen mot verdensfreden”. Partiet var kraftig i mot USAs invasjon i Irak, og mener at USAs terrorkamp stort sett føres med gale virkemidler.

Drøy kost

Den generelle kritikken av USAs kamp mot terror er det mange som er enige i, men påstanden om at USA truer verdensfreden mer enn noen andre, har vært drøy å svelge for mange. Norge har tross alt bygget sin sikkerhetspolitikk på NATO-medlemskapet og et nært og godt forhold til USA. For alle regjeringer frem til nå har det vært av avgjørende betydning at man har hatt maksimalt med good-will i USA.

Eksempelvis var det veldig viktig for den forrige regjeringen å la være å si rett ut at USA brøt med folkeretten under Irak-invasjonen. Etter Irak-krigen var Norge raskt på pletten med personell som skulle bidra til gjenoppbyggingen. Norske politikere og diplomater var så imøtekommende overfor USA at Norge fra offisielt amerikansk hold ble regnet med som et av de landene som støttet USAs Irak-politikk, selv om vi sa nei til krigen. Den norske utenriksledelsen hadde gjort som alle tidligere norske utenrikspolitikere – vært så imøtekommende overfor USA som bare mulig – gitt de begrensningene som var satt i den hjemlige debatten.

Et linjeskifte

Nå blir det annerledes. Norge trekker sine få offiserer ut av Irak, og vi trekker oss ut av den amerikansk-ledede terroristjakten i Afghanistan. Norske soldater skal heretter bare brukes i operasjoner i regi av NATO, EU eller FN. Såkalte ”koalisjoner av villige land”, som USA foretrekker, er ikke lenger noe Norge vil delta i.

Det dreier seg om et linjeskift, men det er litt uklart hvor kraftig skiftet er – hvor ny er den nye kursen?

Etter jul skal nemlig Norge sende tre jagerfly til Afghanistan. De skal gi støtte til den NATO-ledede ISAF-styrken, men de skal også i nødsfall kunne hjelpe amerikanske soldater på terroristjakt (de som er med i det USA-ledede Operation Enduring Freedom). Det er noe regjeringspartiet SV ikke vil godta. Hele partiet, finansminister og partileder Kristin Halvorsen inkludert, har vedtatt en uttalelse der det tas kraftig avstand fra norsk flystøtte til den amerikanske aksjonen.

Dobbel bokføring?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre, fra Arbeiderpartiet, mener det må være mulig å skille mellom SV og Regjeringen i enkelte utenrikspolitiske saker. Regjeringen har ett syn og at SV i enkelte saker står for noe annet. Det aller viktigste eksemplet er at det i regjeringsplattformen står at Norge skal fortsette som NATO-medlem, mens det i SVs partiprogram fortsatt står at NATO er en gammeldags og krigshissende organisasjon.

Gahr Støre har også sagt tydelig i fra om at han og Regjeringen ser på USA som en viktig alliert, og en venn som vi vil ha et best mulig forhold til. Totalt sett kan man derfor si at det er kontinuitet som fortsatt preger Norges politikk overfor USA – på tross av to kursendringer i Irak og Afghanistan.

Samtidig har denne høsten vist at potensialet for innenrikspolitisk strid om sikkerhetspolitikken er stort. Dersom det skulle dukke opp en ny internasjonal situasjon der USA ber om støtte fra sine allierte for å bekjempe terror, kan det bli umulig å operere med dobbelt bokføring – én SV-politikk og én regjeringspolitikk.

Mer aktiv EU-politikk

Tilsvarende kan det bli i forhold til EU. Der er potensialet for uenighet mellom regjeringspartiene så stort at hele regjeringen kan sprekke. Men inntil videre er det ”business as usual” med løfter om en mer aktiv politikk overfor EU enn det forgjengeren førte.

Hva det innebærer å være ”mer aktiv” overfor EU er ganske uklart. Regjeringens talspersoner sier at Norge skal bli flinkere til å følge med på lovgivningsprosessen i EU og at vi skal bli flinkere til å hevde norske interesser på et tidlig stadium i utformingen av EUs direktiver og forordninger. Det høres fint ut, men den forrige regjeringen sa også at den ville være aktiv. Den fikk det bare ikke til.

Det som kan gjøre en forskjell nå, er at Stoltenbergs nye regjering kanskje tør å utfordre EU mer enn det noen av forgjengerne har tatt sjansen på. Norsk politikk i forhold til EU har helt siden 1994 vært basert på overbevisningen om at EØS-avtalen er en skjør konstruksjon, og at det er i Norges interesse ikke å sette verken den eller det generelle forholdet til EU på prøve. Derfor har Norge valgt sine kamper mot EU med omhu – det har vært viktig ikke å ha for mange av dem. I tillegg har alle norske regjeringer frem til nå latt være å bruke den såkalte reservasjonsretten i EØS-avtalen.

I norsk dagligtale kalles den for vetoretten. Den innebærer meget enkelt fortalt at Norge, Island og Liechtenstein på bestemte områder kan si nei til EØS-avtalens logikk om at de tre landene skal overta EUs regler og regelfortolkninger for det indre marked. Problemet er at EU da kan vedta mottiltak, og sette tilsvarende deler av EØS-avtalen ut av spill. De fleste EØS-eksperter, og de fleste EØS-politikere, mener derfor at det er for farlig å bruke reservasjonsretten.

EØS-avtalens reservasjonsrett

SVs og Sp.s partiledere hører til blant mindretallet. De har begge tatt til orde for å bruke vetoretten, dersom EUs tjenestedirektiv åpner for sosial dumping. Det mest oppsiktsvekkende er at utenriksminister Jonas Gahr Støre har gitt dem halvveis støtte. Han sier at reservasjonsretten i EØS-avtalen ”er til for å brukes”. Har virkelig Arbeiderpartiet latt seg presse til å sette hele EØS-avtalen på spill, spør opposisjonen.

Ingen vet, foreløpig. Det gjenstår fortsatt tautrekking i EU om tjenestedirektivet, og det er langt sterkere krefter enn norske regjeringspolitikere som frykter sosial dumping. Dessuten har den norske arbeidsministeren allerede antydet en mulig omvei: Regjeringens jurister kan komme til at tjenestedirektivet ikke inneholder noe nytt, og at det allerede er omfattet av norsk lovgivning. Da kan vi si at vi implementerer det – uten at noe blir endret. Så får det eventuelt være opp til en domstol ved en senere anledning å vurdere om de norske juristene har tolket EUs tjenestedirektiv riktig.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger