I de fleste diskusjoner om politikerforakt og medievridning av politikken er argumentet kommet opp: Det er mindretallsstyret som har skylden! De norske regjeringene har alltid måttet forhandle i Stortinget om støtte for sin politikk, og dermed har de blitt ekstremt sårbare for folkelig press formulert gjennom mediene. De konstante dragkampene i Stortinget har også gitt folk inntrykk av at politikk stort sett dreier seg om spill og maktkamp, og at det ofte er rot og surr. Politikernes anseelse har vært jevnt synkende.

Politisk slalåm

Det norske mindretallsstyret har gjennom årene blitt stadig mer rendyrket ved at regjeringene ikke har hatt noen avtaler med opposisjonen om støtte. Ved hver budsjettfremleggelse og i alle store reformsaker har regjeringspartiene og opposisjonspartiene startet forhandlingene med blanke ark. Man har aldri kunnet si sikkert hvem som ville ende som regjeringens allierte. I de siste fire årene var det ofte slik at Regjeringen ble enig med SV om miljøpolitikken, Ap. om store strukturreformer og Fr.p. om den økonomiske politikken. Med en slik politisk slalåmkjøring ble også ansvaret for samfunnsutviklingen uklart.

Mindre forutsigbart

Jens Stoltenbergs fremste argument i valgkampen var at man nå kunne få slutt på denne uryddigheten, og at det denne høsten var mulig å få en regjering som ville handle – i stedet for å spille om makt.

Han vant, og nå får vi se om det blir mye bedre enn det har vært.

Endring blir det helt sikkert. De politiske journalistene og lobbyistene har så smått begynt å innse at arbeidsbetingelsene kan bli verre. Det var så lett da de viktigste politiske vedtakene reelt sett ble fattet i Stortinget. Da kunne man både påvirke og observere fra Stortingsrestauranten. I fremtiden må all oppmerksomhet rettes mot regjeringskontorer og det indre liv i de tre regjeringspartiene SV, Sp. og Ap.

Makt og kompromisser

I partiene blir det også nye rammebetingelser. Opposisjonspolitikerne må, som sine kolleger i de fleste andre land, finne seg i at deres viktigste arbeid er å posisjonere seg foran neste valg. Tilsvarende må regjeringspartienes folk innstille seg på at de først og fremst kommer til å bli selgere av regjeringens politikk. Dette er nytt, fordi de folkevalgte både i posisjon og i opposisjon i de siste årene har vært vant til å skape politikk gjennom kompromisser i Stortinget. De har alle vent seg til å ha en makt som nå ikke lenger er der.

Dette er endringer som stort sett angår dem som arbeider med, og opp mot, politikken. Det store spørsmålet er om et flertallsstyre kan bidra til økt forståelse og respekt for politikken hos velgerne.

Det er absolutt grunnlag for tvil – ikke minst om man ser til andre europeiske land der regjeringene alltid har flertallet av parlamentsmedlemmene på sin side. Det er ikke nødvendigvis mindre politisk spill og mer politisk handlekraft i Tyskland og Storbritannia.

Uten balanse

Selv om Jens Stoltenbergs nye regjering kanskje kan øke sin oppmerksomhet om de politiske utfordringene, er det sannsynlig at mediene vil fortsette å rapportere om spillet. Søkelyset kommer til å bli flyttet fra Stortingets maktkamper til dragkampene mellom de tre regjeringspartiene. Spesielt kommer det til å bli satt fokus på debutantpartiet i regjeringen – Sosialistisk Venstreparti.

SV gjorde et middels valg i historisk perspektiv, men det var en katastrofe i forhold til meningsmålingene. I de siste årene, når SV for alvor har forberedt seg på å bli et regjeringsparti, har partiet stort sett ligget rundt 15-tallet på meningsmålingene. Valgresultatet ble 8,8 prosent. Når man internt i SV har diskutert et rød-grønt regjeringssamarbeid, har det vært et underliggende premiss at de to småpartiene i koalisjonen ville bli såpass store at de kunne balansere Ap.

Kommer i skyggen

Bare to uker før valget ga partiveteranen Stein Ørnhøi offentlig uttrykk for at SV neppe kunne gå inn i en rød-grønn regjering, dersom partiet gikk vesentlig tilbake i valget. Tilbakegangen ble større enn noen hadde forestilt seg, men likevel erklærte SV-leder Kristin Halvorsen allerede på valgnatten at hun var klar til å regjere. Årsaken er enkel: SV-strategene innså at bordet fanget. De hadde snakket så lenge og så varmt om en rød-grønn flertallsregjering at det ikke var mulig å si nei da muligheten bød seg. Velgerne ville i så fall med god grunn føle seg lurt.

Dermed sitter SV i en regjering der sannsynligheten for slitasje er overhengende. Både SV og Sp. har fått større gjennomslag i regjeringserklæringen og i statsrådskabalen enn de har krav på etter matematikken. Likevel vil det være meget vanskelig for de to småpartiene å unngå at Stoltenbergs regjering blir Ap.-dominert. Kristin Halvorsen og Sp.s Åslaug Haga kommer i skyggen av Jens Stoltenberg.

Dersom dette gir seg utslag på meningsmålingene, er det all grunn til å tro at det blir intern uro i de to minste regjeringspartiene. Dermed vil pressen begynne å skrive om internt bråk og maktkamper i regjeringspartiene, i stedet for å skrive om den nye regjeringens politiske resultater. Flertallsregjeringens forsterkede handlekraft blir mindre interessant. Dersom mediene bare blir opptatt av spillet i og mellom regjeringspartiene, er det ganske sannsynlig at det oppstår selvforsterkende prosesser og at det blir vanskelig for de tre regjeringspartiene å fremstå som et handlekraftig og samlet lag.

Motpoler

En så dyster spådom krever en begrunnelse, og den ligger i den nære historie. Den avgåtte Bondevik-regjeringen ble nesten revet i filler av at Kristelig Folkeparti stupte mot bunnen i lokalvalget for to år siden. Partiet bestemte seg for å fortsette i regjeringen, men stilte krav om større gjennomslag på en rekke politikkområder. Paradoksalt nok ga valgkatastrofen Kr.F. større styrke i dragkampene mellom regjeringspartiene. Høyre tok ikke så ofte sjansen på å hevde sin rett, fordi partiet fryktet at Kr.F. ville vrake hele samarbeidet.

Resultatet ser vi nå, når Kr.F. og Høyre oppsummerer denne høstens valgnederlag. Høyre føler at det har blitt utydelig, fordi det i alt for mange saker har gitt etter for Kr.F., mens Kr.F. føler at det har tapt fordi Høyre har fått for stort gjennomslag. Politikken er så viselig innrettet at de begge trolig har rett.

Kr.F. led nederlag fordi Høyre fikk gjennomslag for to ting – nemlig skattelettelser og stram økonomistyring overfor kommunene. Høyre tapte fordi Kr.F. på svært mange enkeltområder hindret en rendyrket høyre-politikk. Et eksempel er politikken overfor friskolene: Høyre-statsråden Kristin Clemet fikk gjennomslag for en ny friskolelov som åpnet for ganske omfattende privatisering. Kr.F. hindret at det ble noen særlig privatisering ved å la sine talsmenn i fylkene bruke en unntaksbestemmelse i den nye loven.

Politikken ble utydelig, og det ble mye spill. Det hadde ikke spilt noen rolle om regjeringen hadde hatt et stabilt flertall bak seg i Stortinget.

Jens Stoltenberg, og de andre i den nye regjeringen, har mye å bevise.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger