Per Norvik
Nytt statsbudsjett forsterker motsetningene i norsk politikk
Motsetningsforholdet mellom regjering og opposisjon i Norge er sterkere enn på mange år. Tonen er skarp, og statsbudsjettet for 2005 med forslag om økt moms samt skattelettelser blir kalt usosialt. I den allerede påbegynte valgkampen virker nå også LO's store kampanje som en rød klut på regjeringspartiene. Analytikerne spår at valgdeltakelsen kan bli rekordhøy ved Stortingsvalget neste år.
Det forslaget til statsbudsjett for 2005 som regjeringen Bondevik har presentert, bidrar til ytterligere temperaturstigning i norsk politikk. Vi må faktisk gå mange år tilbake i tid for å finne et så sterkt motsetningsforhold mellom en regjering og opposisjonen. Og det har selvfølgelig sammenheng med at det er to realistiske, og relativt jevnbyrdige regjeringsalternativer som skal kjempe om velgernes gunst ved stortingsvalget om et snaut år.
Men selv om det blir usedvanlig mye støy når Stortinget tar fatt på behandlingen av forslaget til statsbudsjett, er det få som regner med en regjeringskrise i høst. Det er faktisk tre partier som hver for seg kan bidra til å sikre regjeringen flertall i Stortinget når budsjettet skal vedtas.
En avtale mellom de tre regjeringspartiene og Arbeiderpartiet sørget for flertall for budsjettet for inneværende år. Året før var det Fremskrittspartiet som inngikk en budsjettavtale med regjeringspartiene. Også Sosialistisk Venstreparti har tilstrekkelig mange mandater i Stortinget til at dette partiet, sammen med regjeringspartiene, kan sørge for et nødvendig flertall.
Det er neppe noe ønske om et regjeringsskifte nå i høst i noen av disse tre opposisjonspartiene. Det vil være en for stor sjanse å ta så kort tid før et avgjørende valg. Arbeiderpartiet fikk merke det, da partiet bidro til å felle den forrige Bondevik-regjeringen halvannet år før det siste stortingsvalget. Da gikk partiet på et dundrende nederlag, og banet veien for at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre kunne overta regjeringsmakten etter valget i 2001.
Mindre skatt, mer moms
På budsjettet for neste år går regjeringen inn for ganske betydelige skattelettelser samtidig som man får inn seks milliarder kroner ved å øke momsen med et prosentpoeng. Disse to elementene gir selvfølgelig solid ammunisjon til opposisjonen. Gjennom momsøkningen rammes alle, mens de ganske store skattelettelsene først og fremst kommer dem til gode som har mest fra før. Derfor har Bondevik-regjeringen måttet tåle svært kraftig kritikk mot et statsbudsjett som virker usosialt.
Denne kritikken preller stort sett av på det største av de tre regjeringspartiene, Høyre, mens den svir som salt i et åpent sår for de to andre regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre. Og særlig vondt gjør det for Kristelig Folkeparti, som ligger svært dårlig an på de politiske meningsmålingene for tiden. Men mye av det kan være ganske selvforskyldt på grunn av alt rotet man har stelt i stand i forbindelse med at Valgerd Svarstad Haugland ble skiftet ut med Dagfinn Høybråten som partileder tidligere i år.
Slik forslaget til statsbudsjett er bygget opp, kan det virke som om regjeringen allerede i utgangspunktet har tatt sikte på å få til en budsjettavtale med Fremskrittspartiet. Men også dette partiet vil kreve relativt store innrømmelser fra regjeringens side for å sikre flertall for budsjettet. Å få til en avtale med Arbeiderpartiet vil trolig bli enda dyrere for regjeringspartiene, men også denne muligheten vil trolig foreligge dersom det skulle bli umulig å komme til enighet med Fremskrittspartiet.
Fagbevegelsen inn i valgkampen
Og mens kampen om statsbudsjettet vil pågå i Stortinget fremover mot jul, finner det også utenfor Stortinget sted en kraftig mobilisering mot den sittende regjeringen. LO har satt i gang en kampanje som skal vare helt frem til valget i september neste år for å få kastet Bondevik-regjeringen. Det er ganske uvisst hvordan dette forsøket på å gjøre fagbevelsen til en direkte partipolitisk aktør, vil virke på medlemmene.
LO-leder Gerd-Liv Valla vil ikke høre snakk om at dette er partipolitikk. -Dette er en partipolitisk nøytral kampanje, sier LO-lederen. Akkurat på dette punktet har hun svært vanskelig for å bli trodd. I de senere år har jo LO fått svært mange medlemmer som har lite til overs for det tette samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. Det kan lett vise seg at dette kraftige partipolitiske engasjementet og bruken av mange millioner i en politisk kamp, er dårlig egnet til å skaffe LO nye venner.
LO-lederen har gitt uttrykk for at ”vi vil ha en regjering som arbeider for oss, og ikke mot oss”. Og det LO primært ønsker, er at en Arbeiderparti-ledet regjering skal avløse Bondeviks samarbeidsregjering ved valget i 2005. Det sier seg selv at den kommende valgkampen vil mobilisere sterkere følelser enn vi har sett på svært lenge i Norges politiske landskap.
Akkurat nå kan det se ut til at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil klare å sikre seg flertall ved neste valg. Men nettopp den voldsomme mobiliseringen man er vitne til på den politiske venstresiden, kan tyde på at vi får en valgkamp og et valg som engasjerer og mobiliserer langt flere velgere enn det som har vært vanlig ved valg i Norge i den senere tid.
På den andre siden av den politiske skillelinjen har Fremskrittspartiets leder, Carl I. Hagen, gjort det klart at han og hans parti primært er ute etter å sørge for at man kan beholde en ikke-sosialistisk regjering også etter valget. Det er nytt at han ikke lenger stiller noe vilkår om selv å være med, for å støtte en slik regjering. Det kan i seg selv bidra til at de tre regjeringspartiene får større troverdighet når de skal prøve å overbevise velgerne om at de representerer et reelt og troverdig regjeringsalternativ.
