Høyre aner ikke hvordan partiet skal komme tilbake til regjeringskontorene. Både den politiske historie og erfaringen fra andre land tilsier at partiet bør legge seg inn mot sentrum. Der bør det etter hvert bli mange velgere å hente, ettersom dagens regjering må forventes å bli mer radikal enn noen gang. Problemet er bare at partiet til høyre for Høyre, Fremskrittspartiet, er så stort og slagkraftig.

Høyre tapte ikke bare regjeringsmakten i høstens valg – det mistet også en av tre velgere. Oppslutningen ble dårligere enn ved noe valg i partiets 120-årige historie. Til alt overmål ble konkurrenten på høyresiden, Fremskrittspartiet, for første gang vesentlig større.

Ansvar for begrensning

Likevel ble det ingen omfattende ettervalgdebatt i Høyre. Mediene var i høst mest opptatt av den nye regjeringen, og internt i det konservative partiet var det mest rådvillhet. Høyre-leder Erna Solberg gjorde det ikke spesielt bra i valgkampen, men hun gjorde heller ingen åpenbare tabber. Alle i Høyre var i ettertid enige om at partiet i regjering hadde fremstått som for kaldt og forretningsmessig, men det var ikke mange som kunne fortelle hvorfor det ble slik. Innerst inne var vel de fleste Høyre-folk enige med nestleder og finansminister Per-Kristian Foss i at det vanskelig kunne gå annerledes når man satt med ansvaret for å begrense pengebruken i et land som flyter over av melk og honning.

Siste sjanse for Erna

I det nye året, derimot, er det kommet opp en mer synlig debatt om Høyres tap og veivalg. I flere fylker er det også gitt beskjed gjennom mediene om at Erna Solberg bare får en sjanse til. Dersom det går like dårlig i lokalvalget om halvannet år, vil det oppstå et press for å kaste henne.

De aller fleste er imidlertid enige om at Høyres grunnleggende problem ikke knytter seg til ledelsen, men til politikken, og kanskje spesielt til den politiske posisjoneringen i forhold til de tre andre opposisjonspartiene.

Høyre har en solid og entydig tradisjon å bygge på. I de siste 80 år har partiet bare kommet i regjering ved å samarbeide med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Veien til makt har for Høyre alltid gått gjennom sentrum. Samarbeidet med sentrumspartiene har to store fordeler – for det første gir det mange nok velgere og stortingsrepresentanter til at man kan utgjøre et reelt regjeringsalternativ. For det andre binder det sentrumspartiene til høyresiden. Dersom Høyre lar være å samarbeide med dem, kan de føle seg presset til å søke allianse med Arbeiderpartiet.

Strategien er forståelig nok for alle som har sans for, og forstår, deler av det politiske maktspill. En del velgere er imidlertid mer opptatt av de politiske sakene, og de synes sentrumsorienteringen fører til en for dvask Høyre-politikk.

Kritikk for kompromiss

Dette er et velkjent fenomen fra alle de land der det store konservative partiet legger seg inn mot sentrum. Høyre har jo for tiden mange søsterpartier i ulike naboland som finner og søker makt i sentrum, men det er ingen av dem som har et parti som er større enn seg selv på høyresiden.

Fremskrittspartiet har nå en oppslutning på langt over 20 prosent på alle meningsmålinger. Partiets stortingsgruppe er vesentlig større enn Høyres, og det finnes Fr.p-folk i alle komiteer og i alle debatter som ofte angriper Høyre fra høyre. De peker på de sakene der Erna Solbergs folk har inngått kompromisser med sentrumspartiene og fremstiller seg selv som de rene høyrerepresentantene.

Dette fører til et krav fra mange Høyre-tillitsvalgte om å samarbeide med Fr.p., og samtidig å legge politikken mer mot høyre slik at man ikke blir så sårbar for angrep fra den siden. Problemet er at det vil føre til en stans i sentrumssamarbeidet. Kristelig Folkeparti sier fortsatt at det er uaktuelt å sitte i regjering med Fremskrittspartiet. Venstres leder har skapt en liten åpning, men også for hans parti er det langt frem før det blir aksept for å regjere sammen med Fr.p.

Skepsis uten valgmulighet

Dermed må Høyre-ledelsen velge mellom Fr.p. og sentrum. Det er i utgangspunktet ikke så vanskelig. Partiledelsen velger sentrum både av strategiske grunner (å holde sentrum fast på høyresiden) og av politiske grunner. Erna Solberg og hennes nærmeste er nemlig meget skeptiske til Fr.p.s politiske linje. De viser til en rekke eksempler på at Fr.p. har endret sin politikk for å tekkes folket, og de ser på det som ytterst vanskelig å samarbeide med et parti som de anser som populistisk. I tillegg bygger mye av Fr.p.s politikk på en forestilling om at det er mulig å bruke 10 til 20 milliarder ekstra fra oljefondet hvert år – uten at det er skadelig for norsk økonomi. Dette strider fundamentalt mot Høyres tenkning om at det aller viktigste er å ha god og sunn makroøkonomisk styring.

Det er ikke lett i det oljerike Norge å argumentere for måtehold i statshusholdningen, og Høyres ledelse når ikke engang frem hos sine egne tillitsvalgte. De nærer ikke den samme frykten som sjefene for at Fr.p.s politikk vil sette økonomien over styr. Tvert i mot ser de at Fr.p. kan bevilge ekstra penger til eldreomsorg og helse – områder der det åpenbart er behov for en ekstra satsing.

De foreløpige signaler fra Høyre-ledelsen tyder på at den ikke vil godta at den står overfor det vanskelig valget som alle andre ser. Den vil i det lengste forsøke å velge både samarbeid med sentrum og tilnærming til Fr.p. Erna Solberg sier at hun vil være en brobygger mellom alle de fire opposisjonspartiene. På noen områder vil hun legge politikken litt til høyre, mens hun på andre områder vil forbli sentrumsorientert og argumentere for at Fremskrittspartiets politikk er farlig.

Vegringen må bort

Det kan gå riktig galt ved at alle fløyer blir misfornøyde og at pressens kommentatorer fortsetter å skrive at Høyre vegrer seg for å ta de viktige valgene. Men det kan også være en lur strategi. Det er et og et halvt år til neste valg og da er det ordførere og kommunestyrer som skal velges. I en god del kommuner er Fremskrittspartiet nå med i styringen, og Høyre kan ha et lite håp om at Fr.p. da vil bli utsatt for litt av den styrings-slitasjen som er åpenbar i Norge. I tillegg er det nå et tiltagende press i norsk økonomi, og det kan hende at det i løpet av det nærmeste halvannet året vil oppstå et press for økte lønninger og økte priser – noe som igjen kan påvirke norske bedrifters konkurransekraft. Da kan Høyre gjøre seg et håp om å få demonstrert hva som skjer, dersom man sprøyter for mange penger fra statskassen inn i økonomien.

Endret profil for Frp?

Høyre kan også gjøre seg et lite håp om at Fremskrittspartiet i løpet av de nærmeste årene endrer karakter. Carl I. Hagen, som er blitt kalt ”partieier” på grunn av sin dominerende posisjon i Fr.p, er blitt visepresident i Stortinget, og til våren går han også av som partiformann. Etterfølgeren, Siv Jensen, har foreløpig vist at hun kommer til å fortsette i Hagens fotspor, men man kan aldri vite. Hun skal lede et parti som etter høstens valg har fått svært mange nye stortingsrepresentanter, og det kan slett ikke utelukkes at de vil endre partiets profil.

Kanskje skaper de et parti som det er lettere for de andre opposisjonspartiene å samarbeide med. Det kan ikke helt utelukkes at det politiske klima i 2008 vil være slik at det blir en reell mulighet for Erna Solberg å snekre sammen en bred borgerlig allianse som kan gå samlet til valg i 2009. Det ville være en stor lettelse for dagens Høyre-ledelse.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger