Per Norvik
Strid på mange fronter et år før valget i Norge
Stortingsvalget i Norge neste år opptar nordmenn flest – og de siste månedene er det nominasjonsprosessen i regjeringspartiet Kristelig Folkeparti som har stått i fokus. KrF har en partileder, Dagfinn Høybråten, som er Arbeids-og sosialminister, men som ikke har plass i Stortinget. Skal han så fortrenge kulturminister Valgerd Svarstad Haugland i Akershus? Det andre sentrale spørsmålet for velgerne er om de Arbeiderpartiet vil regjere sammen med SV og Senterpartiet, hvis de får sjansen.
I alle politiske partier kan det gå temmelig hardt for seg når det skal avgjøres hvem som skal settes opp på sikker plass på valglistene foran et stortingsvalg. Men maken til den uroen som har rystet Kristelig Folkeparti i månedsvis, har vi neppe noen gang tidligere opplevd i Norge. Og prosessen er interessant fordi den faktisk kan få betydning for hvilken regjering landet skal få etter stortingsvalget i 2005.
Det hele begynte allerede da helseminister Dagfinn Høybråten ble valgt til partileder etter kulturminister Valgerd Svarstad Haugland på et ekstraordinært landsmøte i Kristelig Folkeparti i januar i år. Siden Høybråten kommer fra det samme fylket som Svarstad Haugland i dag representerer på Stortinget, og siden Svarstad Haugland ønsker å beholde sin plass på Stortinget, er den nye partilederen sendt ut på leting etter et fylke som er villig til å sette ham øverst på en valgliste.
Finnes en løsning
Det vil sikkert bli funnet en løsning på det hele, men det vil fortsatt gå flere måneder før alt faller på plass fordi de endelige nominasjonsmøtene ikke finner sted før rundt årsskiftet. Det betyr at det vil gå nesten et helt år med vedvarende uro og negativ omtale rundt den nye partilederen i statsministerens parti. Den uryddige situasjonen bidrar til at velgerne flykter fra Kristelig Folkeparti.
Og det nåværende regjeringssamarbeidet mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre kan neppe overleve et valg som fører til at statsminister Kjell Magne Bondeviks parti får en betydelig svakere oppslutning enn ved valget i 2001. Det er nemlig ingen tvil om at det interne styrkeforholdet mellom Høyre og de to sentrumspartiene, vil ha stor betydning når en eventuell forlengelse a.
regjeringssamarbeidet skal vurderes etter valget. Et svekket sentrum mot et styrket, eller like sterkt Høyre, vil gjøre det langt vanskeligere for Kristelig Folkeparti og Venstre å fortsette regjeringssamarbeidet selv om de tre partiene, sammen med Fremskrittspartiet, skulle klare å beholde flertallet på Stortinget.
Flest ønsker gjenvalg
Selv om nominasjonsprosessen i Kristelig Folkeparti denne gangen er ganske spesiell, pågår det også i de andre partiene en knallhard kamp om å komme på de øverste plassene på valglistene til stortingsvalget. Det er bare 30 av dagens 165 stortingsrepresentanter som har gitt beskjed om at de ikke ønsker gjenvalg. Flere av de folkevalgte må kjempe hardt for å beholde den plassen de har. Og i
mange av landets fylker er det en ganske hissig kamp i gang for å få skiftet ut flere av dem som har lang fartstid på Stortinget. Det helt spesielle i Kristelig Folkepartis tilfelle er at striden her dreier seg om en nyvalgt partileder og hans forgjenger i statsministerens parti.
Større koalisjon
Det er styrkeforholdet mellom de to regjeringsalternativene som påkaller størst interesse blant politisk interesserte nordmenn for tiden. På meningsmålingene er det relativt jevnt løp mellom det "rød-grønne" alternativet og dagens tre-parti-regjering. Det er faktisk lenge siden Norge har hatt valget mellom to så
jevnbyrdige alternativer. Og årsaken til det er at Arbeiderpartiet nå for første gang har sagt seg villig til å delta i regjering sammen med andre partier.
Derfor vil det også bli høy temperatur på valgkampen, og Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har allerede proklamert at "den lange valgkampen" er i gang. Sammen vil de gjerne overta regjeringskontorene etter Kjell Magne Bondevik som har styrt siden valget i 2001.
Likeverdige parter?
Men også for dette regjeringsalternativet vil styrkeforholdet mellom partiene spille en avgjørende rolle når spørsmålet om et formalisert samarbeid skal avgjøres. Senterpartiet har allerede gitt uttrykk for at man ikke vil delta i et slikt samarbeid hvis ikke partiet oppnår en større oppslutning enn ved forrige valg. Heller ikke Sosialistisk Venstreparti vil gå inn i en regjering med Arbeiderpartiet dersom det blir for stor avstand i velgeroppslutning mellom de to partiene.
Selv om norske velgere tilsynelatende vil stå overfor to klare regjeringsalternativer ved valget om et år, er det allikevel høyst uklart hvilken regjering landet vil få. Et flertall på Stortinget for dagens regjeringspartier sammen med Fremskrittspartiet vil ikke nødvendigvis bety at det fortsatt vil bli en ikke-sosialistisk tre-parti-regjering. Og et flertall på Stortinget for det rød-grønne alternativet vil ikke nødvendigvis bety at de tre partiene går sammen om å danne regjering.
Under sperregrensen
For Kristelig Folkeparti vil det være av avgjørende betydning at også Venstre blir representert på Stortinget i neste periode, og dessuten at partiet ikke blir vesentlig svekket i forhold til det gode valget i 2001. Det betyr at det egentlig skal svært mye til for at den nåværende regjeringen fortsetter etter valget neste høst.
Og dersom det rød-grønne alternativet skal bli en realitet må de tre partiene til sammen oppnå flertall på Stortinget. Arbeiderpartiets leder, Jens Stoltenberg, har nærmest satt som en forutsetning for å gå inn i et regjeringssamarbeid, at en slik regjering kan basere seg på et flertall i Stortinget.
For begge regjeringsalternativene kan oppslutningen om Fremskrittspartiet få en helt avgjørende betydning. Kristelig Folkeparti og Venstre ønsker neppe å videreføre dagens regjeringssamarbeid dersom man i enda sterkere grad enn nå må basere eg på støtte fra Fremskrittspartiet. Og Arbeiderpartiet har helt sikkert ikke særlig lyst til å overta regjeringsmakten dersom Fremskrittspartiet havner i en vippeposisjon etter valget i 2005.
