Norsk økonomi går så det suser. FN påstår at Norge er verdens beste land å bo i. Likevel tapte regjeringspartiene nesten hver tredje velger og ble feid ut av kontorene. Forklaringen er enkel: Oljerikdommen.

Kjell Magne Bondeviks parti, Kristelig Folkeparti, mistet halvparten av sin stortingsgruppe. Storebroren i regjeringskonstellasjonen, Høyre, tapte en tredjedel av sine stortingsrepresentanter. Det hjalp ingenting at det minste regjeringspartiet, Venstre, gjorde sitt beste valg siden 1960-tallet; Det har kostet blod å ta politisk ansvar de siste fire årene i Norge.

Sett utenfra må det være ganske vanskelig å forstå. Nordmenn flest har hatt en formidabel velstandsøkning de siste årene. Arbeidsledigheten er på vei ned fra et nivå som i europeisk sammenheng allerede er meget lavt (4 prosent). Utenom økonomien er det heller ingen spesielle saker som har plaget regjeringen utover det som er vanlig. Den har stort sett operert i det politiske sentrum. På innvandrings- og integreringsfeltet har den fått kritikk fra Fremskrittspartiet for å være for moderat og fra SV for å være for streng. Moderniseringen av offentlig sektor har gått for sakte for næringslivet og for fort for offentlig ansatte. Pensjonssystemet er blitt reformert i samarbeid med Arbeiderpartiet, som hele tiden har vært det fremste opposisjonspartiet.

Kanskje er det nettopp det. Den sittende regjeringen har ikke brukt makten til å gjøre noe ekstraordinært. Den har styrt skikkelig og ordentlig, og det synes ikke velgerne var bra nok. For i det oljerike Norge forventer man mer av politikerne.

Man skal være forsiktig med å tolke velgerne umiddelbart etter at stemmene er talt opp, men det er mye som tyder på at den norske velstandsutviklingen taes for gitt. De gode økonomiske resultatene tilskrives vårt historiske hell, mens manglene i det moderne velferdssamfunnet belastes dem som styrer.

Både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet profitterte trolig på slike stemninger i høstens valg. Den kommende statsministeren, sosialdemokratenes Jens Stoltenberg, kjørte en relativt ideologisk valgkampanje der slagordet var ”mer fellesskap”, men der et vel så viktig underliggende budskap var mer penger til offentlig velferd.

Den aller største seierherren i valget, Fremskrittspartiets Carl I. Hagen, var mer tydelig i sin kommunikasjon med velgerne. Han lovte å bruke mer penger enn alle andre på forbedrede velferdstjenester. Spesielt satte han søkelyset på eldreomsorgen der behovene øker minst like raskt som bevilgningene. Fremskrittspartiet lokket også velgere med et løfte om tre-fire kroners avslag i bensinprisen.

Kombinerer man dette løftet med kravet om et meget lavt tak på innvandringen og lavere skatter og avgifter, blir bildet tydelig: Det var et typisk høyrepopulistisk parti som vant valget i Norge.

Så enkelt er det likevel ikke. Til forskjell fra de fleste høyrepopulistiske partier i Europa har Carl I. Hagen bygget organisasjon og politikk uavbrutt i 20 år. Partiorganisasjonen viste seg i høstens valgkamp å være blant de aller sterkeste, og politikken er blitt ganske gjenkjennelig blant annet når det gjelder reform av velferdssektoren. Fremskrittspartiet vant kanskje ikke så mange velgere på sitt budskap om å frata kommunene ansvaret for finansieringen av offentlig velferd, men det bidro i hvert fall til at partiet fremsto som annerledes fra alle de andre.

Samtidig skal det ikke undervurderes at Fr.p. også skiller seg fra de andre ved sin evne til å gi klare svar. Det skyldes at partiet i høstens valgkamp var det eneste som ikke tok sikte på å komme i regjeringskontorene. I alle foregående valgkamper har det vært to partier i samme posisjon. Også Sosialistisk Venstreparti, med sin leder Kristin Halvorsen, har vært vant til å vinne velgere med klare svar på vanskelige politiske spørsmål.

Slik var det ikke i høstens valgkamp. SV hadde lovet sine velgere at det ville gå i regjering sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Dermed kunne det ikke kjøre en like tydelig valgkamp som tidligere. Det skulle vise seg å bli kostbart. En tredjedel av stortingsgruppen forsvant, og det er nå et sterkt svekket SV som er i regjeringsforhandlinger med Ap. og Sp.

Sosialistisk Venstreparti gjorde et så dårlig valg at man i utgangspunktet skulle tro at det ikke tok sjansen på å gå i regjering med et Arbeiderparti som har gjenvunnet noe av sin fordums storhet. SVs problem er at det heller ikke kan la være. I hele valgkampen har man lovt velgerne en rød-grønn regjering, dersom det ble et rød-grønt flertall på Stortinget (Ap. + SV + Sp.). Velgerne ga dem flertallet, og da må politikerne på den rød-grønne siden følge opp sitt løfte.

Dermed får også Norge en flertallsregjering for første gang på 20 år. Så blir det spennende å se om den kan takle regjeringsslitasjen i det oljerike Norge bedre enn forgjengeren.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger