En bilbombe utenfor regjeringskontorene var tenkelig, men en massakre på en politisk ungdomsleir? Det var rett og slett ikke til å tro. Et angrep fra Al-Qaida måtte vi som aktivt NATO-medlem regne med, men en avansert terroraksjon fra en ganske vanlig ung mann oppvokst på Oslos beste vestkant, det var utenfor enhver fatteevne. Inntil morgenen 23. juli. Da lå bildene av den lyshudede attentatmannen på alle nettsider og politiet gikk ut med melding om at han kanskje hadde rukket å likvidere 80 ungdommer før han ble arrestert.

En del av dem som kvelden i forveien hadde erstattet sine profilbilder på Facebook med et norsk flagg, fikk en særdeles dårlig følelse. De hadde regnet med at gjerningsmannen var ekstrem muslim, og ville erklære troskap til det norske samfunnet.

Ettersom dagene gikk, viste det seg imidlertid at det ikke var så galt å bruke det norske flagget som solidaritetssymbol. Muslimene i Norge gjorde det også. Det skulle vise seg at massemorderen og terroristen Anders Behring Breivik utløste en fellesskapsfølelse som overskred etnisk og religiøs bakgrunn i større grad enn noen gang før. Dette ble sterkest symbolisert i en av de første begravelse der de kurdiske foreldrene hadde valgt å be en prest og en imam om å forestå seremonien sammen.  Også bildet av det flerreligiøse begravelsesfølget gikk verden rundt – sammen med opplysningen om at medlemmer av den norske regjeringen fulgte hver enkelt av terrorofrene til graven. Norge er ikke større enn at det var naturlig.

Arbeiderpartiet var målet

Tallet som kom ut etter den første natten viste seg å være litt for høyt. Til sammen 69 mennesker mistet livet på Utøya, mens det var åtte personer som omkom i bombeattentatet mot regjeringsbygningene. I tillegg ble til sammen 90 mennesker skadet – noen av dem for livet. Regjeringens medlemmer kjente personlig mange av de skadde og drepte – både i regjeringskontorene og på Utøya, som er et kurs og konferansested eid av Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon AUF.

Drapsmannens valg av Utøya viste hvor godt orientert han var om norsk politikk. Han ville ramme Arbeiderpartiet, og han visste at Utøya er et oppfostringssted for det sosialdemokratiske lederskapet. I tillegg går politisk interesse ofte i arv. Det er alltid barn av kjente sosialdemokrater på AUFs sommerleir. Også i år: Stortingsrepresentanter, fylkesledere og statssekretærer var blant de pårørende.

Hvor kom hatet mot Arbeiderpartiet fra? Det var et av de første spørsmålene som dukket opp i dagene etter at det første sjokket ga seg. Det var også et spørsmål som pekte fremover mot et av de aller vanskeligste debatt-temaene. Kan Aps politiske motstandere faktisk ha bidratt til å forsterke drapsmannens forestillinger om norsk samfunn og politikk? Anders Behring Breivik var medlem av Fremskrittspartiet i flere år og han deltok for en god del år siden i debatter på partiungdommens nettsider.

Fremskrittspartiets ansvar

Mannen som senere skulle bli terrorist meldte seg etter hvert ut av Fremskrittspartiet, og det er en bred oppfatning i Norge om at ingen partier kan ta ansvar for alle sine medlemmers handlinger. Likevel kan det hende at Behring Breivik har fått fornyet tro på sine egne ideer når han har hørt Frp-leder Siv Jensen snakke om snik-islamisering, og når han har lest kronikker av ledende stortingsrepresentanter som har manet til kulturkamp.

Bare noen dager etter drapene var det en kjent norsk TV-personlighet som hevdet et slik syn – i en artikkel i den spanske avisen El Pais. Da det ble kjent for nordmenn at han luftet tanken om at Siv Jensen var medskyldig, måtte han straks be offentlig om unnskyldning. Den gjengse oppfatning var at politikerne alltid skal kunne få være tøffe i ord uten at de skal måtte ta ansvar for at noen feiltolker ordene og bruker dem som begrunnelse for voldelig handling.

Men det er også grenser for hvor krasse ord man kan bruke. Siv Jensen har gjort det klart at hun ikke synes det er galt å snakke om snikislamisering av det norske samfunnet, mens en av hennes stortingsrepresentanter offentlig har beklaget ordene han brukte i kronikken der han oppfordret til kulturkamp.

Enda vanskeligere blir det å trekke grenser, dersom man beveger seg fra den redigert politiske samtale til den uredigerte debatt på internett. Der florerer det av hatefulle og rasistiske bemerkninger – gjerne ledsaget av påstander om at det politiske korrekte Norge ikke tillater folk å si sannheten om innvandring og påstått kulturforfall.

Drapsmannens meningsfeller

Anders Behring Breivik la ut en omfattende tekst på nettet rett før han begikk sine udåder, og der fremgår det at han har hentet mye inspirasjon fra høyrenasjonale bloggere. Tankene om at muslimene og det vestlige lederskapet har inngått en hemmelig pakt for å la muslimene overta Europa er næret av folk fra mange land som har hatt et debatt- og kommentarfellesskap på nettet. Som terrorist var Behring Breivik en ensom ulv, men som samfunnsdebattant var han en del av et internasjonalt samfunn.

Noen nettredaktører har i ukene etter 22. juli kommet til at de ikke lenger vil tillate anonyme bidrag i sine kommentarfelt – for øvrig er det ikke så mye som har skjedd med nettet. Det er en mangel på ideer. Ingen tror det er mulig eller riktig med sensur. Mange har tatt til orde for at ”fornuftige” – les moderate – mennesker må bli mer aktive på nettet. Når de leser en ekstremistisk uttalelse, må de svare respektfullt i stedet for å avfeie forfatteren som en tulling. Det har vært gjort noen steder, men da har kommentar-strengen dødd ut og ekstremistene har flyttet seg til andre steder.

Myndighetenes rolle

Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) er blant dem som følger systematisk med på de ulike nettdebattene, men de fanget ikke på noe tidspunkt opp drapsmannen. Sjefen for PST sa bare en uke etterpå at ingen overvåkingssamfunn i verden ville ha vært i stand til å oppdage og å avverge et slikt angrep. Det er en påstand mange har stilt spørsmålstegn ved. Behring Breivik var medlem av en pistolklubb, han kjøpte våpen lovlig, han kjøpte alt det han trengte til bilbomben på ærlig vis, og han forfektet ekstreme synspunkter på nettet.

Hvor mye samfunnet skal overvåke kommer garantert til å bli et viktig debatt-tema i månedene fremover. Likedan er ordvekslingen allerede i gang om politikernes sikkerhet. Det er mange år siden sikkerhetsmiljøene i Oslo tok til orde for å stenge noen gater slik at det ikke lenger skulle være mulig å kjøre bil helt inn til Statsministerens kontor, men ingenting hadde skjedd. I Norge er idealet at man skal være åpen. Politikerne skal ikke gjemme seg bak murer og sperringer.

I skrivende stund blir det etablert en egen 22. juli-kommisjon som skal legge til rette for en omfattende debatt om alle disse spørsmålene. Den skal også undersøke om samfunnets ressurser ble brukt riktig den fredagsettermiddagen da terroren rammet.

Et viktig spørsmål kommer garantert til å bli om politiet kunne ha kommet raskere til Utøya. Det er en relativt stor øy og drapsmannen fikk gå rundt i en time og 20 minutter før politiet fikk stanset ham. Øyenvitnene forteller at han drepte hele tiden. Hadde politiet kommet frem en halv time tidligere, ville mange liv ha vært spart.

Politiets ledelse svarte i første omgang på slike spørsmål med at de ikke kunne ha gjort noe annerledes. Etter som ukene er gått, er imidlertid tonen blitt mer ydmyk. Kanskje skulle man likevel ha brukt helikopter i stedet for å kjøre bil, kanskje skulle man ha sagt ja til å få låne båt fra campingturister i stedet for å vente på en egen politibåt?

Valgkampen

Spørsmålene er ikke bare mange, de er også spesielt viktige for de etterlatte som vil vite om alt ble gjort for å hindre katastrofen. I de første ukene insisterte Regjeringen på at man ikke kunne svare på slike spørsmål før granskingene og kommisjonene hadde gjort seg ferdig. Men det blir først neste år, og så lenge har ikke samfunnet tålmodighet til å vente.

Det vil kanskje vise seg allerede i den valgkampen som sakte dras i gang i Norge. Ingen partier vil selvfølgelig slå politisk mynt på det som har skjedd, men under den åpne politiske debatten vil det hele tiden ligge antydninger om at den ene eller andre kunne ha gjort mer – alternativt at de utnytter terroren politisk.

Det er to effekter som virker direkte inn på den vanlige politiske debatten. Den ene er at Arbeiderpartiets leder, statsminister Jens Stoltenberg, var så usedvanlig dyktig til å takle terroren. På tross av at han selv kjente mange av de omkomne og deres familier sto han frem som en fattet og trygg leder for hele landet – han kombinerte sorg og handlekraft på en måte som imponerte praktisk talt alle nordmenn.

De første politiske meningsmålingene tyder på at mange velgere nå vurderer å stemme på Arbeiderpartiet fordi Stoltenberg fremsto som en så god leder. Men det er nok også noen som vil stemme Ap som et uttrykk for medfølelse. Partiet har det helt forferdelig. Mens resten av samfunnet vendte tilbake til hverdagslivet fortsatte tillitsvalgte fra topp til bunn å gå i begravelser. I alle fylker er sentrale ungdomspolitikere enten gått bort eller de er så sterkt preget at det vil være umenneskelig å gå ut i en triviell valgkamp.

Slik er situasjonen, og verken Arbeiderpartiet eller de andre partiene kan gjøre noe med den. Kanskje vil mye være endret når selve valget kommer 12. september, men nå – i midten av august – virker det nesten utenkelig. Til det var katastrofen for stor.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger