Det siste året har det vært kontroverser rundt det kanadiske selskapet Magma Energy som har fått rett til å utnytte jordvarmeressurser på Reykjanes de neste 65 årene og muligens lenger. Der strides det også om private aktører – om eller hvordan de skal være involvert i utnyttelsen av energien, og om det er riktig å grunnlovsfeste bestemmelsene om at ressursene er nasjonens eiendom.

Drømmelandet

Island har mye større energiressurser enn denne lille nasjonen kan bruke. Energien er likevel ikke uendelig. Det er anslått at energien fra vannkraft og jordvarme kan produsere 30-50 terawattimer med elektrisitet. Av dem brukes det allerede 17 terawattimer. Energiutnyttelsen har vært relativt lav i forhold til det som er vanlig i andre land, selv om utbyggingen av tungindustri har ført til en stor økning. Aluminiumsverket i Straumsvík ved Hafnarfjörður ble bygget i 1970 og i forbindelse med det var det en storstilt kraftutbygging.  Så gikk det lang tid før aluminiumsverket i Hvalfjörður åpnet i 1998. Nå begynte man å tenke stort, det fantes planer om å bygge aluminiumsverk på mange steder omkring på Island – kraftverket ved Kárahnjúkar, som var det største byggeprosjektet i Islands historie, ble ferdig 2007. Energien derfra blir bare brukt for å drive aluminiumsverket i Reyðarfjörður, lengst øst på Island.

Dette var en bitter og på mange måter lærerik konflikt. Miljøvernforkjempere protesterte på ulike måter. Sangeren Björk og tv-kjendisen Ómar Ragnarsson, som av mange regnes som nasjonalhelt, førte an. Forfatteren Andri Snær Magnason skrev en innflytelsesrik bok som het Draumalandið (Drømmelandet) – hvor han beskrev planene om å utnytte hver eneste lille bekk til tungindustrien. Ifølge Andri var den drømmen et mareritt. Utenlandske aktivister lenket seg til maskiner – en i gruppen skal ha vært den britiske politispionen Mark Kennedy.

Det ble også kritisert at lønnsomheten i dette enorme prosjektet var tvilsom, at inntektene ikke var høye nok i forhold til kostnadene. Styresmaktene prøvde faktisk heller ikke å skjule at distriktshensyn var avgjørende – parlamentsmedlemmer og statsråder fra Nordøst-Island presset på for kraft- og aluminiumsverket – meningen var å støtte opp under distriktet og øke befolkningsveksten på Østlandet. Befolkningsveksten har ikke økt og i senere tid har analyser vist at tidspunktet for prosjektet var uheldig – noe man kan lese i rapporten fra Alltingets granskningskomité om finanskollapsen. Prosjektet økte overopphetingen i økonomien som førte til kollapsen. På den tiden var det enkelte som advarte mot denne faren – for å veie opp mot den, ble kraftverket hovedsakelig bygget av utenlandske arbeidere.

Hva annet enn aluminium?

Man kan hevde at århundrets første år var preget av aluminiumsvanvidd på Island. To andre aluminiumsverk har vært under forberedelse etter det. Det ene prosjektet er faktisk allerede påbegynt og har fått alle tillatelser, det ligger i Helguvík, ikke langt fra Keflavík flyplass. Det eneste som mangler er energien, den har vært vanskelig å skaffe på grunn av problemer med finansiering etter finanskollapsen. Det andre er på Bakki ved Húsavík på Nordøst-Island. Planen er å skaffe energi til aluminiumsverket i Helguvík både fra jordvarme og fosser, og fra et stort område med jordvarme på Þeistareykjum for aluminiumsverket på Húsavík.

Som tidligere er dette en av de viktigste konfliktlinjene i islandsk politikk. Riks- og lokalpolitikere fra distrikter hvor det foreligger planer om bygging av aluminiumsverk, utøver sterkt press for at arbeidet begynner umiddelbart. Det kompliserer saken at selv om vedtak om bygging av kraftverk blir fattet på nasjonalt nivå, har kommunene planmyndighet og kan fatte vedtak om bygging av aluminiumsverk – og så kreve at det blir skaffet energi.

Det er også en svært utbredt oppfatning at det er nødvendig å gjennomføre store prosjekter så snart som mulig for å gjenreise økonomien. De venstre-grønne, partiet til finansminister Steingrímur J. Sigfússon, har imidlertid alltid vært sterke motstandere av tungindustripolitikken. De mener at den fører til uforsvarlige ødeleggelser av naturen og at utvikling av tungindustri er en hastebeslutning som bare stimulerer til kortsiktig økonomisk vekst. På den andre siden har tungindustriens støttespillere spurt: Hva skal komme i stedet? Islandslav?

Er tungindustripolitikkens epoke over?

Landsvirkjun, det store offentlige selskapet som bygger og administrerer vannkraftverk, har hittil vært styrt av personer med nær tilknytning til politikken. Landsvirkjun har vært sentrum for tungindustriens støttespillere. Nå har selskapet derimot fått en ny administrerende direktør, Hörður Arnarson, som kommer direkte fra arbeidslivet og aldri har vært assosiert med politikk. Man aner en kursendring i hans retorikk. Hörður har beklaget seg over at tungindustrien betaler for lite for energien og han har fremmet ideen om å selge elektrisitet via sjøkabel til Europa slik at Island får tilgang til et konkurranseutsatt energimarked. Han har også overrasket ved å si klart og tydelig at det ikke er nok energi til å drive noe mer enn et lite aluminiumsverk ved Húsavík – selskaper innen tungindustri går bare inn for store aluminiumsverk i dag – og han mener det er nødvendig å selge energien til mindre og mer varierte aktører som kan betale en høyere pris.

Det blir altså fokusert på lønnsomhet, ikke distriktspolitikk eller kortsiktig økonomisk vekst når arbeidskrevende storprosjekter gjennomføres. Det har vært antydet at aluminiumsverkene har hatt unormalt store privilegier på Island, at de rett og slett ikke bidrar nok til fellesskapet og at nasjonens utbytte fra energiressursene ikke er stort nok. Det har vist seg at aluminiumsverk i Afrika må betale mer for energien enn islandske.

Derfor spør man seg om tungindustriens dager er talte, og om det ikke er på tide at islendinger finner bedre løsninger i energispørsmål. Et utvalg nedsatt av Industridepartementet har nylig levert et utkast til ny energipolitikk som vil bli diskutert i løpet av året. Der blir det lagt vekt på lønnsomhet, bærekraft og at nasjonen får utbytte av ressursene sine. Utvalget anbefaler at det blir lagt større vekt på varierte, mellomstore industribedrifter, økte strømpriser, at man går bort fra praksisen med at strømprisen til tungindustrien er knyttet til aluminiumsprisene og at det blir slutt på at det offentlige stiller garantier ved utbygging av kraftverk. Ingenting av dette lover godt for utviklingen av tungindustri.

Privatisering av jordvarmen på Reykjanes-halvøya

Oppe i dette raser konflikten om Magma Energy og HS Orka, som tidligere het Hitaveita Suðurnesja. Dette er en svært komplisert sak, selv for islendinger som følger godt med. I hovedsak er man uenige om utlendingers tilgang til energiressursene. Finansvikingene som veltet Island overende traktet etter energien, spesielt etter at de holdt på å miste fotfestet i bankvirksomheten. I energien så de en sjanse til å skape en ny boble. Det ble bare så vidt forhindret at en av gjengene med finansvikinger fikk slått kloa i det mektige selskapet Orkuveita Reykjavíkur som kontrollerer store mengder geotermiske energiressurser. I tilfellet med HS Orka gikk derimot privatiseringen gjennom. Selskapet ble overtatt av Geysir Green Energy, som var eid av Hannes Smárason og Jón Ásgeir Jóhannesson, begge styrtrike finansmenn som nå har flyktet fra landet. Etter sammenbruddet i økonomien var selskapet konkurs på linje med annet finansvikingene hadde kommet i nærheten av – til slutt ble det solgt til et kanadisk selskap som heter Magma Energy.

Magma har med dette fått råderett over jordvarmeressursene på Reykjanes i 65 år, med mulighet for forlengelse. Prisen selskapet betalte var heller ikke høy, siden oppkjøpet skjedde kort tid etter kollapsen. Det har vært sterk motstand mot denne avtalen – en sjettedel av nasjonen skrev under på et opprop for å protestere mot den. Igjen står Björk i spissen, hun har til og med sunget karaoke i Nordens hus med Ómar Ragnarsson for å vekke oppmerksomhet rundt saken. Aktor Eva Joly snakket om at man burde etterforske salget av HS Orka. Ross Beaty, administrerende direktør i Magma Energy, har blitt beskrevet som en lykkejeger som ønsker å tjene penger på islendingenes nød etter sammenbruddet.  Han får til en viss grad lide for den store mistenksomheten som råder i landet og at tilliten er på et minimum. En av konspirasjonsteoriene går ut på at EU trakter etter Island for å legge under seg landets energiressurser. De venstre-grønne har lett etter måter å oppheve salget av HS Orka, men det kan neppe skje uten ekspropriasjon og det vil medføre store erstatningsutbetalinger. Slike summer er ikke tilgjengelige i en tid med store nedskjæringer.

Vil det være mulig å komme til enighet?

Her er det ikke bare snakk om enkelte handelsavtaler, det er grunnprinsipper som står på spill. Før kollapsen var privatisering den rådende ideologien, det hadde den vært i lang tid. Det var sågar snakk om en bred privatisering av energiressursene. Nå har holdningen endret seg dramatisk. Det er stor tilslutning til å grunnlovsfeste bestemmelsene om at energiressurser skal være offentlig eiendom – spesielt tenker mange på fiskeressursene som faktisk ble privatiserte mot slutten av århundret.  Dette er noe av det Grunnlovstinget som ble valgt i november, skulle diskutere. Dette blir noe forsinket etter at Høyesterett bestemte seg for å erklære valget til tinget ugyldig på grunn av feil i gjennomføringen.

Man kommer vel neppe utenom at private aktører – også utenlandske – kommer til å utnytte energien på Island. I motsatt fall kan det vise seg vanskelig å skaffe kapital. Men det er ikke mange fosser det er mulig å bli enige om at man skal bygge ut, spesielt hvis Island ønsker å beholde sitt image som et uberørt turistmål. Jordvarme er ikke en uuttømmelig ressurs, man må undersøke det geotermiske området grundig for å vite hvor mye man kan utvinne. Etter at man har hatt konflikter som har vart i halvannet tiår, har man nå kommet til en slags enighet i energispørsmål. Man må ta hensyn til naturvern og bærekraft, at ressursene ikke blir sløst bort før kommende generasjoner kan dra nytte av dem, at driftstiden er fornuftig og prisen rettferdig, og at nasjonen selv kan nyte godt av sine ressurser. Grådigheten, utålmodigheten og den kortsiktige tenkningen som preget Island i årene før kollapsen, tjener til skrekk og advarsel.

Ikke alltid så eksemplariske

Islendingene er heldige på dette området. De har rikelig med energi, og trenger ikke bekymre seg for energiforsyningen i framtiden. På den andre siden kan dette gjøre folk late og makelige. Det er ikke nasjonens ære at den kan varme opp husene sine med varmt vann – det kommer enkelt og greitt av landets plassering. I utenlandske aviser kommer det stadig artikler om at islendinger er forbilledlige når det kommer til grønn energi.

Samtidig bygges det her ut tungindustri. Når det kommer til bruk av fossilt brensel, er islendinger langt fra eksemplariske. Utslippene av klimagasser fra biler og skip er på Island store og økende. De vokser betraktelig mer på Island enn for eksempel i Sverige. Til tross for snakk om elektriske biler, hydrogen og metanol, går det sakte å ta i bruk nye energikilder. Det tidligere nevnte energiutvalget foreslår en reduksjon av importen av bensin og olje på 20 prosent innen 2020, etter det skal 10 prosent av alt brennstoff være fra innenlandske energikilder. Dette er en svært god målsetting, men det er lite sannsynlig at den blir oppnådd.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger