Den norske selvforståelsen er sammensatt. I svært mange sammenhenger trekker politikere og forskere frem et utsagn fra tidligere statsminister Lars Korvald (1972-1973) om at Norge er et lite land i verden. Vi er så små at vi må tilpasse oss alle andre. Samtidig blir det gang på gang understreket at vi er en stormakt på noen områder: spesielt på fisk, olje og annen energi. Det er ikke måte på hvor viktig vi er for verden når det gjelder utviklingen av fiskeriene og på energifeltet. Da vi forhandlet om EU-medlemskap i 1993 og 1994, ble det sagt at vi kunne forhandle med styrke på de to områdene, fordi EU var så opptatt av å få vår olje og gass og vår laks og torsk.

Hvor stor stormakt vi er, finnes det opplagt mange meninger om, og det fascinerende er at det også avhenger av mange ytre forhold. Spesielt på energiområdet er det ikke bare et spørsmål om hva vi har å tilby, men også om hvordan det skal bli levert. Det hjelper ikke å ha mye vannkraft her i landet, dersom vi ikke har et system for å levere den til landene rundt oss. Og hva om vi finner store mengder gass i nord? Skal den leveres i rør, eller som flytende nedkjølt gass på skip, og hvis vi velger rør, hvor skal de gå?

Regjeringskrise?

Gassen utenfor Sør-Norge har vi allerede rørledninger for – både til Storbritannia og til kontinentet. Og utenfor Nord-Norge er olje- og gassvirksomheten kommet såpass kort at det ikke er levering av varene som er problemet akkurat nå. I skrivende stund er det store politiske spørsmålet i Norge om Regjeringen vil åpne for olje og gassvirksomhet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette er ikke bare spesielt naturskjønne områder i nord, det er også gyteområder for torsk, og det skal godt gjøres å unngå interessekonflikter mellom fiskeri- og petroleumsnæringen.

De tre regjeringspartiene er så uenige om oljevirksomhet i nord at det snakkes om at hele regjeringen kan sprekke på denne saken, men de finner nok et kompromiss når de bare har holdt på lenge nok. Og uansett hva som skjer, er sammensetningen av Stortinget slik at det helt sikkert kommer til å bli satset mye på å finne nye drivverdige olje- og gassfelter utenfor Nord-Norge i årene fremover. Ikke minst er det spennende å se hva som ligger under jordskorpen i grenseområdet mot Russland, der man skal begynne å lete med en gang Russland og Norge har ratifisert den nye grenselinjeavtalen.

For EU er det også viktig at Norge satser på å finne mer olje og gass. Jo mer vi finner, jo mindre avhengig vil EU bli av gassleveranser fra Russland og Nord-Afrika. Olje og gass står likevel lavere enn strøm på den politiske dagsorden for tiden. Norske myndigheter og politikere er stadig i kontakt med europeisk motparter for å diskutere Norges tilpasning til EUs fornybardirektiv og EUs Energi- og klimapakke (202020-planen). Det spesielle problemet for Norge er at vi i utgangspunktet får det aller meste av vår strøm fra fornybare energikilder. Dersom vi skal oppfylle EU-direktivet ord for ord, må vi produsere veldig mye mer fornybar energi som det ikke vil være lett å få brukt opp – i hvert fall ikke uten at prisene går til bunns. Og lave el-priser er den aller mest effektive blokkeringen for ny alternativ energi.

Vannkraftens velsignelse

Det er i forbindelse med EU-tilpasningen at tankene om Norge som Europas batteri har fått næring. Det fantastiske med norsk vannkraft er at den kan skrus av og på uten tidsforsinkelser. Opp til et visst punkt kan vi til enhver tid produsere akkurat så mye strøm som vi trenger. Dette er i motsetning både til vind, bølge og solkraft og gammeldagse kull og gasskraftverk. De siste årene har norske strømleverandører tjent stadig mer på å utnytte denne vannkraftfordelen. De har kjøpt kraft fra Danmark om natten - når vindmøllene likevel har laget elektrisitet som ingen dansker trengte, og så har de solgt om dagen når den danske etterspørselen har vært så stor at prisene er gått i været.

Forutsetningen for at vind og vannkraft skal spille sammen på denne måten er at man har en fri prisdannelse fra minutt til minutt og at man har store overføringskabler. Markedet er bare så stort som kabelnettet tillater. Når Norge nå snakker med EU om fornybardirektivet er derfor også spørsmålet kommet opp om vi kan få anerkjent denne batteri-funksjonen som en del av vår fornybar-satsing. Det koster milliarder av kroner å legge nye kabler, og selv om markedet de siste årene har gitt grunn til å tro at man kan nedbetale slike investeringer på under ti år, så er det såpass store investeringsbeslutninger at markedsaktørene kvier seg.

Dersom Norge virkelig skal bli Europas batteri, kan vi også videreutvikle en teknologi som er tatt i bruk i noen vannkraftverk. Om natten importerer de billig strøm fra Danmark slik at de kan pumpe vann tilbake i vannmagasinene. Enkelt sagt: Kraftverket ligger i en fjellside som er 1000 meter høy. Det er et stort vannmagasin på toppen og et like stort på bunn. Hver dag sender man så vannet nedover fjellet og gjennom kraftturbinene, så bruker man akkurat de samme vannledningene til å pumpe det opp igjen om natten. De blir ikke bare et batteri, men et oppladbart batteri.

De gjenstridige velgerne

Vyene er store. Statsminister Stoltenberg snakket blant annet om dem i forrige måned, da han deltok på en nordisk/baltisk statsministerkonferanse i London. Han argumenterte også for å bygge en kraftkabel mellom Norge og England, noe som helt inntil nylig ble sett på som meget ulønnsomt.

Stoltenbergs store problem er at det ligger mange politiske føringer for energipolitikken. Ingeniørenes planer må være politisk mulige, og det er det ikke alltid de er. Regjeringen erfarte dette til fulle i fjor sommer. Da sluttet den seg til energimyndighetenes planer om å strekke en ny høyspentledning over og langs Hardangerfjorden. Ingen av Vestlandets fjorder er mer forbundet med norsk nasjonalromantikk enn Hardangerfjorden. Det ble et ramaskrik da det ble kjent at Regjeringen ville tillate ”monstermaster” i Norges nasjonalhelligdom. Protestene ble så sterke at Regjeringen måtte utsette sin beslutning i et halvt år. Den ble tvunget til å utrede på nytt om det var mulig å legge strømkablene i sjøen – slik at ingen så dem.

I begynnelsen av denne måneden kom de nye utredningene, og de bekreftet stort sett alt som var blitt sagt i fjor sommer. Det vil bli altfor dyrt å legge kablene i sjøen, og man trenger flere strømkabler for å bedre forsyningssikkerheten og for å få et størst mulig marked for strøm.

Den gode nyheten for Regjeringen var at flertallet av velgerne nå ser ut til å godta beslutningen. Hardanger er litt mindre vakkert om vinteren, men aller viktigst er det at folket fikk vite at det er de selv som må betale ekstraregningen, dersom de velger å legge strømledningene i sjøen.

Den dårlige nyheten for Jens Stoltenberg og energiminister Terje Riis-Johansen er at det er folks prisfølsomhet som betyr aller mest. Den ekstra kalde førvinteren har ført til at folk nå har fått strømregninger som er mange tusen kroner høyere enn de har vært vant til. Det er en pedagogisk utfordring av dimensjoner å fortelle velgerne at vi i en tid med ekstremt høye strømpriser faktisk har fortsatt med å selge strøm ut av landet.

Strøm bare for nordmenn

Kravet om å stanse strøm-eksporten vokser i styrke. Stortingsrepresentant Ola Borten Moe, som i neste måned antagelig blir valgt til nestleder i det minste regjeringspartiet, har allerede tatt til orde for å la være å bygge nye strømledninger til utlandet. Hans Senterparti vil heller selge strømmen til ny industri her i landet.

Det er ingen grunn til å tro at verken Regjeringen eller et stortingsflertall vil stanse Norges integrasjon i det europeiske energimarkedet, men de kan absolutt bremse den. Og sett fra en norsk strømkundes ståsted, er det vel ikke noe spesielt tiltrekkende ved å være Europas batteri?

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger