I den siste uken av mai var det burka-debatt i Stortinget. Fremskrittspartiets representanter ble stående alene bak forslaget om ikke å tillate burka, niqab og andre heldekkende plagg i det offentlige rom. Representanter for alle de andre partiene fremholdt at det ville stride mot menneskerettighetene å innføre et klespoliti og å la en klesdrakt bestemme hvilke rettigheter folk skal ha.

For noen måneder siden var det ikke opplagt at debatten skulle bli slik. Både i den rødgrønne regjeringskoalisjonen og i Høyre var det politikere som tok til orde for et burkaforbud. Ikke fordi det er mange som bruker burka og niqab i Norge, men fordi man ønsket å vise en klar holdning mot kvinneundertrykkelse.

Argumentasjonen er kjent fra mange europeiske land: Dersom man forbyr heldekkende plagg, gjør man det mye vanskeligere for muslimske menn å tvinge kvinnene til å bære det, og man viser at man ikke er kulturrelativistisk. Den vestlige likestillingskulturen er den som skal gjelde i vestlige samfunn.

I fjor høst og i vinter var det nytt at representanter for den tradisjonelle venstresiden snakket om burkaforbud. Den alminnelige tolkning var at de var på glid i integreringspolitikken. De hadde vært igjennom en karikaturdebatt der de var blitt anklaget for å være for myke overfor muslimske fundamentalister.

Dialog og ytringsfrihet

Som kjent valgte norske myndigheter å satse på bred og intens dialog med representanter for ulike muslimske samfunn og det innebar også at sentrale politikere ble tolket som om de ba om unnskyldning for redaktørene som valgte å publisere de omstridte karikaturtegningene.

Påstandene om at Regjeringen og regjeringspartiene var mer opptatt av dialog med muslimer enn av ytringsfrihet ble vanskelige å leve med for de rødgrønne. Det oppsto et behov for å markere at vern om vestlige verdier (eksemplifisert med likestilling) var viktigere enn dialog og en forståelsesfull politikk.

På den politiske venstresiden gjorde det også inntrykk at venstreradikalerne i Danmark gikk kraftig opp på meningsmålingene da lederen i SF (Socialistisk Folkeparti) skjerpet retorikken mot innvandrere.

Slik var bildet i vinter. Nå, etter Stortingsdebatten om heldekkende plagg, er det ikke lett å si om det er noen trend i den ene eller andre retning på integrerings- og innvandringsområdet.

Kraftig høyrebølge

Det kan fortsatt hende at retorikken og politikken overfor innvandrere blir skjerpet, men det er også mulig at alle partier utenom Fremskrittspartiet nå er kommet til at de skal vektlegge alt det som går bra med integreringspolitikken i dag, og at de vil la symbolpolitikken ligge.

Det vil i så fall være fordi de tror at det er nødvendig å fremstå som strengere og mindre tolerant enn man i virkeligheten er.

Uten å beskylde partistrategene for å la seg styre av meningsmålinger, er det nok opplagt at de i hvert fall har et sideblikk til dem. Og det siste halvårets mange galluper viser entydig at det er det moderate høyre-partiet som bidrar til det som for tiden ser ut som en ganske kraftig høyrebølge i Norge.

Høyre har, etter litt fomling frem og tilbake, valgt å profilere seg selv som et moderne liberalt parti med fokus på enkeltindividets rettigheter. Det innebærer blant annet at staten ikke blander seg for mye inn i den enkeltes liv – uansett hvilken hudfarge han eller hun har.

Nasjonalpopulisme

Fremskrittspartiet har ikke falt mye på meningsmålingene i den siste tiden. Oppslutningen er jevnt over 20 prosent. Likevel oppfatter både partiet selv og dets omgivelser at det går trått.

Valgresultatet i fjor høst var rekordbra (22,9 prosent) og det er etter hvert blitt en vane for Fremskrittspartiet at oppslutningen på meningsmålingene er høyere mellom valgene enn på valgdagen. Slik har det ikke vært denne vinteren og våren.

Den overflatiske konklusjonen blir da at det ikke er noen nasjonal- eller høyrepopulistisk bølge i Norge. Det er like mye strenghet og liberalitet i innvandrings- og integreringspolitikken som det har pleid å være de siste årene, og velgerne ser ut til å være fornøyd med det.

En alternativ, og antageligvis riktigere, konklusjon er at hele det politiske feltet i Norge har flyttet seg noen få og små skritt i retning av det som må kunne kalles nasjonalpopulisme.

Dette ordet fremkaller så mange negative assosiasjoner at det straks er nødvendig å definere det.

Med nasjonalpopulisme menes det at politikerne tar hensyn til - og i en viss grad innretter seg etter - en oppfatning hos folket om at det stilles for få og for snille krav til våre nye landsmenn, og at vi slipper så mange inn i landet at det blir vanskelig å få til en god integrering.

Når det gjelder innvandringspolitikken, startet den rødgrønne regjeringen i 2005 med en formulering om at den skulle føre en human innvandringspolitikk – spesielt mindreårige asylsøkere ble vernet av den nye regjeringen.

Med årene har det kommet ulike innstramninger – den første i 2008, og en ny en etter valget i fjor høst. Da valgte Arbeiderpartiet å bruke sin styrkede posisjon i den rødgrønne alliansen til å skjerpe innvandringspolitikken. SV (Sosialistisk Venstreparti) protesterte høylydt, men godtok innstramningene.

Følger ikke FNs råd

Den pratiske konsekvensen er at norske utlendingsmyndigheter i mindre grad enn før følger rådene fra FNs høykommissær for flyktninger, og at asylsøkere i de sene tenårene bare får bli her i landet til de fyller 18.

Myndighetsgaven til dem er at de blir sendt tilbake til hjemlandet med en gang de er blitt voksne, slik loven definerer det.

Forutsetningen er selvfølgelig at asylsøkerne ikke risikerer liv, helse eller forfølgelse dersom de blir sendt tilbake. Men vurderingen av hva de risikerer er også blitt skjerpet det siste året.

I utlendingsforvaltningen var det i en lang periode uenighet mellom forvaltningsenheten og ankeenheten om retur av asylsøkere til Hellas. Utlendingsnemnda som behandler ankesaker fra Utlendingsdirektoratet mente i en lang periode at asylsøkere ikke fikk en forsvarlig behandling av sine søknader i Hellas. Uten noe synlig press fra politikerne snudde imidlertid Utlendingsnemnda og nå blir asylsøkere sendt tilbake til Hellas.

Stoltenberg signaliserer strenghet

Det overordnede poenget er at norske myndigheter i løpet av den siste tiden har strammet inn slik at det er blitt sendt et signal til omverdenen om at det ikke er noe lettere å få asyl i Norge enn i andre europeiske land.

Dermed har Jens Stoltenberg lyktes i sin ambisjon om å stanse den sterke veksten av asylsøkere som kom i fjor og forfjor. Han har signalisert strenghet – både til potensielle innvandrere i utlandet og til egen velgerbefolkning.

I integreringsarbeidet har det også vært en skjerping av retorikken de siste årene. Kravene til at alle innvandrere skal lære seg norsk er blitt skjerpet, og det brukes stadig mer midler på å få innvandrerbarn inn i barnehager slik at de kan lære seg norsk før de begynner på skolen.

Fremskrittspartiet adskiller seg fortsatt fra de andre partiene ved at de vil bruke flere sanksjoner mot dem som ikke lærer seg norsk, men for øvrig er både målsetningene og retorikken ganske lik for Fremskrittspartiet og de andre partiene.

Det gjelder også i striden om en ny muslimsk skole i Oslo. Arbeiderpartiet og SV i hovedstaden støtter Fremskrittspartiets ønske om at man ikke skal tillate en muslimsk skole – på tross av at det er mange private kristne skoler i Oslo.

SV-leder Kristin Halvorsen er kunnskapsminister og hun har sagt nei til sitt eget fylkesparti – hun mener man må tillate en muslimsk skole, så lenge man tillater kristne skoler.

Både i SV og i Arbeiderpartiet virker det som om det er en uenighet der de partifellene som bor i områder med ekstra store integreringsutfordringer vil være mer restriktive enn partifolk som sitter lenger unna.

Det kan tyde på at en nasjonalpopulistisk dragning også har sin virkning på tradisjonelle venstrepartier, i hvert fall på de partifolkene som skal vinne velgere i områder med stor andel beboere med ikke-norsk bakgrunn.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger