Den 1. juli går avgiftene på bensin og diesel opp med henholdsvis fem og ti øre. Da finansminister Kristin Halvorsen kunngjorde avgiftsøkningen, beklaget hun at den ikke var høyere. Hun er også leder for Sosialistisk Venstreparti (SV), som har tradisjon for å være det mest aktivistiske i klima- og miljøpolitikken, og hennes parti mener at det er nødvendig med langt kraftigere prisøkninger på drivstoff for å redusere bilbruken og å spare klimaet.

Bensinforhandlerne og det internasjonale oljemarkedet har i de siste månedene sørget for at SVs prisøkningspolitikk blir prøvet ut i praksis. Høye råvarepriser har ført til at prisene på bensin og diesel ligger nå tre-fire kroner høyere enn de gjorde i vinter. De politikerbestemte avgiftene blir stadig mindre viktig i forhold til oljeprisen.

Bensinopprør på Facebook

Men, det er politikerne, og ikke oljemarkedet, folket kan protestere mot, og det gjør de til gagns denne forsommeren. I løpet av en snau uke klarte en sint bilist å mobilisere et hundre tusen sympatisører i en egen såkalt vennegruppe på nettstedet Facebook. Mediene bringer stadig reportasjer om både enkeltpersoner og bedrifter som er avhengige av bil eller lastebil og som nå lider på grunn av de økende prisene.

De politiske meningsmålingene viser at Fremskrittspartiet er i fremgang, og det tolkes av de aller fleste observatører og aktører som et resultat av de høye drivstoffutgiftene. Frp har alltid frontet motstanden mot høye bensinpriser, og det passer partiet perfekt at den tradisjonelle politikken mot avgiftsøkninger som ”rammer folk flest” nå kan kan kombineres med rollen som det reelle opposisjonspartiet i klimapolitikken. Fremskrittspartiet er alene på Stortinget om å si nei til klimameldingen, som er en politisk handlingsplan for å bidra til å stabilisere klimaforandringene.

I begynnelsen av juni var trykket på de andre partiene såpass stort at det bare så ut som et tidsspørsmål før de ga etter og satte ned bensinavgiften – stikk i strid med det som er bra for klimaet. Sannsynligvis står de i mot. I den offentlige debatten er det flere enn før som tar til motmæle mot alle dem som nå er mer opptatt av lommebok enn klima. Dessuten har politikerne flust av muligheter for å avhjelpe enkeltmenneskets og bedriftenes økonomiske problemer på andre måter enn ved å sette ned bensinavgiften.

Bensinopprøret er likevel illustrerende for det som må kunne betegnes som et stemningsskifte i den norske opinionen: Eufori er avløst av skepsis og/eller motvilje. I fjor var det neppe tvil om at flertallet av folket mente politikerne gikk for sakte frem i sitt arbeid for å redusere klimaendringene. Nå er det ikke så lett å si hva folket ønsker – kravet til handling er kanskje like stort som før, men tvilen om hva som bør gjøres er helt sikkert blitt større. Et stikkord for å forstå endringen er biodrivstoff.

Biodrivstoff versus matvarekrise

I fjor ble satsingen på biodrivstoff fremstilt som en viktig del av løsningen på klimaproblemene. Denne våren blir det sagt at det er vestens etterspørsel etter biodiesel som skaper den globale matvarekrisen. Begge fremstillingene er så unyanserte at de blir gale. De som snakket varmt om biodrivstoff i Norge i fjor, tenkte først og fremst på det som kunne utvinnes fra norsk biomasse – stort sett løvskog som er i ferd med å gjengro landet. Innblanding av biodiesel ble fremstilt som et av mange tiltak for å redusere verdens forbruk av fossilt brennstoff. Nå rettes søkelyset mot amerikanske bønder som får subsidier for å gå over fra mat- til drivstoffproduksjon, og det er ikke så lett å se at matvarekrisen i større grad skyldes befolknings- og velstandsveksten i Asia.

En unyansert diskusjon om biodrivstoff slår direkte inn i den mer generelle klimapolitiske debatten. Stadig flere begynner å bli opptatt av våre valg av virkemidler. Kan det være at vi i vår iver etter å redde klimaet gjør ting som i verste fall gjør mer skade enn godt, og i beste fall bare virker dårlig? Det blir stadig større grunn til å stille spørsmål ved den teknologioptimisme som har preget den første fasen av den norske klimadebatten (optimismen ble beskrevet i en artikkel på dette nettsted i februar 2007).

Månelandingsprosjektet på Mongstad er det sterkeste uttrykket for troen på at ny teknologi skal gjøre det mulig å redde klimaet uten at vi i vesentlig grad må endre vår livsstil. Ved oljeraffineriet på dette forblåste stedet nord for Bergen skal det bygges et gasskraftverk der man skal fange inn praktisk talt alle CO2-utslipp for så å deponere dem i havbunnen. Problemet er at teknologene ennå ikke vet hvordan de skal få det til på en økonomisk og ressursvennlig måte.

Regjeringen har ordnet opp med den ansvarlige EU-kommisjonær slik at det nå synes rimelig klart at man får lov til å gi de subsidiene som trengs for å finansiere prosjektet, men de teknologiske gjennombruddene er det langt vanskeligere å forhandle seg frem til. Og mens det jobbes, kommer det stadig frem nye opplysninger og motforestillinger. Hvor mye energi skal vi tillate oss å bruke for å fange inn CO2-utslippene? Hvor sikkert må et CO2-deponi være? Og ikke minst: Hvor mye penger kan og bør vi bruke? Om milliardene blir mange, hadde det kanskje vært fornuftigere å bruke dem på andre klimareddende tiltak – enten det er i den tredje verden, eller på andre sektorer enn olje- og gassproduksjon.

Spørsmålene ble stilt i fjor også, men da var oppmerksomheten i mye større grad enn nå rettet inn mot behovet for å gjøre noe. Hensikten helliget middelet. Nå som virkemidlene er i ferd med å bli utformet blir det naturlig nok mer oppmerksomhet om hvert enkelt av dem.

Milliarder til regnskogen

Det fører til mer tvil og skepsis, men det fører trolig også til at forståelsen for Regjeringens tidsbruk er økende. Da Regjeringen i forkant av Bali-konferansen varslet at den ville bevilge opp til tre milliarder kroner hvert år for å redde verdens regnskog, kom det umiddelbart spørsmål om hvorfor man ikke kunne gi pengene med en gang. Myndighetene i Brasil, Indonesia og andre regnskogland ville mer enn gjerne ha pengene, og det ble antydet at den norske regjeringens insistering på gode rutiner og effektiv kvalitetssjekk var et skalkeskjul – at man kanskje ville spare noen milliarder på å utsette iverksettelsen. Tilsvarende ble det stilt spørsmålstegn ved Finansdepartementets sendrektighet når det gjaldt kjøp av klimakvoter i u-land.

Nå priser i hvert fall mange politikere seg lykkelig over at man har tatt seg litt tid til å tenke over innretningen av både klimakvoter og regnskogfond. Risikoen for å plassere norske milliarder i prosjekter som ikke er spesielt klimavennlige, eller som ville ha blitt realisert uavhengig av pengestøtte utenifra, er stor. Med den stemningen som er opinionen i dag, kan det hende at et feilslått klimakvotekjøp eller en feilinvestering av regnskogpenger ville ha gjort stor skade. Det kunne ha bygget opp under et inntrykk av at Stortinget ikke visste hva det gjorde da det forberedte og vedtok klimameldingen i fjor høst og i vinter. Det igjen vil medføre at det blir ekstra vanskelig å få folket til å tro på politikerne når de blant annet sier at vi må kjøre mindre bil i fremtiden for å hindre at den globale oppvarmingen blir større enn to grader.

Er det en ting politikerne trenger i årene som kommer, så er det autoritet i klimaspørsmålene. Det er vanskelig å tenke seg at det blir mulig å få til en ny miljøavtale i København, dersom de vestlige politikerne ikke er villige til å kreve noen omstillinger i levesett fra sine egne velgere. Man kommer neppe langt nok, dersom man bare stiller opp med penger og teknologer.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger