Kulturminister Trond Giske går for å være et av Arbeiderpartiets største politiske talenter. Han blir jevnlig tippet som Jens Stoltenbergs arvtager – når den tid måtte komme. Giske går også for å være en av historiens beste kulturministere. Han har sikret rekordhøye bevilgninger til sektoren. Han har videt ut kulturbegrepet ved å bevilge penger til rockemuseum og annen folkelig kultur, og han har tatt noen medieprofilerte kamper med ulike maktpersoner i det norske kulturlivet.

En av de store kulturkampene i de siste årene har stått om sammenslåingen av fire kunst-, design- og arkitekturmuseer til et stort nasjonalmuseum – det aller mest brennbare har vært spørsmålet om hvor det nye museet skal ligge. Dermed er det illustrert hvordan den norske kulturpolitikken dreier seg om kultur i ganske snever forstand. Like illustrerende er det at kritikken mot Giske stort sett har gått på at han har vært for opptatt av å være med på litt for folkelige kulturarrangementer. På en rockekonsert for to år siden ble han til og med avbildet med en av de mest populære kvinnelige artistene sittende overskrevs på skuldrene hans. På bildet i avisene så han så fornøyd ut at det etter hvert er blitt en politisk belastning for ham.

Den mediepolitiske striden

Kulturministeren har også ansvar for mediepolitikk, men det er påfallende hvordan det feltet også er ganske snevert definert – og hvordan det sees på som noe annet enn kulturpolitikk. Kulturdepartementets oppgave er å gi pressestøtte, å være generalforsamling for NRK (almenkringkastingen) og å administrere tildelingen av radio og TV-konsesjoner. Tekniske spørsmål som formidling av digitale TV-signaler og tilrettelegging for internett over hele landet ligger innunder Samferdselsdepartementet, selv om de åpenbart har kulturpolitiske konsekvenser.

Den siste store striden om mediepolitikken har knyttet seg til styringen av NRK og det norske forbudet mot politisk reklame. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen avsa sent i fjor høst en kjennelse der Norges håndhevelse av reklameforbudet i en spesiell sak ble sett på som rettsstridig. Regjeringen fortolket i vinter kjennelsen på en slik måte at den bestemte seg for å både godta og ikke godta den. Det var nemlig det lille pensjonistpartiet som hadde gitt grunnlag for saken som ble behandlet av dommerne i Strasbourg og mye av grunnlaget for kjennelsen var at små partier kunne få ytringsfrihet ved hjelp av politisk reklame.

Regjeringen, ved Trond Giske, bestemte seg da for å opprettholde det generelle forbudet, samtidig som den presiserte at også små partier skulle sikres oppmerksomhet i NRK. Det var som å kaste en rød klut ut til pressefolkene og de statsansatte NRK-medarbeiderne. Vel er allmennkringkastingen politisk eid, men politikerne bestemte seg for flere tiår siden for at de ikke skulle blande seg inn i den redaksjonelle styringen av NRK. Nå oppfattet svært mange det som om Trond Giske ville etablere seg selv som en overredaktør i den kommende valgkampen – i den forstand at han ville sikre seg at pensjonistpartier og en lang rekke andre småpartier fikk sendetid på TV og radio. Giske har benektet dette, men han blir ikke trodd av skeptiske pressefolk.

Ytringsfrihetens grenser

Så konkret er den ytringsfrihetsdebatten kultur- og presseministeren har ansvar for. Den mer generelle debatten om ytringsfrihetens vilkår og grenser er det andre som tar – kanskje spesielt utenriksminister Jonas Gahr Støre, som for noen uker siden argumenterte sterkt prinsipielt for at man må holde dialogen i gang. Også på FNs rasismekonferanse i Geneve som ble boikottet av svært mange andre vestlige land fordi Irans president holdt en sterkt anti-israelsk tale.

I Stortinget var det flere av opposisjonspartiene som kritiserte Gahr Støre for at han ble sittende da den iranske presidenten snakket. Opposisjonspartiene har i de siste månedene interessert seg ekstra mye for balansegangen mellom ytringsfrihet og retten til å bli beskyttet mot krenkende ytringer. De har nemlig funnet et svakt punkt i Regjeringen. I vinter viste det seg at statsministeren – og svært mange av statsrådene – er ganske ulne når det gjelder ytringsfrihetens grenser.

Bakgrunnen er at de tre regjeringspartiene for lenge siden ble enige om å avskaffe den såkalte blasfemiparagrafen i straffeloven. Det minste regjeringspartiet, Senterpartiet, ville beholde paragrafen, men lot seg overkjøre av de to større samarbeidspartiene. Senterpartiet forsøkte seg likevel med en liten omkamp og fikk tilsynelatende hele regjeringen med seg på at man skulle innføre et forbud mot ”hatefulle ytringer” og ”kvalifiserte angrep på religion eller livssyn”. Først da dette ble kjent i offentligheten, gikk det opp for regjeringspartiene hvordan slike formuleringer kunne bli brukt til å innskrenke ytringsfriheten, og å beskytte religiøse fundamentalister mot det mange ville mene var berettiget kritikk.

Etter noen dagers mediekjør ble forslaget trukket. Men skaden var allerede skjedd. Det var skapt et inntrykk av at Regjeringen var ureflektert i dette spørsmålet. Inntrykket ble forsterket noen måneder senere da det viste seg at statsrådene heller ikke visste hva de skulle mene om hijab-bruk i politiet. Selv om det i hele Europa har vært debatter om bruk av religiøst hodeplagg, hadde ikke den norske regjeringen tenkt veldig mye igjennom saken. Justisministeren sa først ja, for deretter å gå inn for utsettelse, for deretter å bli hjulpet av statsministeren som sa nei.

Manglende mangfoldsdebatt

Det interessante med disse sakene i et kulturpolitisk perspektiv er at det antageligvis er en sammenheng mellom den snevre forståelsen av kulturfeltet og den lave politiske bevisstheten om de frihetsspørsmålene som ofte dukker opp som en følge av det nye kulturelle og religiøse mangfoldet.

Kulturministeren var riktignok den ansvarlige for fjorårets mangfoldsår, men hans engasjement gikk aller mest på å få økt mangfoldet i kultursektoren. Han er blitt hengt ut i mange år fordi han sa at mangfoldsmålet ville være nådd den gangen en skuespiller med pakistansk bakgrunn spilte Peer Gynt på en av de store scenene.

Den store mangfoldsdebatten fikk vi aldri i den brede offentligheten. Det kom ingen diskusjon som kunne bidra til å gjøre samfunnet bedre i stand til å forholde seg til diskusjonene om oss kontra dem, om multikulturalisme og om det som måtte være det særegne, beskyttelsesverdige, norske.

Erfaringen med spørsmålet om hijab i politiet er at den brede mangfoldsdebatten ulmer i befolkningen. Politikerne forsøker å svare på det som rører seg hos velgerne ved å si at alle som er i Norge må følge norske lover og regler, men de blir vage med en gang de blir spurt om konvensjoner, og om retten til å få være annerledes på en ubehagelig måte for storsamfunnet.

På begge de politiske fløyene dukker det opp avveiningsspørsmål som man nesten ikke tør å ta i. På venstresiden er det konflikt mellom kvinnenes rettigheter på den ene siden og idealet om at kulturelt og ideologisk mangfold på den andre siden. Høyrepartiene sliter med å kombinere sine frihetsidealer med frykten for innvandrergettoer. Eksempelvis er Fremskrittspartiet for friskoler, men sier nei til opprettelse av islamsk skole i Oslo.

I norsk politikk er slike spørsmål kategorisert som integreringspolitiske saker. De er det også, men det hadde høyst sannsynlig blitt en bedre debatt om man også hadde sett på det som kulturpolitikk – i ordets videste forstand.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger