I Nord-Norge var det i siste halvdel av mars en storstilt militærøvelse med 7500 soldater fra 14 land. Det ble kalt en NATO-øvelse, men strengt tatt hadde ikke NATO noen rolle under øvelsen. Norge har lagt forholdene til rette for en øvelse i samhandling under ekstreme vinterforhold, så er ulike land invitert til å være med – uavhengig av om de er medlem av den nordatlantiske forsvarsalliansen eller ikke.

NATO øver ikke lenger ute i felt på å være best mulig forberedt på et angrep mot flanken i nord. Det som en gang het nordkommandoen – med et spesielt ansvar for å vurdere trusler og kapasiteter i nord – er også lagt ned. Alliansen har alt for mye å gjøre på Balkan og i Afghanistan.

Utviklingen er ikke ny. Etter at NATO helt på slutten av forrige århundre utviklet sitt nye strategiske konsept for å forsvare bredt definerte sikkerhetsinteresser utenfor NATO-landenes nærområder, har perspektivet gått fra det nære til det fjerne. I tillegg har forsvarsalliansen i de to siste tiårene fått mange nye medlemmer – noe som har gitt at det også har oppstått flere ”nære interesser” enn før.

Forsvarssjefen støtter nordisk samarbeid

Den norske forsvarssjefen oppsummerte utviklingen slik i en kronikk i Aftenposten på nyåret: ”Etter hvert som NATO kommer til å omfatte nesten 30 nasjoner spredt over hele det europeiske kontinent, med vidt forskjellige strategiske interesser og ingen felles, eksistensiell trussel, vil (…) fellesinteressen og dermed substansen i den kollektive sikkerhetsgarantien svekkes.”

Kronikkens formål var å begrunne det tiltagende nordiske forsvarssamarbeidet. Hovedtesen var at geografi var viktigere enn institusjonell tilknytning. Det at det i Norden finnes utenforland både i forhold til EU og NATO er mindre viktig enn at de nordiske landene har et ”reelt strategisk interessefellesskap” – alt sammen i følge forsvarssjef Sverre Diesen.

Han kom med et perfekt oppspill til Thorvald Stoltenberg som en måned senere lanserte sin rapport med 13 forslag til et utvidet og forsterket nordisk samarbeid. Spesielt forslaget om supplerende sikkerhetsgarantier virket fornuftig i en tid der NATO-garantiene synes svekket. Utenriksminister Jonas Gahr Støre var da også positivt avventende da han kommenterte forslagene.

Nå er han bare avventende. I midten av mars kom det en stortingsmelding om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk og der er det overhodet ikke skrevet noen vurdering av Stoltenbergs forslag. De er referert i en nøytral tone, og det opplyses at forslagene vil bli gjennomgått av de enkelte land og formelt behandlet av de nordiske utenriksministere våren 2009.

Dersom Gahr Støre hadde ønsket å si noe substansielt viktig om forslagene på det kommende utenriksministermøtet, burde han ha drøftet det med Stortinget nettopp i denne stortingsmeldingen. Når han ikke gjør det, skyldes det høyst sannsynlig at han er lunken. Og dermed er det meste som det har pleid å være i Norge siden 1947.

USA aller viktigst

Den gangen var det de nordiske statsministrene som jobbet for å få til en forsvarsallianse. Det har i ettertid vært uenighet landene i mellom om hvem som bidro sterkest til sammenbruddet i forhandlingene, men Norge hadde en stor del av skylden fordi vi bare ville alliere oss med våre nordiske naboland, dersom USA eller Storbritannia stilte opp som kausjonist. Statsministeren og forsvarsministeren på den tiden nøyde seg ikke med svenske forsikringer om at de vestallierte helt sikkert ville komme oss til unnsetning i en krisesituasjon, de ville at de vestallierte selv skulle si det høyt – slik at den tidens sovjetiske ledere med 100 prosent sikkerhet kunne vite at et angrep på Norden også ville bli betraktet som et angrep på USA og Storbritannia.

Etter at Norge valgte NATO, besto det norske sikkerhetspolitiske arbeidet for en stor del i å få en ”hook in the nose” på amerikanerne, som forsvarsministeren på den tiden sa det. Det var om å gjøre å få amerikanere til å involvere seg mest mulig i Norge slik at de automatisk ville hjelpe oss i en krisesituasjon. Strategien innebar også at vi ikke motsa USA i de aller viktigste sikkerhetspolitiske spørsmålene.

Det er ingen ting som tyder på at den 60 år gamle strategien er endret. I stortingsmeldingen om utenrikspolitikken står det mye vakkert om den sikkerhetspolitiske veven – om alle de ulike organisasjoner og avtaler som gjør at vi kan føle oss litt tryggere enn om vi hadde vært alene. Det er likevel ingen tvil om at det fortsatt er NATO, og ingen andre, som garanterer vår militære sikkerhet. I meldingen veksles det om å bruke begrepene bærebjelke, grunnstein og hjørnestein. Det er ikke mulig å finne spor av forsvarssjefens uttalelse fra januar om den svekkede NATO-garantien.

Skjult entusiasme for det nordiske?

I utenriks- og sikkerhetspolitikk er det et selvstendig poeng å være langsiktig og forutsigbar, noe som innebærer at de offisielle uttalelsene av og til er mer konservative enn den faktiske politikken. Man kan derfor ikke utelukke at Regjeringen og utenriksledelsen er mer bekymret for NATO-garantien og mer entusiastisk for det nordiske enn de gir uttrykk for offentlig.

Man kunne i hvert fall gå ut i fra det for få år siden, da NATOs fokus var ekstremt sterkt på Afghanistan. Nå er alliansen litt mer opptatt av å ivareta sine egne nærområder. Norske diplomater skryter av at vi har en bitteliten del av æren for den utviklingen ved at Norge for et år siden presenterte et såkalt papir der behovet for å gjøre NATO mer relevant i medlemslandene ble presisert. Tanken var at oppslutningen om forsvarsalliansen kunne forsvinne, dersom man ikke i hvert enkelt land følte seg sikre på at NATO var der for å forsvare akkurat deres interesser.

Nøkternt sett er det grunn til å tro at sommerens krig mellom Georgia og Russland har hatt mye mer å si for NATOs utvikling enn Norges diplomatiske initiativ, men det spiller ingen rolle så lenge resultatet er bra – sett med norske øyne. Når alliansen ventelig feirer sin 60 årsdag med å sette i gang et arbeid for å utvikle et nytt strategisk konsept, er det grunn til å tro at nærområdene får større oppmerksomhet enn i dagens konsept.

Dermed kan man anta at behovet for nordisk strategisk samarbeid minker. Men dermed er det ikke sagt at Thorvald Stoltenbergs forslag vil ende opp som enda et mislykket nordisk fremstøt. Noen av dem er allerede i ferd med å bli delvis virkeliggjort. De norske, svenske og finske forsvarsledelsene er kommet så langt med sine planer om materiell og utdanningssamarbeid, at det er vanskelig å tenke seg at de kommer til å snu.

Penger å spare på spesialisering

Når det går opp for de nordiske politikerne hvor mye penger de kan spare på å dele forsvarsbyrdene i Norden, kan man fort få en utvikling der landene spesialiserer seg – det ene med kampfly, det andre med invasjonsforsvar og det tredje og det fjerde og det femte med ulike marinestyrker. En spesialisering vil i neste omgang tvinge frem en ordning med nordiske sikkerhetsgarantier.

Det er ikke utelukket at stormaktene i NATO og EU om noen år vil være positive til en slik utvikling. Begge organisasjoner sliter med et misforhold mellom oppgaver og ressurser. Det kan være fristende å delegere noen oppgaver til de nordiske landene – spesielt i en tid der det er ventet at interessehevdelse i nordområdene vil kreve langt større ressurser enn i dag.

Man kan også tenke seg at en nordisk forsvarsallianse vil være i stand til å praktisere sikkerhetsgarantien fleksibelt. For den norske forsvarsledelsen sees det åpenbart som et problem at NATO neppe har kapasitet eller lyst til å svare på mindre og avgrensede krenkelser av norsk suverenitet. Den kollektive sikkerhetsgarantien hadde kanskje vært mer troverdig, dersom den ble supplert med en garanti fra land som formodes å ha like interesser som oss. Kanskje.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger