Hvordan denne realitetsorienteringen påvirker den nasjonale politikken, vet vi ennå ikke. Det eneste som er sikkert, er at EU er den eneste store aktøren som presser Norge.

- Jeg har akkurat kommet hjem fra Kina. Der kommer det 2000 nye biler ut på gatene i Beijing hver eneste dag, sa en av deltagerne på en stor oljekonferanse i Sandefjord sør for Oslo i midten av januar.

Dagen etter kunne en av innlederne begeistret fortelle at hun kom direkte fra Kina – og der kommer det daglig 800 nye biler på gaten i Beijing….

Og slik fortelles historiene – på konferanser og i mediene: Tallene og anekdotene varierer, men budskapet er det samme: Kina er i ferd med å overta det økonomiske hegemoniet i verden.

I København viste landet også at det er de nye supermaktene Kina, India, Brasil og Sør-Afrika som bestemmer hvor fort og hvor drastisk verden skal gå frem for å redusere utslippene av klimagasser.

Den umiddelbare tabloid-versjonen av det som skjedde i København var at kineserne blokkerte alle forsøk på å få til en forpliktende avtale, og at de gjorde det på arrogant vis ved at landet ikke engang lot seg representere av sin toppsjef – slik USA gjorde.

I de fleste etterpå-reportasjer og –kommentarer er fremstillingen mer nyansert: Det kommer frem at Barack Obama heller ikke hadde mandat til å gå lenger, og at han kanskje heller ikke vil få det, dersom hans innenrikspolitiske situasjon fortsetter å svekke seg.

Det legges også vekt på at Basic-landene (Brasil, Sør-Afrika, India og Kina) har gått et langt stykke ved at de slutter seg til målsetningen om å forsøke å stanse temperaturøkningen ved to grader, og at de fire landene ser ut til å ville overholde den første tidsfristen for å komme videre etter København.

Noen steder gjøres det også et poeng av at det vestlige medie- og politikerspillet om skyld og ansvar kan bidra til at de nye supermaktene mister lysten til å være med på nye globale forhandlinger. Vi i vesten må ha forståelse for at lederskapet i Kina har en helt annen tilnærming til politiske prosesser enn oss, sies det.

Norge krysser fingrene og jobber

Flertallet av norske politikere sa etter København at de var skuffet over at verdens ledere ikke kom lenger, men spesielt regjeringspolitikerne valgte likevel å se det positive i at det tross alt var et engasjement på toppnivå i Danmarks hovedstad.

Den aller mest optimistiske, miljø- og utviklingsminister Erik Solheim fra SV, sammenlignet møtet med fredskonferansen i Versailles etter 1. Verdenskrig.

Hans poeng var at verdens ledere også den gangen personlig gikk inn i forhandlingene, og at de på den måten presset igjennom resultater som deres undersåtter ikke ville ha fått. Poenget druknet da historikerne minnet om at grunnlaget for 2. Verdenskrig nettopp ble lagt i slottet i Versailles.

En av flere årsaker til at statsråd Solheim ble latterliggjort, var nok at mange debattanter følte et behov for å jekke ned en av de norske klimaforhandlerne. Solheim og en del av de andre som er ansvarlig for Norges klimaarbeid er blitt kritisert for å ha gjort Norges rolle i verden litt vel stor.

Vårt milliardløfte for å redde regnskog har bidratt til at Norge i en god del internasjonale sammenhenger er trukket frem som det store forbildet, og det har Solheim sørget for at norske velgere har fått høre.

I forkant av København-møtet ble det også satt søkelys på Norges forslag om å få til en finansieringsordning for u-landene. Det er ikke måte på hvor viktige og konstruktive vi var.  Det ble også gjort et poeng av at statsminister Stoltenberg fikk være med på mange av de viktige forhandlingsmøtene – i motsetning til en del av EU-landenes ledere.

I rettferdighetens navn skal det sies at den norske innsatsen for å hindre avskoging nå er allment anerkjent som viktig, og at Norge sammen med Mexico skal fortsette arbeidet med å finne finansieringsordninger som skal få u-landene til å tro på eventuelle løfter fra vestlige land om at de vil betale for klimatiltak i den fattige delen av verden.

For øvrig er det riktig å si at norske ledere gjør som de aller fleste andre europeiske ledere: Følger spent med på utviklingen i USA, Kina og noen få andre land.

I tillegg gjør de selvfølgelig en hel rekke ting for å redusere klimatiltakene nasjonalt, men det skjer nå uten den drahjelp en forpliktende København-avtale ville ha gitt.

EU presser Norge

Fornybar-direktivet, som også gjelder for EØS-landet Norge, er vanskelig å oppfylle for for et av de landene i Europa som har aller mest fornybar kraft fra før..

Mer enn 60 prosent av elektrisiteten kommer fra vannkraftverkene, og det er ikke lett å si hvordan Norge skal tilfredsstille EUs krav om viss andel mer fornybar kraft når startpunktet er så høyt. Hvor mye høyere vi må, er ikke klart.

Detaljene er fortsatt uavklarte, og kanskje kan vi tilfredsstille kravene med å bygge vindmøller for britene, satse på enøk eller kjøpe sertifikater.

Uansett kan det bli kraftoverskudd innen noen år – noe som kan gi lave elektrisitetspriser – som igjen ødelegger for satsingen på energiøkonomisering og utvikling av alternative energikilder.

Den overflødige kraften kan selvfølgelig eksporteres til kontinentet, men det krever flere overføringsledninger enn i dag. Dessuten er det mye som tyder på at Danmark og Sverige også vil få et kraftoverskuddsproblem.

Sett fra et politisk ståsted er det aldri noe problem å ha for mye kraft. Er det en ting norske politikere er på vakt mot, så er det økende strømpriser. I kuldeperioden i begynnelsen av januar var det noen dager med ekstremt høy strømpris og opposisjonen på Stortinget var straks på pletten med krav om tiltak.

Norske myndigheter har heller ingen grunn til å vente at kraftkrevende industri vil satse på ny virksomhet i Norge. Selv om el-prisen kanskje kan bli lavere i noen år fremover, er konkurranseforholdene for industrien bedre utenfor EU – der de i mangel av en global avtale slipper å være med på CO2-kvote markedet.

Norsk Hydro bygger sin nye store aluminiumsfabrikk i Qatar, og det ser fortsatt ut til å være en beslutning som bedriften vil tjene penger og markeder på – i hvert fall i en god del år fremover.

Hva mener EU om karbonfangst?

EU kan også skape problemer for Norge på det klima-området der norske myndigheter er aller mest ambisiøse – nemlig utviklingen av ny teknologi for å fange inn og lagre CO2.

På Mongstad nord for Bergen er Statoil nå i ferd med å starte opp et nytt gasskraftverk. Betingelsen for at selskapet fikk bygge, var at det innen noen år skal fange inn det aller meste av CO2-utslippene fra kraftverket.

Teknologien som skal gjøre det på en kostnadseffektiv måte er ennå ikke klar, og myndighetene og Statoil har planlagt å bruke milliarder på å utvikle den. Det skal også brukes store summer på å finne gode og sikre lagre for CO2-gassen.

I EU har det alltid vært en god del skepsis mot de norske CO2-planene – noe som blant annet har gitt seg utslag i en viss motvilje mot å godta de sterke statssubsidiene.

I de siste årene har imidlertid motstanden vært overvunnet – i hvert fall sier norske myndigheter det – og EU-kommisjonen har godkjent det norske opplegget for en kostbar teknologi-utvikling.

Men nå er danske Connie Hedegaard blitt klima-kommisær og hun fastslo i Europa-parlamentets utspørring at hun er skeptisk til ideen om fangst og lagring av CO2-gass. Hennes hovedargument er at gasskraft i seg selv ikke kan bli klimavennlig og at rensing og fangst (CCS-teknologi) bare innebærer en skadelindring og utsettelse av problemet.

I krokene hviskes det at hun bare er opptatt av å gi best mulig vilkår for dansk vindkraft-teknologi, men det er i hvert fall noen miljøorganisasjoner som er enige med henne.

Inntil videre tror ikke norske politikere at den nye kommisæren vil legge kjelker i veien for Mongstad-prosjektet, men hva skjer om det blir utsatt, om det kreves enda mer subsidier, eller om det oppstår tvil om sikkerheten ved lagringen? Da kan det være av avgjørende betydning om EU er positiv eller negativ til prosjektet.

Om alt skulle gå galt med CO2-satsingen, og om den norske diplomatinnsatsen  for en global klimaavtale ikke betaler seg, står ikke Norge tilbake med særlig mye klimapolitikk.

Det hjemlige arbeidet med å redusere transportbruken, og å effektivisere bygg og industri går sin gang, men det går sakte. Regjeringen kommer ganske snart med en ny plan for nasjonale klimatiltak. Det sies at den skal være kraftfull, men det er det ingen som tror før de ser den. Til det har det vært et for stort sprik mellom ord og handling i for mange år.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger