I ukene før det amerikanske presidentvalget ble USA stort sett beskrevet som et regime foran undergangen. Økonomikrisen toppet en mangeårig utvikling der USAs politikk kom i stadig større miskreditt hos det store flertallet av nordmennene. Men så, bokstavelig talt over natten, snudde alt. Barack Obamas budskap om håp og forandring ble sitert og brukt av så mange at det ga råstoff til radio- og fjernsynskanalenes humorister.

Programlederne for det mest populære satireprogrammet på norsk radio hadde det ekstra morsomt lørdagen etter det amerikanske presidentvalget. De lagde ”innslag” med norske topp-politikere som sto og sminket seg med brunkrem, som søkte navneregisteret om å få Obama som mellomnavn, og som øvet seg på å si ”forandring” og ”håp” i hver eneste setning.

Det var ustyrtelig morsomt for alle dem som hadde fått med seg forandringen i norsk politisk retorikk i de foregående dagene. Enten det var fra Stortingets talerstol eller på en av de mange konferansene der topp-politikerne innleder så var det hyppige referanser til håpet som nå spredte seg fra USA.

Det skal sies at retorikken om håp ble fulgt opp av en god del advarende bemerkninger. Det ble vist til at andre demokratiske presidentkandidater opprinnelig hadde et politisk program som passer bedre med det vi kan kalle nordiske politiske verdier enn det Barack Obama har.

Finanskrisen gjør i tillegg at en del av Obamas løfter må settes på vent. Det ble også spekulert i at han vil føre en mer proteksjonistisk handelspolitikk enn George Bush, og at han kanskje kan øke presset mot Norge for å sende flere soldater til Afghanistan.

På tross av alle advarslene er det riktig å si at den nyvalgte presidenten ikke bare har gitt norske politikere et retorisk push, men at han også har gitt mye næring til troen på at USA er i ferd med å forandre seg – til Europas og Norges fordel.

Enda mer presist er det kanskje å si at Barack Obama har forløst troen på et nytt USA, og at hans personlighet ikke er det eneste som har utløst troen. Det er også viktig at den han avløser har vært usedvanlig upopulær.

Det begynte med Irak

Bildet av George Bush og hans Amerika er blitt dramatisk endret i løpet av hans presidentår. Det begynte med Irak-krigen og den manglende underskriften på Kyoto-avtalen. Det fortsatte med en mer generell kritikk av USAs manglende vilje til å innordne seg en internasjonal verdensorden, og det toppet seg da den amerikanske finanskrisen spredte seg til resten av verden.

Det var ikke gitt at den daværende Bondevik-regjeringen ville la være å bli med USA på felttoget i Irak. Høyre, som var i regjering den gangen, var trolig innstilt på å støtte den amerikanske invasjonen, men statsminister Bondevik (fra Kristelig folkeparti) satte foten ned. Den formelle begrunnelsen da var at USAs aksjon ikke var i tråd med folkeretten.

Ettersom årene gikk, fikk verden vite at USA førte falske beviser for Iraks atomvåpenkapasitet, og det gikk opp for stadig flere at den vellykkede invasjonen ikke ble fulgt opp av et like vellykket maktskifte i Irak.

Da de rød-grønne overtok regjeringsmakten, trakk de den siste rest av støtte til den amerikanske Irak-politikken og det ble også trukket opp klare retningslinjer for den norske innsatsen i Afghanistan: Norge skulle være med på ISAF-operasjonen for å stabilisere landet, men vi skulle ikke være med på den amerikansk-ledede terroristjakten som gikk under navnet Operation Enduring Freedom (OEF).

Skarp kritikk av USA

Beslutningen om å holde armlengdes avstand til USA har skapt et grunnlag for en tiltagende skarp kritikk av USAs manglende vilje til å underordne seg FN og å følge folkeretten. Blant annet har behandlingen av fangene i Guatanamo-leiren skapt grobunn for en bredt fundert USA-kritikk.

Det er også en stadig tilbakevendende kritikk mot USAs måte å drive krigføring på i Afghanistan. Den amerikanske tilnærmingen, der man ikke har et skarpt skille mellom militær og humanitær tilstedeværelse, er i direkte strid med det norske prinsippet om at den som hjelper den ene dagen ikke kan drepe den andre dagen.

Kritikken av USAs Irak- og Afghanistanpolitikk er blitt utvidet og generalisert ved at man også har tatt klimapolitikken i betraktning. Det er nesten uforståelig for flertallet av nordmenn at Bush-administrasjonen nærmest virket likegyldig til det som her i landet betraktes som tidenes politiske utfordring. Den samlede kritikken har følgelig rettet seg mot USAs alenegang. Bush gjorde som han ville og brød seg ikke om resten av verden.

En av utenriksminister Jonas Gahr Støres nærmeste medarbeidere problematiserte den amerikanske unilateralismen da han redigerte en debattbok om norske utenrikspolitiske interesser tidligere i høst. I boken hevdes det at Norges fremste interesse ligger i et sterkt og forpliktende internasjonalt regelverk.

De landene som ikke lar seg binde inn i en internasjonal verdensorden, og som dermed utfordrer den, utgjør følgelig en reell trussel for Norge. En embetsmann i det norske utenriksdepartementet skriver selvfølgelig ikke rett ut at USA truer norske interesser, men det var det som sto mellom linjene.

Omtrent samtidig med offentliggjøringen av UDs debattbok begynte den amerikanske finanskrisen å få sine virkninger utenfor USA. Ettersom den rullet innover oss ble kritikken av USAs alenegang kombinert med en kritikk av USAs ”løsslupne” finanspolitikk.

Om den egentlig var så ”løssluppen” ble det ganske raskt diskusjon om, men den diskusjonen ble overskygget av det nesten fantastiske synet av en supermakt som vaklet. Plutselig ble det opplest og vedtatt at USA er en verdensmakt som står for fall.

Det skal sies at noen av dem som problematiserte USAs varslede undergang minnet om den amerikanske økonomiens fleksibilitet. Også da det så som mørkest ut for supermakten, var det noen som fortalte at amerikanerne er mer dynamiske enn oss europeere og at de pleier å komme seg raskere opp av bølgedalene.

Klimaoptimisme

Det er trolig erkjennelsen av denne dynamikken som slo ut i full blomst da Barack Obama ble valgt som president. Mange nordmenn tror at en karismatisk leder kan utløse så mye energi i USA at landet redder både seg selv og verdensøkonomien. Og hvis man først velger å se positivt på det, så er det ikke måte på hvor mye fint som nå kan komme.

På det ikke-økonomiske området er det spesielt i klimapolitikken forhåpningene gjør seg gjeldende. Den norske utviklings- og miljøministeren Erik Solheim har allerede i flere måneder jobbet med å få innpass hos Obamas rådgivere slik at man kan påvirke ham til å sette kraft og fart bak arbeidet med en ny København-erklæring.

Håpet er både at USA skal spille en konstruktiv rolle i det diplomatiske arbeidet med å få til en kraftfull erklæring om nye kutt i klimautslippene, og at han skal få den amerikanske kongressen til å godta avtalen.

Hvor realistisk håpet er, er det ikke så mange som mener noe om nå. Det vises til at det i klimapolitikken er et ekstra stort behov for politisk lederskap, og da er Obama mannen. Dessuten ser amerikanere flest at klimaendringene fører til mer uvær og dårligere vilkår for isbjørnen i Alaska, dermed er det lettere å få dem til å endre livsstil for å stanse temperaturøkningen i verden. På den annen side ser man i den hjemlige politikken hvor ekstremt vanskelig det er for politikerne å for eksempel øke bensin- eller strømprisene av hensyn til klimaet.

Kanskje er det lettere å få amerikanere flest til å gjøre noe for å redde klimaet enn å få dem til å godta FNs og verdenssamfunnets binding av USA. Det virkelig store spørsmålet er om den nyvalgte presidenten kan og vil gjøre noe for å avslutte den amerikanske alenegangen, og på den måten sikre interessene til små land som Norge.

I den grad spørsmålet er blitt diskutert, er det riktig å si at svaret knytter seg mindre til Obama enn til mer strukturelle forhold. I den grad man har håp om et mer multilateralt orientert USA, så ligger det i de siste årenes utvikling.

Bush-administrasjonen har i de siste årene vært mer opptatt av å samarbeide med andre land og FN-systemet enn den var i sine første år. Dessuten kan man tro at finanskrisen, og dens imperativ om internasjonal samhandling, også får positiv betydning for den mer generelle holdningen til globalt samarbeid i USA.

Går det slik det store flertallet av norske politikere ønsker, kommer USA og verden styrket og forenet ut av finanskrisen, og i så fall vil det i hvert fall ikke være tvil om at vi gjerne ønsker Barack Obama som den fremste blant likemenn av verdens ledere. Da kan han fortsette å være en helt – i hvert fall i norske øyne.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger