Den norske nobelkomitéens beslutning om å gi årets fredspris til Barack Obama førte ikke bare til en heftig debatt om Obamas verdighet som prisvinner – den rippet også opp igjen en debatt som kommer tilbake med stadig hyppigere mellomrom: Diskusjonen om det norske selvbildet. Hvor fredselskende er vi egentlig her i landet? Og hvem sine interesser er det vi ivaretar når vi driver med vår utstrakte engasjementspolitikk?

Utgangspunktet for debatten er at Norge rent faktisk bruker en høy andel av sine inntekter på å engasjere seg i andre land. Bistanden blir neste år på 1,09 prosent av landets bruttoinntekt. Flere andre nordiske land ligger like høyt i prosent, men oljeinntektene gjør at pengebeløpet som gis per innbygger blir ekstra høyt – større enn i noe annet land.

I tillegg er Norge involvert i fem ulike fredsmeglingsprosesser – i Somalia, Colombia, Haiti, Filippinene og Nepal. Det pågår tre såkalte menneskerettighetsdialoger – med Kina, Indonesia og Vietnam. Norge har spilt og spiller en viktig rolle i arbeidet med å få en internasjonal minekonvensjon og å forby små håndvåpen og klaseammunisjon.

Det humanitære preget i den norske internasjonale innsatsen blir understreket av regjeringens argumentasjon for militæroperasjonene i Afghanistan. Da den for fire år siden sa ja til fortsatt tilstedeværelse, var det et poeng at vi skulle være med på det såkalt nasjonsbyggende ISAF-prosjektet, mens vi sa nei til å være med på USAs terroristjakt, som den gangen var organisert i Operation Enduring Freedom.

Siden den gangen er de to ulike Afghanistan-operasjonene slått sammen til en. Målsetningen er blitt felles, og det er stadig vanskeligere for vestlige politikere å bli trodd på argumentasjonen om at man faktisk skal klare å bygge en nasjonalstat som kan sikre fundamentale rettigheter for den afghanske befolkning.

Utviklingen i Afghanistan kan illustrere en mer generell trend. Den sterke utviklingsoptimismen som fikk tak i tiåret etter Berlinmurens fall, bidro også til en forsterket tro på at vesten virkelig kunne hjelpe resten av verden og skape bedre kår for de fattige og undertrykte. Det var på den tiden snakket om Norge som en humanitær stormakt var på det mest intense.

De utenrikspolitisk interesserte hadde da i lang tid ført en ganske akademisk debatt om forholdet mellom interesse- og verdipolitikk. Det ble sagt at Norge brukte for mye tid på å megle fred og å sende ulltepper og mat til nødstilte. Vi fikk ikke tid til å ta oss tilstrekkelig av våre vitale interesser som stort sett ble utspilt i diplomatiet mot USA, EU og Russland. De ansvarlige utenriksmyndigheter svarte på kritikken ved å vise til at den aktive engasjementspolitikken, som består i fredsmekling, bistand, nødhjelp, menneskerettighets- og nasjonsbyggingsinitiativ, ga Norge innpass hos stormaktene. Eksempelvis ble vi mer interessante for USA, EU og Russland fordi vi var sentrale i fredsmeglingen både i Sudan og på Sri Lanka.

Argumentasjonen ble godtatt av de fleste. I Stortinget ble det generell aksept for at engasjementspolitikken også var god interessepolitikk. Dermed kunne diskusjonen begynne om verdiene i engasjementspolitikken. I hvilken grad gjør Norges innsats ute i verden noen forskjell? Det er denne debatten som gradvis er blitt mer intens det siste tiåret.

Bistanden har det alltid vært stilt spørsmål om, men det nye i dette tiåret er at kritikken har kommet fra nye steder. I starten var det mest de som var kritiske til å sende penger ut av landet, som dominerte blant bistandskritikerne. I de siste årene har også bistandsvenner pekt på det ubestridelige faktum at svært mye av hjelpen har forsvunnet i byråkrati og korrupsjon.

Som en følge av kritikken er kravene til gjennomsiktighet og godt styresett i mottagerlandene blitt økt i det siste tiåret. Samtidig har bistandsmyndighetene lagt vekt på forutsigbarhet. Vi kan ikke bare trekke oss ut av prosjekter, dersom det blir avslørt feil og korrupsjon. For mange uskyldige mennesker kan bli skadelidende.

Enda mer komplisert blir det om man utvider perspektivet til ikke bare å spørre om pengene når frem til de rette, men også undersøker om den norske hjelpen gir varig endring. Den siste årsrapporten fra det norske bistands-direktoratet, NORAD, hadde følgende overskrift: ”Ringer i vannet eller dråper i havet”. Der problematiserer bistandsmyndighetene selv hvordan ulike prosjekter kan ha ulik langvarig virkning. Det holder definitivt ikke med gode hensikter.

Det interessante med denne debatten er at tilhengerne av bistand er redd for at den skal bli utnyttet av bistandsmotstanderne. Fremskrittspartiet, som er det største opposisjonspartiet og har i overkant av 20 prosent på meningsmålingene, vil ha en langt mindre omfattende bistand enn i dag, og partiets representanter viser ofte til eksempler fra debatten om alle de prosjektene som ikke har gitt gode nok resultater. Fremskrittspartiets argumentasjon er at mange ulandsledere selv sier at de foretrekker ”trade” fremfor ”aid”. Fremskrittspartiet vil bygge ned handelsbarrierer og redusere bistandsbudsjettet parallelt.

Fremskrittspartiet er også skeptisk til norsk fredsmegling, og også på det området har det kommet flere argumenter de siste årene. På Sri Lanka endte de norske forsøkene med å få myndighetene og tamiltigrene til å forlikes i et blodig oppgjør tidligere i år. Slik det ser ut nå, kan det være at norsk fredsmegling bare har bidratt til å forlenge en konflikt som uansett ville bli ”løst” med brutal militærmakt.

I Midt-Østen er det ingen lenger som snakker om Oslo-avtalen. I den grad det refereres til den oppsiktsvekkende avtalen mellom PLO og Israel fra 1993, er det mer kritikk enn ros som kommer. Kanskje bidro det norske fredsmeglingsarbeidet til at palestinernes representanter ga for mye etter for Israel, noe som førte til at de fjernet seg fra sitt eget folk og åpnet veien for Hamas.

Den store svakheten med norske fredsmeglingsinitiativer er selvfølgelig at Norge aldri har særlig makt å sette bak kravene. Vi har alltid noen penger, men aldri mer enn det. Resultatet er at norske representanter alltid insisterer på at de er tilretteleggere for fredssamtaler og at de aldri kan ha noe syn på hva som er en ”riktig” løsning på en konflikt. Den gode hensikt er å få slutt på en konflikt, men det grusomme resultat kan bli at man får en fredsslutning som er så ubalansert at den enten ikke holder, eller rett og slett er uverdig for den ene part.

Dersom man tar med at den såkalte menneskerettighetsdialogen overfor et land som Kina også har sine klare begrensninger, er det ikke så rart at diskusjonen går om hvor humanitært Norge egentlig er.

En diskusjon fordrer ulike synspunkter, og norske myndigheter holder fortsatt fast på at Norge faktisk gjør en forskjell. I egne årsrapporter om den ”humanitære politikken” ramses det opp en rekke tiltak som uten tvil er gode og riktige. Ikke minst er Norge alltid parat til å hjelpe med mat, telt og medisiner når det er en naturkatastrofe et sted. Administreringen av hjelpen er også spesiell – ved at svært mye av den går gjennom private hjelpeorganisasjoner som Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og andre.

I Afghanistan holder også Norge strengt fast på prinsipper som skal hegne om den humanitære innsatsens egenart. I motsetning til mange av våre allierte opererer vi med et strengt skille mellom vår militære og sivile innsats i landet. Alle skal vite at en hjelpearbeider kommer til et land i humanitetens tjeneste, mens en militær kan ha så mange hensikter.

Så er det bare det at det ikke er så greit å opprettholde dette skillet i Afghanistan. Stadig mer tyder på at lokalbefolkningen ikke ser forskjell på militær og sivil og nordmann og amerikaner. Når amerikanerne, og mange andre nasjonaliteter, blander den sivile og militære innsatsen, skaper det problemer for den norske politikken. Vår gode hensikt blir antageligvis ikke oppfattet.

Det er ikke lett å være god i en fæl verden.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger