Etter disse hendelsene kollapset den brede koalisjonsregjeringen med Selvstendighetspartiet (Sjálfstæðisflokkurinn), det store høyrepartiet, og Den sosialdemokratiske alliansen (Samfylkingin). Protestene førte til at sosialdemokratene ikke så noen annen utvei enn å danne mindretallsregjering med sosialistene i partiet De venstre-grønne (Vinstri-Grænir). Venstrepartiene fikk så flertall på Alltinget ved valget som ble utlyst kort tid senere. Dette er historiske begivenheter – for første gang på Island førte masseprotester til regjeringsskifte.

Angrepet mot Alltinget

Opptøyene fikk ikke store konsekvenser for deltakerne. Det var definitivt grupper av ekstremister blant dem som aller helst ville sette alt over styr, men verken politi eller domstolene gikk hardt til verks mot aksjonistene. En gruppe med ni aksjonister ble imidlertid siktet for “angrep” mot Alltinget. De hadde klart å bane seg vei inn i bygningen og kom i håndgemeng med politiet og vaktene i huset. Siktelsen ble av mange møtt med sinne – som førte til protester – siden det er svært strenge straffer for angrep på Alltinget. Saken endte med at fem av de ni siktede ble frifunnet, kun fire fikk milde straffer for offentlig uro. Derfor kan man nesten si at systemet har akseptert at protestene 2008 og 2009 var berettiget. Samfunnet var opprørt – det var en ganske generell oppfatning at de som styrte landet hadde sviktet nasjonen.

Etter kollapsen ble det holdt store folkemøter mange steder, og statsråder og alltingsrepresentanter som var modige nok til å møte opp, ble buet ut. Tilliten til politikere stupte, og den har ikke blitt gjenvunnet. De tradisjonelle partiene holder imidlertid ennå koken på Alltinget, der de driver med sin sedvanlige kjekling.

Vanskelig politisk debatt

Det er en generell oppfatning i samfunnet at det har vært et lavt nivå på debatten i Alltinget sett i forhold til den faren islendinger var i. Dette er kanskje ikke bare politikernes skyld, islendinger har lenge hatt problemer med å debattere politikk uten å gå direkte i skyttergravene og drive med personlig drittslenging og ordkløveri. Midt i oppgjøret og gjenoppbyggingen etter kollapsen viser det seg at islendingene har vansker med å takle uoverensstemmelsene.

Det hadde kanskje ikke vært underlig om den store mistilliten til det politiske systemet førte til en bølge av radikalisme og ekstremisme. Resultatet har heller vært maktesløshet. Det islandske politiske system er svært standhaftig, interessegrupper har stor innflytelse og noe av systemet er umulig å forstå uten å analysere klikkdannelser og særinteresser. Det som vekker mest misnøye, er at folk flest sitter igjen som gjeldsofre mens mange av finansfolkene, som forårsaket nasjonens ulykke, slipper relativt lett fra det hele, og at de gjenreiste bankene igjen har begynt å levere glimrende resultater. Det er også en utbredt oppfatning at venstreregjeringen har gjenopplivet det gamle systemet i stedet for å gjøre forandringer.

Ingen militær tradisjon

Island har ikke en historie med mye politisk ekstremisme. Klassekampen begynte sent på Island, men da ble faktisk kommunistene fort mektige. Ulikt det som skjedde i Skandinavia, var det flere kommunister enn sosialdemokrater på Island. De fleste av dem var imidlertid menn som visste at en revolusjon ikke var nært forestående, og allerede i 1944 deltok de i regjering. Det fantes en bevegelse av nasjonalsosialister etter tysk forbilde før krigen – medlemmene marsjerte i Reykjaviks gater i uniformer – men den fikk aldri utbredt støtte. Islendingene har aldri hatt noen hær og har ingen militær tradisjon – uniformer blir ansett som bisarre og de færreste klarer å gå i takt. Nasjonalsosialistene forsvant da Storbritannia okkuperte Island i 1940. Det er verdt å merke seg at under krigen var Island det eneste landet i Europa, utenom Sveits og Sverige, hvor demokratiet holdt stand.

Med andre ord er historien til ekstremistiske grupper på Island er ganske begrenset, selv om det selvfølgelig var noen små venstreorienterte grupperinger rundt 1970. De fleste av dem fulgte linjen til lignende grupperinger i Norden. Det sier litt om samfunnet at en toppfigur i en av disse gruppene nå er sentralbanksjef.

Innvandring knapt et tema

Innvandring – som definitivt kan være en grobunn for høyreekstremisme – begynte ganske sent på Island. Innvandrerbefolkningen vokste raskt under finansboblen som begynte rundt 2000. De fleste kom for å jobbe i oppgangstidene mens det var mangel på arbeidskraft. Islandske myndigheter har imidlertid alltid vært motvillige til å ta imot politiske flyktninger og asylsøkere. Island ble et flerkulturelt samfunn på kort tid.

Det ble noe diskusjon om strømmen av innvandrere i en periode, om at det nå hadde kommet en stor gruppe mennesker som ikke kunne integreres i islandsk kultur og som ville ødelegge arbeidsmarkedet for de innfødte. Debatten var imidlertid ikke i nærheten av å bli så spenningsfylt som enkelte andre steder i Norden. Et parti som kalte seg Det liberale partiet (Frjálslyndi flokkurinn) prøvde å slå mynt på innvandrersaken under valgkampen i 2007. Det gikk heller dårlig. De andre partiene ville ikke slå følge, og nå har oppslutningen til partiet så godt som tørket ut. Etter kollapsen har innvandrersaken nesten ikke blitt nevnt – det er andre og større problemer som truer.

Nasjonalisme og mistro til markedet

Den islandske politikken er i oppløsning. Man kan si at det har vært en politisk bevegelse mot økt nasjonalisme og mistro til markedsøkonomien. Selv på høyresiden har man betenkeligheter med det frie markedet som slo feil for islendingene. En av høyresidens fremste ideologer, Styrmir Gunnarsson, stilte nylig spørsmål ved om privat virksomhet virkelig er mer gunstig enn offentlig virksomhet. Finanskrisen, og ikke minst striden rundt Icesave-innskuddskontoene, forsterket nasjonalismen.

Mange islendinger syntes at ellers vennligsinnede nasjoner brukte overmakt mot dem, og ikke minst har president Ólafur Ragnar Grímsson anklaget nordiske og andre europeiske land for å ha vært fiendtlige mot Island etter kollapsen. Island er nå i medlemskapsforhandlinger med EU, men det er bare Den sosialdemokratiske alliansen som står samlet bak søknaden. De andre partiene er i forskjellig grad imot – og det meste peker mot at det ikke blir noe EU-medlemskap.

Det beste partiet – ikke lenger en vits

Som sagt har det ikke vært noen stor grobunn for politisk ekstremisme på Island. Det har heller vært den kjedsommelige kranglingen og dragkampen, fraksjonsdannelsen og overtramp fra interessegrupper som har vært til hinder for samfunnsutviklingen. Det virker som om det er vanskelig å få til fornuftige løsninger i saker, mye har blitt sagt om slett politisk kultur, og den har ikke blitt bedre.

Tullepartiet Det beste partiet (Besti flokkurinn) vant en brakseier ved kommunevalget i Reykjavik i fjor, og ordfører Jón Gnarr er fra det partiet. Det ser ut som om Det beste partiet nå vil dreie oppmerksomheten mot rikspolitikken. Vitsen er faktisk ikke morsom lenger, partiet strever med kutt og gjeldstyngede kommunale bedrifter, men det er ikke uten grunn at de tradisjonelle partiene frykter at de vil tape stemmer.

Toleranse

Religiøs fanatisme har ikke vært fremtredende og rasehat i grunn ikke heller. Det taler kanskje i islendingenes favør at Island er en ganske tolerant nasjon – noen ganger til og med likeglade. Gay Pride-festivalen er et av årets høydepunkter når det gjelder islandsk familieunderholdning – da samles titusenvis av menn, kvinner og barn i Reykjavik sentrum. Da Jóhanna Sigurðardóttir overtok som statsminister, ble det ikke nevnt på Island at hun er homofil. Ingen brydde seg, og sånn er det fortsatt. Det måtte utenlandske medier til for å påpeke dette faktumet for islendingene.

Indholdet i artikkelen er udtryk for skribentens egne holdninger