Aslak Bonde
Er det naivt å være åpen?
Da Jens Stoltenberg forpliktet oss alle til å møte terror med mer åpenhet og demokrati, la han i samme setning til at vi aldri skulle være naive. I månedene som er gått etter 22. juli, er det blitt tydeligere hvor vanskelig det er å veie disse løftene mot hverandre. Det er også blitt overraskende vanskelig å vurdere om det norske samfunnet er blitt mer splittet eller om det er blitt mer samlet etter terrorhandlingene, og om det er blitt lagt grunnlag for mer eller mindre ekstremisme.
I de to første månedene etter massedrapene på Utøya og bombeaksjonen mot regjeringskvartalet i Oslo, kom det inn 700 tips til Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) om andre ekstremister som kunne tenkes å sympatisere med terroristen, eller kanskje gjøre tilsvarende ting selv. Om det tallet er høyt eller lavt, er det vanskelig å si noe sikkert om. Ikke bare fordi det alltid kommer inn ubegrunnede tips etter terror og sjokkerende kriminalitet, men også fordi det er så vanskelig å vurdere hva som er ekstremisme, og om den er farlig eller ikke.
For å ta det siste først: Anders Behring Breivik, terroristen som mange i Norge vil la være å bruke navn på, var en av flere på nettet. Han er innvandringsmotstander, tror på Eurabia-teorien og ønsker seg tilbake til tempelriddernes tid, men det er likevel ikke mulig å skille terroristens nett-innlegg og meningsytringer fra en del andre som til og med har fått sine innlegg og kronikker på trykk i store aviser som Aftenposten. Det som skilte ham ut, var trangen til å bruke vold og evnene til å gjennomføre forsettet. Det er noe man ikke kan se spor av i det offentlige rom.
Politiets Sikkerhetstjeneste får følgelig en vanskelig jobb når de i fremtiden skal forsøke å skille den farlige fra den ufarlige ekstremismen, og når de skal skille politisk akseptable ytringer fra de potensielt kriminelle ekstreme holdningene. Etter 22. juli har PST fått et løft i pengeoverføringene slik at beredskapen og overvåkingen av Internett kan intensiveres, men det har foreløpig ikke vært en reell diskusjon om PSTs virkemidler.
Politisk registrering?
I det siste tiåret før årtusenskiftet kom det nemlig en innskjerping av overvåkingspolitiets praksis. En kommisjon ledet av høyesterettsdommer Ketil Lund dokumenterte at mange mennesker under den kalde krigen var blitt overvåket utelukkende på grunn av sine politiske meninger. Det var antageligvis ulovlig under den kalde krigen, men det var først etter at Lund-kommisjonen kom med sin rapport, at de siste rester av politisk overvåking ble luket bort.
Nå er det mange som igjen stiller krav om politisk overvåking. De sier det ikke på den måten, men det anses som en selvfølge at PST ikke bare følger med på det som skrives på nettet, men at de også merker seg hvem som skriver hva, og undersøker om det kan være nettverk eller aktivitet som gir grunn til å frykte kriminalitet. Dersom PST skal gjøre dette systematisk og over lang tid, kommer man vanskelig unna registrering. Demokratiløftet står åpenbart i en motsetning til forpliktelsen om ikke å være naiv.
Om det er en konflikt mellom åpenhet og ikke-naivitet, har det vært stor diskusjon om i de siste månedene. Også her er det nødvendig å gå mer enn ti år tilbake i tid. Da la den såkalte ytringsfrihetskommisjonen frem sin utredning der det var et hovedpremiss at troll sprekker når de kommer i solen. Altså: At grumsete og/eller ekstreme holdninger blir ufarliggjort når de blir eksponert i offentligheten. Som en følge av denne holdningen, er det gitt et ekstra sterkt ytringsfrihetsvern for alle som skriver eller snakker om politikk og samfunn.
Etter 22. juli er det kommet innsigelser mot denne holdningen. Flere akademikere og organisasjonen Antirasistisk Senter argumenterer med at offentligheten ikke fungerer slik som ytringsfrihetskommisjonen trodde. Erfaringen nå er at ekstreme og fremmedfiendtlige holdninger kan bli forsterket på Internett fordi det oppstår offentligheter av likesinnede. I en periode gikk det ut en slags parole til alle liberalere at de måtte melde seg på i de høyreekstreme debattforaene på nettet, men resultatet er i liten grad blitt mer åpen debatt. I mye større grad har liberalernes forsøk på å imøtegå de høyreekstreme ført til at nettsteder er blitt lagt ned eller passivisert.
Mindre åpenhet?
Det igjen har gitt grunnlag for en mer kjent, men ikke mindre viktig, diskusjon – nemlig den om politisk korrekthet og meningssensur. Er det en påstand som er blitt fremmet med økende styrke etter 22. juli, så er det denne: ”Stoltenberg lovte mer åpenhet, men det er blitt mindre av det”.
En del av denne kritikken knyttet seg til Regjeringens evaluering av hva som skjedde, og ikke skjedde, den 22. juli. Det er etter hvert kommet frem mye kritikk av politiets beredskap, og det virket en lang stund som om Regjeringen ikke ville svare på denne kritikken før neste sommer, når innstillingen fra en egen undersøkelseskommisjon ventes å være klar. Utover høsten er det på ulikt vis kommet noen vurderinger fra ansvarlige politikere om hva som ikke fungerte, og det er antageligvis mest riktig å se på kritikken av Regjeringens åpenhet som en del av den regulære partipolitiske debatten.
Annerledes er det med samfunnsdebatten der flere aktører sier at de formulerer seg på en annen måte nå enn før 22. juli. Antropologen Unni Wikan er blant dem som sier at hun nå kvier seg for å gå inn i debatter om ulike muslimske kulturer, fordi hun er redd for å bli mistenkeliggjort. I prinsippet er alle enige om at det skal være akkurat like lett å snakke om problemer med innvandring og integrering nå som før sommeren, men i praksis føler noen at det stilles så sterke krav til deres nyanseringsnivå at de heller trekker seg vekk fra den offentlige debattarenaen. Hvor mange som oppfatter det slik, er det ikke mulig å si noe om.
Om gruppen er stor eller liten, kan den i hvert fall søke støtte hos Fremskrittspartiets ledende politikere. I kampanjen frem mot lokalvalget i midten av september fikk også Fremskrittspartiet et sterkt søkelys mot sin innvandringspolitiske retorikk. Partiets leder, Siv Jensen, advarte for et år siden mot snikislamisering i Norge. Den tidligere partiformannen, Carl I. Hagen, sa for noen år siden at ”nesten alle terrorister (…) er muslimer”. I valgkampen ble disse to gang på gang bedt om å beklage utsagnene fordi de var generaliserende og mistenkeliggjørende.
Venstreradikalt meningsmonopol?
Jensen og Hagen beklaget ingenting og partiet gikk tilbake fra nesten 18 til litt under 12 prosent. Om det er en sammenheng, vet vi ikke, men Fremskrittspartiets ledelse har i hvert fall konkludert med at den liberale presse er ute etter å ta dem, og at det er et konformitetspress i samfunnsdebatten.
Følelsen av at den brede offentlighet er styrt av venstreradikale liberalere har vært sterkt utbredt i de høyreekstreme miljøene på internett. Anders Behring Breivik skrevet eksempelvis at han så på en samling for undersøkende journalister som et egnet terrormål. Oppfatningen om at det eksisterer et venstreradikalt meningsmonopol i aviser og kringkasting, kan åpenbart i seg selv inspirere til ekstremisme. Den fører i hvert fall til at vilkårene for fellesskapsdialog blir skrinne.
