I Norden har alle landene folkestyre i form av parlamentarisme. Makten ligger hos flertallet i parlamentet.

De nordiske parlamentene har ulike navn og stor spredning i antall medlemmer.

Det danske Folketinget har 179 medlemmer inklusiv to representanter hver fra Færøyene og Grønland.

Finlands Riksdag har 200 medlemmer inkludert en representant fra Åland.

63 medlemmer fyller Islands Allting, mens Norges Storting og Sveriges Riksdag har henholdsvis 169 og 349 medlemmer.

Lagtinget på Færøyene har 32 medlemmer, Grønlands Landsting 31 medlemmer og Lagtinget på Åland 30 medlemmer.

Valgrettsalderen i de nordiske landene er 18 år.

Høy kvinneandel i parlamentene

I forhold til andre land i verden har likestillingen mellom kjønnene nådd langt i Norden. Det gir seg blant annet uttrykk i det politiske livet, hvor andelen av kvinner i parlamentene ligger helt i toppen internasjonalt.

I Sverige er nesten halvparten (47 prosent) av parlamentsmedlemmene kvinner, mens kvinneandelen i den finske Riksdagen er 42 prosent.

Både i det danske Folketinget og det norske Stortinget utgjør kvinnene i dag 38 prosent av medlemmerne. Det islandske Alltinget har 32 prosent kvinner.

Unntaket fra den høye andelen kvinner har Færøyene som under valget i 2004 kun stemte inn 9,4 prosent kvinnelige medlemmer. Men også her er kvinnene på fremmarsj, andelen kvinner på Lagtinget økte nemlig til 23,5 prosent under valget i 2008.

Valgdeltakelsen

Valgdeltakelsen ved parlamentsvalgene i Norden varierer mellom landene. Færøyene og Island ligger på topp: Henholdsvis 92,3 og 83,6 prosent av de stemmeberettigede stemte ved siste valg.

Laveste stemmeprosent i Norden har Finland og Åland, der omkring 65-68 prosent avga stemme ved siste valg.

I noen europeiske land har innbyggerne stemmeplikt. Ser man bort fra disse landene, ligger de nordiske landene pent over gjennomsnittet i valgdeltakelse.

Det er kun landets statsborgere som kan stemme til parlamentsvalgene i Norden.

Nordiske borgere som bor i andre nordiske land kan imidlertid stemme til kommunevalgene i landet de bor i. Andre utenlandske statsborgere må vente til de har bodd i landet i tre eller fire år, avhengig av hvilket land de bor i.

Regjeringer, konger og presidenter

En regjering i et nordisk land kan bare bli sittende så lenge et flertall i parlamentet aksepterer den. Det kreves altså ikke at et flertall i parlamentet aktivt støtter regjeringen, men bare at et flertall ikke går aktivt imot den.

Det kalles med et faguttrykk ”negativ parlamentarisme”.

Danmark, Norge og Sverige er monarkier, hvor statsoverhodet er en konge - eller som i Danmark i dag – en dronning. Finland og Island er republikker, hvor statsoverhodet er en president.

Med Finland som unntak har statsoverhodene i de nordiske landene ingen reell politisk makt. De ivaretar kun representative oppgaver.

Den finske presidenten, som velges direkte av folket, har reell makt hva angår utenrikspolitikken, EU-politikken og større militære beslutninger samt utnevnelse av toppembetsmenn.

Den nordiske velferdsmodellen

De nordiske landene, med Danmark, Norge og Sverige i spissen, har utviklet samfunn som internasjonalt betegnes som den nordiske velferdsmodellen.

Denne samfunnsmodellen kjennetegnes ved at de fleste sosiale ytelsene gjelder for alle og er like for alle.

De sosiale ytelsene er høye, og det er mange gratis - eller kunstig billige - offentlige serviceytelser.

Man har også en høy grad av sosial omfordeling via skattene og de offentlige utgiftene, og velferdsordningene er finansieret via skatter og ikke via forsikringsordninger. Alle disse godene fører også til at skattetrykket er svært høyt.

Denne samfunnsmodellen burde kanskje rettere kalles for den skandinaviske velferdsmodellen, da den er mest utpreget i de tre skandinaviske landene. Også i Finland og på Island er de offentlige utgiftene og skattetrykket klart høyere enn det vesteuropeiske gjennomsnittet, men samtidig lavere enn i Danmark, Norge og Sverige.

I motsetning til den skandinaviske eller nordiske samfunnsmodellen står den sentraleuropeiske modellen (også kalt forsikringsmodellen) og den liberale velferdsmodellen (også kalt den angelsaksiske modellen).

Et annet fellestrekk for Danmark, Sverige og Norge er at disse landenes bistand til utviklingslandene er helt på topp målt som prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP).

Utenrikspolitikk - forskjeller og likheter

Utenrikspolitisk er de nordiske landene forskjellige på avgjørende områder. Danmark har vært medlem av EF/EU siden 1973, mens Finland og Sverige først ble med i 1995.

Finland har som det eneste nordiske EU-landet innført den europeiske fellesvalutaen euro som sine penger fra 2002. Gjennom folkeavstemminger i 2000 og 2003 har danskene og svenskene sagt nei til euroen og beholdt danske og svenske kroner.

Valutapolitisk er de nordiske landene også forskjellige. Finland har som nevnt euroen, mens Danmark har valgt å holde en (nesten) fast valutakurs overfor euroen. Den svenske, islandske og norske kronen svinger imidlertid fritt i forhold til euroen og andre valutaer.

Island og Norge er ikke medlemmer av EU, men i 1994 ble de med i EUs indre marked, det såkalte EØS (Det Europeiske Økonomiske Samarbeidet). Danmark, Island og Norge har helt fra starten i 1949 vært medlem av den nordatlantiske forsvarspakten NATO, mens finnene og svenskene har holdt seg nøytrale og utenfor.

Felles for alle de nordiske landene er at de er med i FN, World Trade Organisation (WTO) og OECD, organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling.

Solid folkelig oppbakning

Innbyrdes har de fem nordiske landene og de tre selvstyrte områdene et nært og tillitsfullt politisk samarbeid.

Mellom parlamentene skjer dette i Nordisk Råd og mellom regjeringene i Nordisk Ministerråd.

Nesten like viktig er det at det er et betydelig uformelt samarbeid mellom de nordiske landene på nærmest alle områder. Her kan nevnes kulturen, idretten, næringslivet, energiområdet og utdanningsområdet.

Det nordiske samarbeidet er dypt forankret i befolkningene, og det finnes knapt en forening eller organisasjon i et nordisk land som ikke samarbeider med de tilsvarende organisasjonene eller foreningene i de andre nordiske landene. Her har Foreningen Norden vært en stor inspirasjon og pådriver.