Jonas Gahr Støre (Hovedindlæg)

Først vil jeg slutte meg til min islandske kollegas redegjørelse på vegne av oss alle, men jeg vil benytte anledningen til å si at slik jeg opplever det fra regjeringenes side, har vi den mest interessante dynamiske diskusjonen om utenriks- og sikkerhetspolitikk i Norden på mange, mange år. Jeg vil også slutte meg til det Carl Bildt sier om metodikken i Stoltenberg-rapporten. Metodikken var nettopp å utfordre debatten. Det var å skape en horisont for debatten, og Stoltenberg fikk i oppdrag å se 10-15 år frem i tid og gå lengre enn en regjering kan gjøre her og nå. Så jeg vil gjerne bruke anledningen fra denne talerstolen til å oppfordre Nordisk Råd og parlamentarikerne også på sine hjemmebaner til å presse denne dagsordenen videre i våre nasjonale og nordiske debatter, for vi vet alle at en slik rapport gir ikke resultater i seg selv. Den trenger fortsatt modning hjemme.

Så vil jeg også si at rapporten har et interessant bidrag ved at den peker på muligheten for samarbeid også mellom to, tre og fire nordiske land, ikke i alle sammenhenger fem. Derfor vil jeg bekrefte at når det gjelder luftovervåkning over Island, er det flere nordiske land som vil stille opp og bidra på det, fordi det er et viktig spørsmål for sikkerheten i Nord-Atlanteren.

Til den finske representanten vil jeg si at det er ikke slik at Stoltenberg-rapporten er bare om Arktis og ikke om Østersjøen. Den tegner et helt bilde, og jeg er blant dem som ønsker velkommen at etter mange år med mye verdifullt fokus på Østersjøen får vi også et fokus på de arktiske områdene, som berører oss alle.

Så vil jeg komme med en annen refleksjon, og det er at vi i disse dager opplever en grunnleggende diskusjon om styringssystemene internasjonalt – FN, Bretton Woods-institusjonene, G20. Jeg mener at vi i Norden som tradisjonelt har vært aktive deltakere i det internasjonale samarbeidet, er samlet sett den niende største økonomien i verden. Vi er den nest største giver sammen av bistand etter USA. Vi er den nest største bidragsyter av frivillige bidrag til Verdensbanken etter USA. Vi må være med i den debatten som nå går om det internasjonale samarbeidets innretning, bl.a. i G20, som ikke er 20, men 22 land, som er et ganske representativt organ, men som strever med legitimiteten fordi det er et organ som sånn sett ikke har en formell forankring og en veldig bred dagsorden. De nordiske land som alltid har vært med og bidratt til det multilaterale samarbeidet med globalt ansvar, kan komme i en situasjon hvor vår stemme ikke blir hørt i de sammenhengene. Det betyr at jeg mener at vi også innen dette forum og mellom de nordiske regjeringer aktivt må vurdere hvordan vi skal gjøre våre syn kjent nå når det internasjonale samarbeidet globalt kommer opp. Det henger egentlig også sammen med Stoltenberg-rapporten fordi mange av forslagene i den rapporten handler om hvordan de nordiske landene bidrar internasjonalt, i militært-sivilt samarbeid, i samarbeid på forsvarsområdet, i samarbeid om etterforskning av krigsforbrytelser, i samarbeid mot datakriminalitet osv. Så disse to spørsmålene henger sammen, og jeg håper at Stoltenberg-rapportens alle 13 forslag vil være gjenstand for debatt i nordiske sammenhenger i årene som kommer. Det trettende forslag om solidaritet mener jeg er et veldig viktig spørsmål som vi må diskutere år etter år, fordi vi kan få nye syn på hvordan det kan styrkes ytterligere, bl.a. når Lisboa-traktaten antakelig nå kommer på plass.