session (Hovedindlæg)

”Kapitalisme skaper fred.” Jeg mener det, men denne påstanden kommer også fra professor Indra de Soysa ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Professoren studerte globaliseringens effekt på konfliktnivåer og konkluderte med at økonomisk frihet, investeringsvennlig politikk med frie markeder, vern av den private eiendomsretten, individuell økonomisk frihet og begrenset statlig intervensjon er fredsskapende. Kapitalisme skaper fred.

Innenfor EU er ideen om handel som fredsfremmende like aktuell og like sterk i dag som da Kull- og stålunionen så dagens lys. De nordiske landenes rolle i EU-samarbeidet er viktig, uavhengig av hvilken tilknytning landene har til EU. Statsminister Jens Stoltenberg skrøt i den norske valgkampen av at Norge i Verdensbankens Doing Business-rapport er rangert som det tiende beste landet å være næringsdrivende i. Men det han lot være å si, var at Norge har falt fem plasser under hans regjeringstid. I ni av ti underkategorier har konkurransevilkårene for norsk næringsliv blitt svekket.

Men Norden er tross alt en bra region for næringsvirksomhet, og alle nordiske land er med blant de 20 beste. Nordiske land bør derfor stå sammen om å påvirke EU i ytterligere næringsliberal retning og foreslå tiltak som kan åpne økonomien, forenkle regelverk og gjennomføre ytterligere nedskjæringer i byråkrati. Der er Danmark et eksempel til etterfølgelse. Jeg har med stor interesse registrert at statsminister Løkke Rasmussen nylig har iverksatt en avbyråkratiseringsreform. Her bør andre nordiske land følge etter.

Selv om vi fortsatt kan være uenige om hva som forårsaket finanskrisen, er den der fortsatt, og vi må forholde oss til den. Og selv om enkelte skylder på kapitalismen, vet vi altså bedre. Men en stor fare nå er at det blir iverksatt proteksjonistiske virkemidler. Proteksjonisme er ikke løsningen og har aldri vært løsningen på noen krise. Proteksjonisme er ødeleggende og fører til stagnasjon, ikke vekst. Jeg håper Norden vil stå sammen mot dette og hindre at proteksjonismen nå kryper frem. Den er tross alt en vesentlig årsak til at det er fattigdom i den tredje verden.

Global fattigdomsbekjempelse er ikke enkelt, men vi kan begynne med å behandle landene med respekt og likeverd fremfor som klienter. Nasjonale bistandsmål løser lite, men viser seg å være kontraproduktivt.

Fremskrittspartiet har i Norge foreslått at vi skal gå foran og fjerne all toll på landbruksvarer fra alle utviklingsland. Det hadde vært et eksempel til etterfølgelse om vi kunne gjøre det – snu oss mot Verdens handelsorganisasjon og oppfordre dem til å følge etter, eller om de nordiske landene gjorde det og snudde seg mot Europa og ba dem om å følge etter! Noen hevder at dette vil rasere landbruket. Nei, det vil det ikke, men det vil kreve omstilling, som også i dag. Det er umoralsk å opprettholde en proteksjonistisk og gjennomsubsidiert landbrukspolitikk samtidig som man sender bistand til fattige land for at de skal bygge et produksjonsapparat.

Norden har utviklet seg fordi vi har en åpen og utadrettet økonomi, en eksportøkonomi. Er ikke nettopp dette den delen av den nordiske modellen som det burde være verdt å eksportere videre til Europa?