DnB NOR, som er Norges desidert største bank med en markedsandel på over 35 prosent, fikk en bot på 12 millioner kroner i vinter. Politiet mente at banken misbrukte innsideinformasjon høsten 2008, noe den tjente 14 millioner kroner på.

DnB NOR godtok boten, og en inndragelse på 14 millioner kroner, men sendte samtidig ut en pressemelding om at den ikke anså seg selv som skyldig. Den ville heller ikke gjøre noe for å endre de systemene som politiet mente ga grunnlag for forbrytelsen.

Pressemeldingen vakte oppsikt. Det er ikke uvanlig at bedrifter og personer av praktiske og økonomiske grunner godtar en bot, selv om de mener seg uskyldig. Ytterst få finner det imidlertid nødvendig å sende ut en pressemelding for å presisere sin uskyld, samtidig som de insisterer på at det ikke er noe feil med deres systemer.

Spesielt pikant var det i denne saken, fordi staten eier 34 prosent av aksjene i DnB NOR, og fordi det er blitt kjent at det var nær kontakt mellom statsministerens stabssjef og DnB NOR-sjefen i de hektiske dagene da myndighetene satte sammen den første krisepakken for bankene.

Det kunne virke som om banksjefen høsten 2008 dikterte sine egne betingelser – inntrykket ble forsterket av at han er en personlig venn av statsministeren og av at hans kone i mange år har vært statssekretær i Stoltenbergs regjering.

Etter en ukes ganske moderat mediestøy og en bitte liten debatt i Stortinget ble hele denne episoden glemt i den brede offentlighet. Det som ble fremstilt som manglende ydmykhet fra Norges største bank var vel ikke så oppsiktsvekkende. Det var som det alltid har vært.

Det skulle bli annerledes

Hvem skulle ha trodd det for et drøyt år siden? Da haglet spådommene om at bankene måtte endre seg radikalt. De var blitt reddet fra katastrofen med den første bankpakken i oktober 2008, og de fikk ny statlig hjelp i februar 2009. Det ble tatt for gitt at praksisen med å gi bonuser og andre økonomiske insentiver ville bli radikalt endret, man regnet med at produktspekteret ville bli mindre, og selvfølgelig at tapene skulle øke. Som en følge av alt dette, ville bankens omdømme bli kraftig svekket.

Nå er det igjen populært å være bankmann. (Her skal det sies at en stor andel av de ansatte i banksektoren er kvinner, men de aller fleste sjefer med bonuser og medieomtale er menn.)

Bonusene er ikke så høye som de var for noen år siden, men de er fortsatt solide, det samme er bankenes overskudd – og de beregnede tapene på utlån er mer enn håndterlige.

De største tapene er kommet for de bankene som har finansiert prosjekter i Baltikum. I løpet av fjoråret hentet mange banker inn friske penger slik at kjernekapitalen nå er høyere enn den var før bankkrisen.

De politikerne som i fjor lovte at de skulle få en helt ny insentivstruktur inn i bankvesenet, er nå stort sett stille. Alle er enige i at man må gjøre noen små endringer slik at det ikke lønner seg for bankansatte å drive med en virksomhet som svekker egen soliditet, men ellers går diskusjonen for og i mot bonuser akkurat som den gjorde før krisen.

Mørkere fremtidsutsikter

Det eneste som virkelig er endret, er fremtidsutsiktene. Frem til vinteren 2008 hadde pilene gått opp så lenge at det var vanskelig å tenke seg at det skulle bli skikkelige nedgangstider. Nå er det en stor usikkerhet om den økonomiske utvikling som også slår ut i banksektoren.

Næringslivet står ikke i kø for å få finansiert nye prosjekter – noe som gjør at også bankene er bekymret – ikke spesielt for egen soliditet, men for vekst- og profittmulighetene i fremtiden.

Når bedriftene er avventende, kan man jo håpe på boligkjøperne. Eller skal man det? Derom strides de lærde.

Noen mener at en ny boble er i ferd med å bli skapt på boligmarkedet, andre mener at boligprisene bør stige rett og slett fordi behovet etter boliger er stadig økende – noe tilbudet ikke er i de delene av landet der det er stor tilflytting.

Tilsynsmyndighetene står først i køen av dem som advarer mot prisstigning på boliger. De viser til at mange huseiere har lån som er så store i forhold til inntekten at det kan oppstå problemer, dersom renten går opp mot ti-tallet. Den er langt fra der nå.

Sentralbankens siste signaler er at renten skal stige saktere enn de tidligere trodde fordi verdensøkonomien går relativt dårlig, og fordi det er grenser for hvor høy norsk rente kan være uten at kronekursen blir veldig sterk.

Samtidig viser Sentralbanken og Finanstilsynet til at de fleste huseierne i Norge har lån med flytende rente. Boligmarkedet er derfor svært sårbart for renteendringer. En renteøkning på bare noen prosent – kombinert med forventninger om enda høyere rente – kan starte en mekanisme der boligkjøperne kollektivt setter seg på gjerdet og venter på lavere priser. Da er grunnlaget lagt for en ny krise.

Det kommer ikke til å skje, sier eiendomsmeglerne, som for tiden får støtte av ganske mange økonomiske eksperter. Deres argument er at boligkjøperne er mer fornuftige nå enn tidligere. Det har vært så mye oppmerksomhet om boligbobler og konsekvensene av renteøkninger at de nå forstår at de ikke skal ta opp mer lån enn de kan klare å tilbakebetale.

Dessuten vokser folketallet i Norge ganske mye. Spesielt kraftig er veksten i Oslo-regionen. Der har det i de siste årene vært lite nybygging – tilbudet kommer i lang tid til å være lavere enn etterspørselen.

Bankene består, verden endres

Slik går debatten, og det eneste sikre som kan sies er at usikkerheten er stor. Den øker faktisk – ikke spesielt når det gjelder boligmarkedet, men når det gjelder de mer generelle økonomiske utsiktene.

Etter at det i en lang stund har vært snakket om hvor bra det gikk med finanskrisen, er det nå stadig flere som retter søkelyset mot alle de nye problemene som er oppstått i verdensøkonomien og i store og viktige land.

Usikkerheten og alvoret ble understreket av at utenriksministeren i sin siste redegjørelse til Stortinget i slutten av mars utelukkende snakket om verdensøkonomien.

Hans analyse var at de store problemene og ubalansene som er kommet i etterkant av finanskrisen kan føre til endringer som også får betydning for norsk utenrikspolitikk.

En bekymring var at USA og EU-landene kan bli mer innadvendt – de får så store økonomiske utfordringer at de må bruke all sin energi på å møte dem. De vil ikke ha kapasitet til å gjøre andre viktige ting – som for eksempel å få til globale avtaler for å begrense klimautslippene.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre fryktet også at økonomiproblemene kunne føre til en økende proteksjonisme og sosial og politisk uro i mange land.  Han refererte til 1930-tallet, men var rask til å legge til at kriser ikke nødvendigvis fører til krig. De kan også føre til en nødvendig og forfriskende nyordning.

Noe av det nye som allerede er i emning, er utviklingen av G20-gruppen. Den er en konsekvens av en mangeårig utvikling der land som Kina, India og Brasil vokser seg store.

Utenriksministerens poeng var imidlertid at det etter finanskrisen har oppstått enda større ubalanser mellom de landene som låner penger og de som låner bort penger, og at det har stor betydning for maktforholdene i verden.

Det betyr ikke bare at de som eksporterer mye varer og låner bort mange penger er blitt sterkere, det betyr også at den gjensidige avhengigheten er blitt større.

I dette store bildet er det av liten betydning at det norske bankvesenet er kommet seg relativt uberørt gjennom finanskrisen.

The views expressed are those of the author.