Det sosialdemokratiske partiet, Samfylkingin, som da hadde blitt det største partiet, gikk aktivt inn for å søke, og det andre partiet i regjeringen, Venstre-Grønne, gikk med på det – under forutsetning av å se på hva medlemskapsforhandlingene med EU ville resultere i. Store deler av de venstre-grønne er imidlertid imot søknaden og ønsker å trekke den tilbake. Partiet er splittet i denne saken, noe som ofte er svært problematisk for regjeringen. Foreløpig er det usannsynlig at det blir flertall for medlemskap i EU blant islendinger, verken på Alltinget eller i befolkningen. Alle partier er splittet i saken, med unntak av sosialdemokratene.

I USAs interessesfære

Forfatteren Pétur Gunnarsson uttrykker det slik at islendinger stadig funderer over spørsmålet: Hvorfor er jeg her? Han sier dette har sin forklaring i at Island ble bygget sent, islendinger kom til et land uten bosetning, det finnes skriftlige kilder om landnåmet. Få nasjoner i verden har levd i like stor isolasjon som Island. Den såkalte "nasjonalalder" (930-1262/64) var tiden for samferdsel, da havet var en riksvei, men i det 17. og 18. århundre opplevde islendinger en tid da det nesten ikke kom et skip til landet. Internasjonal kommunikasjon er svært viktig for en nasjon som er så isolert, både mentalt og geografisk.

Under andre verdenskrig ble Island dratt inn i USAs interessesfære. Den islandske republikken ble i grunnen dannet i ly av USA - selv om man ikke likte å snakke om det høyt. Islendinger støttet amerikanerne gjennom tykt og tynt. Island var en av grunnleggerne av NATO; da det ble bestemt, ble det faktisk slåsskamper i sentrum av Reykjavik, og det er sannsynlig at medlemskapet hadde blitt avvist i en folkeavstemning - som nå er en selvfølgelighet i forbindelse med EU.

Den andre grunnpilaren i Islands utenrikspolitikk var plassen i Nordisk råd. Dette har vært viktigere for islendinger enn for de større nordiske nasjonene; på grunn av størrelsen har de heller vært mottakere en givere i samarbeidet. Nordisk råd er nå splittet mellom landene som er medlemmer av EU og Island og Norge som er medlemmer av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS).

EØS-avtalen og suvereniteten

EØS-avtalen trådte i kraft 1994. Vanligvis har den vært vurdert som nokså gunstig for Island, men den blir spesielt kritisert på to punkter. På den ene side på grunn av at den åpnet for kapitalflyten. En teori er at EØS-avtalen bidro til kollapsen i den islandske økonomien, at Island ganske enkelt ikke taklet friheten på det åpne kapitalmarkedet. (Nå gjelder strenge valutarestriksjoner på Island.) Andre sier at avtalen er mangelfull fordi den fører til at islendinger må ta imot lovgivning fra EU på mange områder, uten å kunne påvirke den på noen måte. Island er tvangspålagt å godkjenne det som kommer fra Brussel. På den måten har Island i grunn gitt avkall på en del av suvereniteten.

Det er imidlertid bemerkelsesverdig at ingen snakker om å si opp EØS-avtalen, ikke engang harde motstandere av EU. Dette til tross for at den ble heftig debattert i sin tid. Frykten er heller at avtalen vil bli utdatert, at EU ikke lenger er interessert i å opprettholde den.

Bitter strid om EU

Når det gjelder EU-søknaden, handler striden først om fremst om tre punkter: fiskeri, landbruk og tapt suverenitet. Så godt som alle eiere av fiskebåter som rår over fiskekvoter, er motstandere av medlemskap. De frykter at islendinger må gi fra seg kontroll over fiskeriressursene. Dette er en svært mektig interessegruppe, men det kan imidlertid påpekes at islandske fiskere er involvert i fiske og fiskeforedling i hele verden.

Bondelaget driver en svært intens propagandakampanje mot medlemskap i EU. De frykter import av billige matvarer fra EU-landene. Islandsk landbruk har svært sterkt importvern. Tollsatser og gebyrer er høye og statsstøtten til bønder er mye høyere enn i EU-landene.

Hva angår suvereniteten, er det dannet en bevegelse, en slags nei-side, som kjører en knallhard kampanje mot EU-medlemskap. Bevegelsen har oppnådd betydelige resultater med sin tøffe argumentasjon. I denne bevegelsen arbeider folk fra høyrefløyen i Selvstendighetspartiet sammen med venstrefolk fra Venstre-Grønne. Alt peker mot at debatten om EU vil bli svært bitter og følelsesladet, sånn som den ofte blir i det vesle islandske samfunnet.

Ja-siden har derimot forholdt seg ganske rolig. De egentlige medlemskapsforhandlingene har heller ikke begynt, og sannsynligvis vil det ta to år før en avtale blir klar for avstemning. Meningsmålinger viser at det er heller usannsynlig at medlemskap i EU blir godkjent i en folkeavstemning. Hva gjør en liten nasjon i nord da? Under finanskollapsen opplevde Island stor isolasjon da tradisjonelt vennligsinnede nasjoner ikke ville gi hjelp og låne landet penger - kanskje forståelig nok? - med mindre Det internasjonale valutafondet (IMF) kom på banen og en avtale om Icesave gikk igjennom.

Tanker om nordisk samarbeid

Folk gjør seg forskjellige tanker. På nei-siden er ideen om en slags allianse mellom land i Nord-Atlanteren der islendinger, færøyinger, grønlendere og nordmenn arbeider sammen populær. Det blir framhevet at dette er land som er rike på naturressurser, energi og fisk, og at de der har felles økonomiske interesser. Det er likevel tvilsomt at det ligger noen reell politisk vilje bak dette.

En annen idé som har vært mye diskutert, er en slags union med Norge. Dette betyr ikke nødvendigvis at islendinger vil vende tilbake dit de opprinnelig kom fra – selv om det i disse dager er en strøm av arbeidskraft fra Island til Norge – men heller at Island får bruke den norske krona (den islandske blir av de fleste regnet som ubrukelig i overskuelig framtid) og få en slags beskyttelse fra våre rike slektninger. Tanken vinner trolig ikke stor oppslutning i Norge.

Den tredje ideen som har vakt interesse på Island, er spekulasjonene til den svenske forskeren Gunnar Wetterberg om en ny "Kalmarunion", en union mellom de nordiske landene. Disse ideene ble presentert i forbindelse med Nordisk råds sesjon i Reykjavik i november.

Da hæren trakk seg tilbake...

Det var et betraktelig sjokk for mange på Island da den amerikanske militæret pakket sakene sine og dro i 2004. Noen følte seg sviktet, ikke minst høyrefolk som hadde stolt på USA. Med det amerikanske militæret fulgte store inntekter for et fattig land – mange ble rikere på tvilsom handel med amerikanerne, og dette gav også grobunn for korrupsjon som nådde inn i de politiske partiene. I tiår etter tiår splittet konflikter om militærbasen i Keflavik folket – det var nasjonens største spørsmål, og det har blitt sagt at det har ødelagt islandsk debattkultur i lang tid.

Konfliktene om militæret hadde riktignok roet seg før den trakk seg ut for godt. Likevel hadde mange vanskelig for å godta amerikanernes oppførsel. Nylig offentliggjorte dokumenter viser at Islands støtte til invasjonen i Irak i 2003 kan forklares med makthavernes håp om at amerikanerne ikke ville trekke seg ut av Island. Slik gikk det ikke. Det har til og med blitt påstått at dersom Island fremdeles hadde vært innenfor USAs interessesfære, hadde stormakta ikke tillatt at den islandske økonomien kollapset. Men det er kanskje først og fremst et savn etter gamle tider.

Med blikket mot Arktis

Noen lever fortsatt i håpet om at USA får interesse for Island igjen. Islendinger følger godt med i debatten om framtiden i nordområdene. Island er en del av Arktisk råd, men har ikke fått bli med i samarbeidsforumet til landene som ligger opp mot Nordpolen; Russland, Canada, Norge, USA og Danmark/Grønland. Island ligger lenger sør, men det blir likevel spekulert mye på hvilke konsekvenser det vil få for Island dersom farvannene i nord blir åpnet og det blir startet omfattende olje- og gruvevirksomhet Det blir sågar påstått at en av grunnene til at EU er interessert i Island er at unionen vil øke sin innflytelse i nordområdene.

Det har også blitt hevdet at USA igjen vil vise Island interesse når nordområdenes betydning øker – da vil Island på ny bli viktig. Her viser det seg en lengsel etter en tid som har blitt kalt Islands "stormaktstid". Under den kalde krigen kunne islendinger på grunn av sin militærstrategiske posisjon spille en langt større internasjonal rolle enn størrelsen skulle tilsi. I denne perioden vant Island torskekrigen mot Storbritannia og slapp unna med å handle mye med Sovjetunionen, til tross for å være innenfor USAs interessesfære. Henry Kissinger sa en gang at Island var et i særklasse arrogant lite land, og han snakket om "de lilles tyranni" i den sammenheng.

Her er vi kanskje igjen tilbake til ønsketenkningen til en liten nasjon som er forvirret etter et stort traume og er usikker på sin plass i verden. Historikeren Valur Ingimundarson, den fremste spesialisten nasjonen har i slike spørsmål, skriver i en ny artikkel at viktigheten av nordområdene er ikke så lite overvurdert. Der foregår det en slags propaganda- og omdømmekrig, men det er langt fram at planene om økt skipsfart og oljeutvinning blir en realitet – dette skjer nok først langt inn i framtiden. Islendinger må se på det som ligger foran dem, og da må de først bestemme seg når det gjelder EU.

The views expressed are those of the author.