Det pågår en beinhard kamp i fagbevegelsen og i mange partier denne høsten – om et forslag fra likelønnskommisjonen som la frem en omfattende rapport i vinter. Der dokumenterte den at kvinner bare tjener 80 prosent av det mennene gjør, og at det forholdet har vært uforandret i 25 år. Kommisjonen foreslo å sette av tre milliarder kroner på statsbudsjettet hvert år i en såkalt likelønnspott for kvinnene som jobber i offentlige virksomhet.

Spesielt i fagbevegelsen er det vanskelig å forholde seg til dette forslaget. Lønns- og forhandlingssystemet i Norge er utformet slik at LO har meget stor innflytelse over fordelingen av lønnsøkningene. I det som heter frontfagsmodellen er det bestemt at de ansatte i konkurranseutsatt virksomhet (frontfagene) skal forhandle først om lønnsøkning, deretter skal alle andre arbeidstagergrupper forhandle innenfor de rammene som er blitt fastsatt for frontfagene.

Ettersom det jobber flest menn i konkurranseutsatt sektor, og flest kvinner i offentlig sektor, sier det seg selv at denne frontfagsmodellen har hindret utjevning av lønnsnivå mellom kjønnene. Kvinnene i offentlig sektor har ikke kunnet ta igjen mennene i industrien, fordi de da ville ha blitt lønnsledende.

Frykten for at de ansatte i offentlig sektor skal få de høyeste lønnstilleggene er også stor i de fleste politiske partier. Offentlige arbeidsgivere er politikere – enten de sitter i kommune eller statsvirksomhet, og de trenger hjelp av noen prinsipper når de skal gi lønn til sine egne velgere. Dersom politikerne begynner å konkurrere seg i mellom om å gi høyest lønn, kan det gå virkelig galt med statsfinansene.

Slike hensyn gjør at det sitter meget langt inne for både politikere og ”ansvarlige” fagforeningsmenn å godta forslaget om tre milliarder ekstra til offentlig ansatte kvinner. På den annen side er det en ganske stor skamplett for foregangslandet Norge at vi ikke har klart å gjøre noe med lønnsulikhetene på 25 år. Det gjør det vanskelig å være så stolte som vi har lyst til å være.

Verdenstopp i kvinnelig arbeidsdeltagelse

Det norske politikere er aller mest fornøyd med, er yrkesdeltagelsen. Vi ligger i verdenstoppen når det gjelder kvinnenes deltagelse i arbeidslivet. Det er viktig for likestillingen, men enda viktigere for arbeidslivet. Vi har en uvanlig stor arbeidskraftressurs tatt i betraktning at vi bare er snaue fem millioner mennesker. Det aller fineste, sett fra et norsk politikerståsted, er at vi ikke er rammet av det kontinentaleuropeiske fenomenet med at fødselsratene synker jo flere kvinner som jobber. Gode betingelser for svangerskapspermisjon (nesten et år hjemme med barnet) sies å være den viktigste grunnen til at norske kvinner kombinerer arbeidsliv og morskap så godt.

De gode svangerskapsordningene har også en negativ side. Likestillingskommisjonen har vist hvordan lønnsforskjellene på den enkelte arbeidsplass, og blant dem med samme utdannelse, oppstår akkurat på den tiden kvinnene føder barn. I de første årene av arbeidskarrieren tjener kvinnene like mye som mennene de har studert sammen med, men så får de barn og sier fra seg muligheten til å bli forfremmet på arbeidsplassen. Samtidig bruker svært mange nybakte pappaer anledningen til å arbeide litt ekstra når mor er hjemme med svangerskapspermisjon. Det kan skyldes økonomi (mor mister muligheten til å jobbe overtid), slitsomme bleieskift hjemme eller rett og slett at man da har vært i arbeidslivet i såpass mange år at det for mange er naturlig å jobbe ekstra mye.

Uansett forklaring: Resultatet er at mennene kommer ut av småbarnsperioden med en bedre CV og et forsterket nettverk, mens kvinnene har stagnert. Det igjen fører til at det i svært mange familier er mannen som tjener mest når bleiebarna begynner på skole og fritidsaktiviteter. Og da blir livet så slitsomt for mange to-karriere familier at den ene trapper litt ned – selvfølgelig den med lavest lønn.

I et likelønnsperspektiv er dette alvorlig, men det representerer også et tilbakeslag for likestillingen i sin alminnelighet. Det er vanskelig å dokumentere slikt, men det er i de siste årene kommet mange meldinger om at kjønnsrollene i hjemmet nå er mer tradisjonelle enn de var for femten år siden. Det er mer sosialt akseptert enn det var å være hjemmeværende og å bruke kreftene sine på barn og hjem. Når ungdommene skal velge utdannelse og jobb, er de nesten like kjønnsdelt som sine foreldre.

Kvoteringsregler

Diskusjonen om kvotering av kvinner er også forbausende uforandret gjennom de siste tiårene. I det største regjeringspartiet, Arbeiderpartiet, startet sentralstyret denne høstsesjonen med å presisere sine egne kvoteringsregler i en slik retning at det kan få en mer mannstung stortingsgruppe enn på lenge.

Et av utgangspunktene for presiseringen er at utenriksminister Jonas Gahr Støre er tiltenkt en plass på Stortinget neste høst. Men han bor i Oslo, og han er mann. Det er også Jens Stoltenberg og lederen for fylkespartiet i Oslo, og dersom man skulle følge den vanlige kvoteringsregelen, ville Gahr Støre bli femte kandidat på Oslo Arbeiderpartis liste til stortingsvalget – noe som ville ha ført til at han ikke kom inn i parlamentet med dagens meningsmålingstall. Det er en utenkelig tanke for det store flertallet i Arbeiderpartiet. Gahr Støre er for tiden Norges mest populære politiker og han styrer utenrikspolitikken med en autoritet som mange har latt seg imponere av. Da får heller likestilling være likestilling.

Dette igjen har provosert – spesielt gamle feminister. De politikerne som har arbeidet i tredve år for å få til likestilling i politikken, ser klare tegn på tilbakeslag. Kampen var ikke vunnet likevel, den må stadig vinnes om igjen, sier de. Antagelig blir de enda mer overbevist når de følger med på debatten om likestilling i næringslivet. Fremskrittspartiets formann, Siv Jensen, treffer fortsatt mange velgere hjemme når hun bruker det klassiske argumentet om at det er kvinnefiendtlig å ta inn kvinner på kvoter – underforstått at det er kvoten og ikke kvalifikasjonene som sikrer dem innpass.

40 prosent kvinner

Debatten om kvinnelige styremedlemmer har gått helt siden den forrige regjeringen innførte kravet om at de aller fleste styrene i næringslivet skal bestå av minst førti prosent kvinner – eller menn i de meget få tilfellene der det er kvinnene som hittil har dominert. Det var en stor overraskelse da det kom, fordi det ble innført av en statsråd fra Høyre. I ettertid er det kommet frem at ledelsen i Høyre egentlig var i mot hele forslaget, men at næringsministeren kuppet dem og sikret seg støtte fra de to koalisjonspartnerne i sentrum – og ikke minst daværende statsminister Kjell Magne Bondevik.

Selv om Høyre egentlig ikke var parat til å fremme forslaget, hadde det modnet over lang tid. Heller ikke i næringslivet hadde det nemlig skjedd særlig mye endring i likestillingstiårene fra 1975. Gro Harlem Brundtland hadde dannet verdens første kvinneregjering, i en periode på 1990-tallet var alle de viktigste partilederne kvinner, kvinnene var i ferd med å overta universitetene (der er det nå kvinneflertall), og de bragte hjem heder og ære på idrettsbanen. Men i næringslivet var det fortsatt gutta som regjerte – både i styrerommene og på sjefskontorene.

Høyres næringsminister Ansgar Gabrielsen begynte etter hvert å tro på argumentene om at skjevfordelingen mellom kjønnene ikke skyldtes kvalifikasjoner og ulike karrierebaner, men at den skyldtes reproduserende nettverk. Styrer og sjefer rekrutterte hverandre fra de nettverkene de kjente – og der var det stort sett bare menn.

Forslaget om kvotering hadde til hensikt å tvinge kvinner inn i nettverkene, eller i det minste å gjøre det lettere for mannlige sjefer også å få dyktige kvinner inn i sine nettverk. Om det virker, vet vi ikke ennå. Det eneste vi vet er at de aller fleste bedrifter har klart å finne dyktige kvinnelige styremedlemmer – på tross av at mange av deres mannlige ledere for noen år siden sa at det ville være umulig.

I et nordisk perspektiv er det verdt å minne om at en del av de flinke kvinnene som nå er kommet inn i norske styrer er fra Danmark eller Sverige, men det blir ikke mindre likestilling av det.

The views expressed are those of the author.