Statsminister Stoltenberg er utdannet samfunnsøkonom og har tidligere vært finansminister. Han har et lidenskaplig engasjement for politiske problemstillinger der han kan dra full nytte av sin økonomikunnskap. Litt av den kunnskapen er blitt utdatert i løpet av høsten, men det virker ikke som om Stoltenberg har mistet sin faglige selvtillit av den grunn. Han har en minst like sterk faglig som politisk innfallsvinkel til denne høstens krisehåndtering.

Det betyr at han ikke har gitt etter for det politiske presset om å lansere storstilte kriseplaner eller å instruere sentralbanken til raskere og kraftigere rentenedsettelse enn Norges Bank selv ønsker. Han har også i de to siste månedene hevet seg over opposisjonens - og mange kommentatorers kritikk - om at han reagerer for sent.

Samlet kriseplan på trappene

Jens Stoltenberg har i stedet valgt en strategi der man nøyer seg med å løse akutte kriser på enkeltsektorer, mens det først i måndsskiftet januar/februar kommer en samlet plan for å motarbeide krisen. Det er i tråd med hva ekspertene i Finansdepartementet anbefaler. De vil se hvordan sentralbankens første rentenedsettelser virker, før de setter i verk nye tiltak. De vil også ta seg tid til å forberede nye krisetiltak godt slik at man ikke sløser med penger eller setter i gang prosjekter som varer for lenge, og som av den grunn har potensiale i seg til å skape nytt press i økonomien når krisen er over.

Denne tilnærmingen har i de to siste månedene ført til at myndighetene har håndtert to parallelle prosesser. På den ene siden har det vært tett kontakt med «krisenæringene» - slik at man kunne fange opp behovet for akutte tiltak. Det skjedde først da man gikk inn med en redningsplan for bankene slik at man kunne få kreditten til å flyte igjen. Deretter oppsto det store problemer med eksportindustriens, spesielt skipsindustriens, finansieringsløsninger. Regjeringen svarte med ulike tiltak for å sikre ny kreditt til industrien.

Nå i desember kan det komme tiltak for å sikre lånefinansiering for den hjemlige industrien – ettersom det private lånemarkedet også for disse bedriftene fortsatt fungerer meget dårlig. Samtidig ble det for noen uker siden klart at mange kommuner kuttet sine driftsbudsjetter for neste år, fordi de fikk nye beregninger både av skatteinntektene og av kravene til fondsavsetninger. Dermed sendte Regjeringen brev til kommunene der man ba dem om ikke å bry seg om reduserte skatteinntekter i sine interne budsjetter. Regjeringen vil betale regningen når den tid kommer.

Kommunene vet ikke helt hva de får. Det er nemlig avhengig av den andre prosessen i Regjeringen – planleggingen av den kommende krisepakken. Det er alminnelig antatt at Regjeringen vil sende penger ut i det lokale forvaltningsleddet for å få dem til å sette i gang ulike former for «nødsarbeid» - vedlikehold av offentlig bygg og anlegg står øverst på prioriteringslisten.

Nå før jul arbeider kommunenes interesseorganisasjon sammen med det ansvarlige departement med å kartlegge ulike muligheter. Slik det gjøres i alle andre departementer. Det utøves mye kreativitet i alle samfunnssektorer for å sikre seg en størst mulig andel av krisebevilgningen som skal komme.

Skepsis til skattelettelser

I begynnelsen av januar skal så Finansdepartementet veie alle ønsker og krav opp i mot hverandre. Da skal det også lages nye prognoser for den økonomiske utvikling, slik at man kan bestemme seg for dosering av krisepakken. Et av spenningsmomentene er om Regjeringen vil nøye seg med å bevilge ekstra penger til utbygging og vedlikehold av infrastruktur, eller om den også vil foreslå skatte- eller avgiftslettelser.

Det er umulig å vite før Regjeringen har gjort seg opp en ny vurdering av alvoret i krisen. Dersom man om halvannen måned kan ha et realistisk håp om at man er nær bunnen, nøyer Stoltenberg seg med å øke utgiftene i statsbudsjettet. Forutsetningen er da at renten er blitt så lav at den i seg selv vil stimulere den private sektor til å bruke mer penger.

Det er liten vilje i den rød-grønne regjeringen til å bruke skattelettelser i den nåværende situasjonen. SV og deler av Senterpartiet mener generelt at skattenivået bør være høyere. I Arbeiderpartiet er det mange ulike meninger, men det interessante er at den delen av partiet som vanligvis kan tenke seg å bruke skattelettelser for å stimulere økonomien, nå er skeptisk fordi det antas at forbrukerne i dagens situasjon vil møte et skattekutt med økt sparing og ikke økt forbruk.

Arbeiderpartileder Jens Stoltenberg hører til denne gruppen. Det igjen betyr nok at han i spørsmålet om skattelettelser vil tenke mer politisk enn økonomisk. Så lenge økonomen i ham er tvilende, da kan de politiske hensyn veie tyngre. Men hvordan han vil tenke politisk, er det heller ikke så lett å si i dag. Det er ikke sikkert at han vil gjøre som de rød-grønne regjeringspartnerne ønsker. Det er valg til høsten, og Stoltenberg har i de siste månedene vist at han er vel så opptatt av å ivareta partiets interesser som Regjeringens. I tre ulike saker denne høsten har han brukt Arbeiderpartiets flertallsmakt til å presse igjennom sin og partiets vilje.

Suveren og selvsikker statsminister

Jens Stoltenberg hadde frem til i sommer et ry på seg for å være for prosessorientert og for lite handlekraftig. Det omdømmet har han ikke lenger. Og det skyldes i en viss grad krisehåndteringen. Han har gitt klart inntrykk av at det er på hans kontor avgjørelsene tas. Opposisjonen på Stortinget har han ikke brydd seg om – regjeringskollegene fra de to andre partiene har han heller ikke gitt særlig handlerom. Han har virket selvsikker og suveren.

Belønningen har kommet på meningsmålingene. Arbeiderpartiet har steget, og partiet kan gjøre seg håp om et godt valg til høsten. Om ikke den rød-grønne regjeringen får fornyet sitt flertall, vil kanskje Arbeiderpartiet bli så sterkt at det kan danne en ny regjering alene – med støtte fra skiftende flertall i Stortinget.

Nettopp det at Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg for tiden virker så selvbevisst er ganske provoserende for omgivelsene. Irritasjonen kan bli så stor at den også smitter over på velgerne.

Mye vil avhenge av den økonomiske krisens forløp. Dersom mye mer går galt i tiden fremover, kan Regjeringens skrittvise tilnærming til krisen vise seg å ha vært politisk gal. Sett fra et økonomisk ståsted er det neppe tvil om at det er fornuftig å gjøre litt av gangen og å tenke seg om før man handler, men det spiller ingen rolle, dersom velgerne ikke ser effekter. Om arbeidsledigheten virkelig begynner å stige, kan Stoltenberg få skylden, selv om den reelt sett ikke er hans. Da vil hans selvsikre og selvstendige stil denne høsten virke i mot ham.

Arbeiderpartiet kan i en slik situasjon også risikere at partiet blir stilt til ansvar for at oljefondet, det som nå heter pensjonsfond utland, er spilt bort på verdens børser. Det har ikke skjedd ennå, men det kan komme. I praksis betyr det at store multinasjonale selskaper går nedenom og at det norske pensjonsfondets eierandel blir borte for alltid. Det vil være noe ganske annet enn den børsnedgangen vi har sett frem til nå. Verdiene er blitt mye lavere, men vi har tross alt et håp om at aksjeverdien vil stige igjen.

Trøsten for Stoltenberg får være at det med et slikt verdenskrakk vil være mye verre ting som står på spill enn hans valgseier til høsten.

The views expressed are those of the author.