Document Actions
This content is not available in your chosen language, we are displaying it in Norwegian.

Aslak Bonde

Dialog fremfor sabelrasling

Norske politikere snakker nesten mer om Arktis enn om EU. Det skyldes aller mest at spørsmålet om Norges forhold til EU er politisk betent, men også at alle partier nå definerer nordområdene som Norges ”viktigste strategiske satsingsområde” i årene fremover. Og mens Russland og Canada rasler med en sabel eller to i Arktis, insisterer norske myndigheter på at det ikke brygger opp til kamp om ressurser og kontroll over nordområdene.

Aug 26, 2009

I siste halvdel av august avholdt Canada sin største militærøvelse noen gang i Arktis – med besøk av statsministeren og en bred pressedekning – der gjennomgangsmelodien var at Canada nå svarte på Russlands økende nordområdeaktivitet. Som kjent plantet en russisk ubåt et flagg på havbunnen under Nordpolen i fjor og det har i de siste årene vært sterkt økende russisk flyaktivitet.

Meldingene om den canadiske militærøvelsen nådde også Norge, men uten at det ble de samme overskriftene som da den russiske u-båtkapteinen plantet sitt flagg i fjor. Det registreres i norske medier at stormaktene viser muskler, men de fleste ser ut til å slå seg til ro med norske myndigheters forsikringer om at det ikke foregår noe kappløp i Arktis, og at spesielt Russlands sabelrasling er motivert av innenrikspolitiske hensyn.

Orienterer seg mot nord

Det betyr ikke at den norske regjeringen er passiv i sin nordområdepolitikk. Tvert i mot; Norges tydeligste utenrikspolitiske prioritering i de siste fire årene har nettopp vært å orientere seg mot nord. Begrunnelsen har vært mangesidig: Våre fremste sikkerhetspolitiske interesser ligger i nord, klimaforandringene slår sterkest inn der oppe, det er store mengder olje, gass og fisk å forvalte, og issmeltingen kan føre til endrede transportmønstere.

Måten Norge hevder sine interesser på er litt annerledes enn Canadas og Russlands. Det satses stort på ulike samarbeidsforum som Arktisk Råd og Barentsrådet. Topp-politikere fra Europa og USA taes med på tur til Svalbard – den mest spektakulære var med Hillary Clinton for noen år siden. Utenriksminister Støre lar sjelden anledningen gå fra seg til å trekke frem nordområde-perspektivet. Han vektlegger alltid dialogen og mulighetene fremfor de problemene som kan oppstå når det viser seg at det er verdifulle ressurser/transportårer i et landskap som ikke fullt ut er regulert.

Parallelt med den utpreget myke tilnærmingen oppfører Norge seg akkurat som de andre Arktis-landene i den formelle interessehevdelsen. Vi har levert ny dokumentasjon til den internasjonale kommisjonen som setter grensene for de ulike landenes kontinentalsokkel, og vi står beinhardt på vår tvilsomme rett til å forvalte fiskeriene utenfor Svalbard etter norsk lov. I Forsvarets og Kystvaktens budsjetter legges det også opp til en viss økning i aktiviteten i nord.

Kidnapping av norske fiskeriinspektører

Den tradisjonelle norske suverenitetshevdelsen har til tider ført til uro i det norsk-russiske samarbeidet. Spesielt alvorlig var det for fire år siden da en russisk tråler rett og slett kidnappet to norske fiskeriinspektører og der det etter sigende bare var været som hindret at Norge skjøt varselskudd mot de russiske fiskerne. Selv om situasjonen der og da var svært anspent, viste det seg meget fort at russiske myndigheter ikke ønsket å lage noen stor konflikt med Norge. Fiskerne fikk så mye støtte som den russiske opinonen krevde, men heller ikke mer. Etter den tid har det vært klart at russiske myndigheter ser seg tjent med den norske forvaltningen av fiskeressursene. Et eksempel: Under Georgia-krisen i fjor, med påfølgende NATO-boikott av Russland, gikk det norsk-russiske fiskerisamarbeidet uanfektet videre.

Slik er det med det meste av det norsk-russiske samarbeidet i nord. Det går sin gang – ganske så uavhengig av storpolitikken. For hvert år som har gått siden den kalde krigens slutt er det knyttet nye forbindelser mellom Nord-Vest Russland og Nord-Norge. I Kirkenes, som ligger nærmest russergrensen, er det nå så mange russere at mange av gateskiltene er to-språklige.

Det bygges relasjoner både i smått og i stort. Det aller største prosjektet – en ny jernbane – er fortsatt bare på tegnebrettet. De som satser på skipsfart og olje, knytter også mye av satsingen opp til det som kan komme til å skje. Det er ikke måte på hvor mange som skal vokse seg store på den nye Pomor-handelen – begrepet stammer fra 1800-tallet da det var en utstrakt skipsfart og handel mellom folkene i Nord-Norge og Nord-Vest-Russland. Det nye handelsmønsteret skal være langt mer globalt – det er skipstrafikken mellom Kina og Europa i en nedsmeltet nord-øst-passasje som skal gi liv til noen av dem som nå satser på felles prosjekter i det som kalles Barentsregionen.

Når vyene er store, kan også skuffelsen bli stor. Det siste året er det mange som har sådd tvil om Nordøstpassasjen som transportåre. Det er ingen tvil om at de store lasteskipene vil spare mye tid og penger på å seile mot nord i stedet for sør, men det skal virkelig store klimaendringer til for å få en garantert isfri passasje hele året. Risikoen for isfjell er stor, og det kan hende at forsikringspremiene vil spise opp det befrakteren sparer inn av bensin og tid.

Stockman-feltet

Det aller største skjæret i sjøen heter Stokhman – dette enorme gassfeltet i Barentshavet som StatoilHydro etter planen skal være med å bygge ut. Oljeprisene og Russlands økonomi er nå slik at det kanskje ikke blir utbygging så raskt som man hadde tenkt seg. Det vil ødelegge mye både for Norges største oljeselskap og for flere andre næringslivsaktører i Nord-Norge. En del av deres ekspansjons- og overlevelsesplaner har bygget på ambisjonene om å få være med på det russiske gass-eventyret.

Om oljeprisene øker og Russland setter i gang med utbygging av Stokhman, er det likevel ikke sikkert at Norge blir med. Den store knuten på det norsk-russiske forholdet akkurat nå knytter seg til en sivilrettslig strid mellom det norske teleselskapet Telenor og det russiske selskapet Alfa. Sett fra Norge virker det som om russiske myndigheter bruker sitt eget rettsapparat til å konfiskere Telenors attraktive eierandeler i teleselskapet Vimpelcom.

Dersom den striden ikke blir løst, er det mange i Norge som vil mene at det statseide StatoilHydro må holde seg borte fra videre samarbeid med russerne. Det kan rett og slett hende at norske myndigheter ikke tør å satse i nabolandet.

I det bildet hører det også at guvernøren i Murmansk fikk sparken for noen måneder siden. Det skal visstnok ha vært innenrikspolitiske forhold som førte til at han ble sparket ut, men den begrunnelsen som lekket ut til offentligheten var knyttet til Norge. Guvernøren, som i mange år hadde vært en av de viktigste aktørene i det voksende barentssamarbeidet, ble beskyldt for ”å rote rundt i utlandet”, og for ikke å ha ivaretatt Russlands interesser i Arktis. Underforstått: Han var mer opptatt av å ha det hyggelig med de mange samarbeidende nordmenn enn av å passe på sitt eget folk.

Selv om toppene i Moskva antageligvis fjernet guvernøren fordi han støttet en Putin-kritiker i en valgkamp, skaper slike hendelser usikkerhet i Norge. Det er en løpende diskusjon blant norske utenrikspolitikere og akademikere om Russlands vei videre, og om Norges holdning. Skal vi fortsette å samarbeide så mye som vi kan, eller skal vi være tøffere og mer forbeholdne i den norsk-russiske relasjonsbyggingen?

Det foreløpige svaret er at vi skal fortsette som før – stadig knytte nye bånd, men da helst på lokalt nivå mellom Nord-Norge og Nord-Vest Russland. Da må også viljen være der lokalt.

Det virket ikke positivt inn da russiske grensesoldater tidligere i sommer kom til den norske grensen med en busslast med asylsøkere. De forlot dem på grensen med pass og russiske dokumenter – åpenbart i den hensikt å kvitte seg med et russisk problem.

I et land der den rekordstore tilstrømningen av asylsøkere er et hett valgkamp-tema, gjorde det seg dårlig for det norsk-russiske samarbeidsforholdet at den russiske dumpingen av asylsøkere ble kjent. Så skal det i anstendighetens navn sies at det foreløpig bare dreier seg om en enkelt episode. Og det blir antagelig med den. Hovedinntrykket er at Russland fortsatt er interessert i å ha et godt forhold til sitt vestligste naboland i nord.

The views expressed are those of the author.

Contact

Michael Funch

Search Analys Norden