Da Jens Stoltenberg ble statsminister for første gang, for ni år siden, hadde han et hovedmål – han skulle fornye og effektivisere statsforvaltningen. Det var, etter hans mening, absolutt nødvendig fordi prognosene viste at den kommende eldrebølgen ville falle sammen med en forventet nedgang i olje- og gassinntektene. Stoltenberg uttrykte også den gangen stor bekymring for tilgangen på arbeidskraft i fremtiden. Hans daværende finansminister, som nå er hans stabssjef, sa nesten rett ut at det kunne være greit med litt dårlige tider for næringslivet fordi Norge på lang sikt uansett måtte flytte arbeidskraft fra privat til offentlig sektor.

Viktig pensjonsreform på trappene

Etter den tid har alle statsministere og finansministere hatt de samme temaene som sine favoritter. Stadig nye fremskrivninger og grafer er blitt brukt for å overbevise det norske folk, og andre politikere, om at vi nå må ta de rette valg for å forberede oss på eldrebølgen, fallende inntekter og knapphet på arbeidskraft.

Noen resultater er allerede kommet. Dersom det ikke går fullstendig galt i vårens lønnsoppgjør for offentlig ansatte, vil hovedtrekkene i det nye pensjonssystemet bli endelig banket denne sommeren. Da vil Jens Stoltenberg kunne si at han har gjennomført en reform som vil gjøre det lønnsomt å arbeide utover dagens pensjonsalder. De som i fremtiden ønsker å pensjonere seg som friske og spreke 62-åringer, kommer til å tape ganske mye økonomisk – antageligvis vil en del av dem derfor bli værende i den aktive arbeidsstyrken.

Andre grep enn pensjonsreformen har imidlertid politikerne ikke tatt. Det er nesten ingen som sier at vi må øke innvandringen, det er absolutt ingen ansvarlige som sier at lønningene for de offentlig ansatte må øke, og knapt noen tenker seg mulighetene av at man skal trappe ned kvalitet og/eller omfang på de offentlige velferdstjenestene i fremtiden.

Det er illustrerende at kommunenes interesseorganisasjon (KS) i en nylig utgitt strategiplan peker på omdømmebygging og teknologi som to av de viktigste grepene for å sikre arbeidskraft-tilgangen i fremtiden. Alle vil være enig i at det er fornuftig å gjøre kommunene mer attraktive og at potensialet for effektivisering ved hjelp av teknologien er stort, men det er få som tror at tiltakene vil være tilstrekkelige.

Innvandrende arbeidskraft

Politikerne kan godt la være å snakke om andre, og mer upopulære tiltak, fordi de kan anta at markedskreftene gjør jobben for dem. Spesielt når det gjelder innvandring ser man allerede i dag at det er en økende rekruttering av nye landsmenn til den kommunale omsorgssektoren. Det skjer foreløpig ikke i høyt tempo. De aller fleste av dem som kommer til Norge for å jobbe, havner i privat tjenestevirksomhet eller på bygg og anlegg, men innvandringen de siste årene har vært så høy at det også har slått positivt ut for kommunene.

I omsorgssektoren er det som oftest strenge krav til språkkunnskapene, noe som gjør at nordiske arbeidstagere er ekstra attraktive. Spørsmålet er så om en jobb i et norsk kommunalt sykehjem vil være spennende nok for en svenske eller finne. Det kan utmerket godt skje i årene som kommer – spesielt fordi økonomikrisen foreløpig ser ut til å virke annerledes i Norge enn i nabolandene.

Regjeringens håndtering av økonomikrisen kan nemlig vise seg å være viktig også for fremtidens eldreomsorg. Norge pøser ut oljemilliarder for å unngå at arbeidsledigheten stiger for mye. Men absolutt alle pengene sendes ut til offentlig sektor eller kriseutsatt næringsliv. Den rød-grønne regjeringen gir ikke en krone i privat skattelettelse. Dette har ført til at både ekspertene og finansministeren selv har advart mot at det oppstår en todelt økonomi: Vi kan få krise i den delen av industrien som samhandler med utlandet, mens det blir tilnærmet bonanza i offentlig sektor.

Krisepolitikken koster så mye penger at det om kort tid vil være nødvendig å stramme inn budsjettene også for det oljerike Norge. Selv om vi har et stort oljefond, er politikernes ambisjon at vi bare skal bruke en beregnet avkastning av fondet hvert år, og dersom den ambisjonen skal holde, må man enten øke skattene eller redusere de offentlige utgiftene med en gang krisen er over.

Men vi kommer neppe til å måtte stramme inn så mye som våre naboland. Høyst sannsynlig vil den norske offentlige sektoren fremstå som enda mer attraktiv for svensker, finner, dansker og islendinger om noen år enn den gjør nå. Selv om nabolandene har de samme eldreutfordringene, kan faktisk nordmennene gjøre seg håp om at det er de som stikker av med den største delen av den fellesnordiske arbeidskraften.

Populært å jobbe i staten

Den økonomiske krisen kan også føre til at man får en styrking av offentlig sektors konkurransekraft internt i Norge. Det sies at det nesten er umulig å omskolere en industriarbeider til en jobb i omsorgssektoren, men det er akkurat det Norge kan komme til å gjøre i årene fremover. Om man ikke omskolerer så mange, er det åpenbart at rekrutteringsmønsteret kommer til å bli annerledes. Mens det før var særdeles lite spennende å søke seg jobb i stat eller kommune, ses det nå på som noe av det fornuftigste man kan gjøre.

Fenomenet gjør seg gjeldende i alle land, men Norge har antageligvis de største mulighetene til å gjøre seg nytte av det. Det offentlige har større kjøpekraft enn noen andre steder, og verdiskapningen i samfunnet er i stor grad knyttet til en råvarindustri som tusler og går uavhengig av krisen. Prisene på aluminium er lave, men lakseprisene er rekordhøye og olje- og gassprisene er på vei opp igjen.

Forutsetningene ligger derfor til rette for at man akkurat i krisetider kan få den overgangen av arbeidskraft fra privat til offentlig sektor som sosialdemokratiske politikere alltid har ønsket seg. Men klarer de å få det til uten å øke lønningene i stat og kommune?

Antagelig ikke. Det kommer til å bli et sterkt press i de kommende lønnsoppgjørene for å øke inntektene spesielt for de lavtlønnede kvinnene i helse- og omsorgssektoren. Frem til nå har de vært hemmet av at lønnsdannelsen i offentlig sektor alltid har vært begrenset av lønnsutviklingen i den konkurranseutsatte industrien. Det har vært en målsetning at den såkalt verdiskapende virksomheten alltid skulle sette rammene for lønnsutviklingen i hele samfunnet. Dersom lønnene i denne delen av norsk arbeidsliv blir stående på stedet hvil på grunn av de internasjonale konjunkturene, vil det bli et press på de offentlige lønningene som politikerne neppe klarer å stå i mot.

Alt ligger til rette for at en jobb i et norsk sykehjem blir så godt betalt, at den vil tiltrekke seg arbeidstagere både fra det private næringsliv i Norge og fra utlandet.  Som vanlig ser det lyst ut i Norge.

The views expressed are those of the author.