Document Actions
This content is not available in your chosen language, we are displaying it in Norwegian.

Egill Helgason

Nordpolen, Island og EU

Debatten om nordområdene går livlig på Island. Den handler om mulighetene som kan oppstå, farer man står overfor og Islands plass i verden, men nordområdene blir også brukt i dagens politiske konflikter, ofte på en noe forvirrende måte.

Jun 09, 2011

Island er medlem av Arktisk råd sammen med USA, Canada, Russland, Norge, Danmark/Grønland, Sverige og Finland. Island har ikke kystlinje som strekker seg til Arktis. På begynnelsen av 1900-tallet var det en diskusjon om islendingene skulle gjøre krav på øya Jan Mayen langt i nord, men det ble aldri noe av. Grønlands og Norges eksklusive økonomiske soner ligger mellom Island og Arktis. Islendinger vil derfor neppe få ta direkte del i utvinningen av verdiene som eventuelt finnes der, som olje, gass og metaller. Imidlertid håper de selvsagt å få en andel av fiskekvotene i regionen – hvis anledningen byr seg. Det antas at et varmere klima kan føre til at enkelte fiskebestander flytter seg lenger nord.

Politisk kamp om nordområdene

Mye tyder på en voldsom økning i aktiviteten i Arktis i de kommende tiårene. Russere, canadiere, amerikanere og danskene på vegne av Grønland, gjør alle krav på området. Det er snakk om store rikdommer som skjuler seg der. Noe av dette bærer preg av gullgravermentalitet, og alle statene posisjonerer seg for en eventuell dragkamp om området. Det er utelukket at man vil komme til en tilsvarende løsning for Nordpolen som for Sydpolen – som ligger mye lenger fra bebodde strøk. Antarktis-traktaten blir ansett som et viktig forbilde; ifølge den skal Antarktis være et friområde for natur og vitenskap.

Det er uenighet om hvor fort denne prosessen foregår. Den islandske historieprofessoren Valur Ingimundarson er en av nasjonens fremste eksperter i internasjonale relasjoner. Han har ofte diskutert disse spørsmålene, og i en nylig artikkel i tidsskriftet Skírnir sier han at foreløpig er alt prat om "nordområdene" først og fremst en del av den politiske kampen. Russland plantet et flagg på bunnen av Nordishavet i 2007. Det førte til økt interesse i USA, en nasjonalistisk respons i Canada og var noe av det som ledet til en prosess mellom de fem kyststatene USA, Russland, Norge, Canada og Danmark. De har hatt møter uten å invitere Island, Sverige, Finland og representanter for urbefolkningen i nordområdene. Valur Ingimundarson peker på at Nordishavet vil være dekket av is store deler av året til tross for klimaendringene, og advarer mot kritikkløse forestillinger om materielle verdier på grunn av nye skipsleder og handelsmuligheter.

Risikoen med økt skipsfart

Össur Skarphéðinsson, Islands utenriksminister, kom derimot hjem med et annet budskap fra møtet i Arktisk råd som ble holdt i Nuuk på Grønland i mai. Dit kom uventet Hillary Clinton, USAs utenriksminister, med stort følge og viste stor interesse for denne saken. Össur, som er utdannet biolog, sa i intervjuer etter han kom hjem, at han tror skipsledene i Nordishavet vil åpnes raskere enn tidligere antatt – forskning viser at isen forsvinner enda raskere en man regnet med.

Dette betyr nye muligheter for islendingene, men også økt risiko. Det er godt mulig at det vil bli en stor trafikkøkning i Nordishavet med store lasteskip og oljetankere som seiler mellom Asia og Nord-Atlanteren. Økosystemene i nordområdene er blant de mest sårbare som finnes. Mengden av miljøgifter som allerede finnes der, er bekymringsfull. Det tar lang tid før olje blir nedbrutt i det kalde havet, og det er også vanskelig å bruke slike rensestoffer som ble brukt til å bekjempe det store oljeutslippet i Mexicogolfen.

Det har også vært en økning i passasjerskiptrafikken der i nord, det blir hevdet at det bare er flaks at det ikke har vært ulykker i den typen skipsfart. Redningsplanene i tilfelle en slik ulykke skulle inntreffe, blir omtalt som svært mangelfulle. På møtet i Nuuk diskuterte de arktiske statene samarbeid om søk og redning i nordområdene, og de laget avtaler om håndtering av oljeutslipp. Islands utenriksminister har luftet ideen om en internasjonal redningssentral plassert på Island.

Mulighetene for islendingene ligger hovedsakelig i økt skipstrafikk til Island. Kanskje vil det også bli bygget egne havner på grunn av denne trafikken. Prosjektering for en slik havn er til og med påbegynt på avsidesliggende Langanes på Nordøst-Island.

Ny "storhetstid"?

Island er, som tidligere nevnt, egentlig ikke en arktisk stat – landet er medlem i Arktisk råd, men Islands eksklusive økonomiske sone når ikke så langt nord som til Nordishavet. Saken har likevel begynt å forårsake en del spenning i det politiske liv på Island, spesielt på grunn av koblingen til Islands EU-søknad. Motstanderne av medlemskap med Björn Bjarnason, tidligere en ledende ideolog i Selvstendighetspartiet, i førersetet, mener at EU ønsker Island inn i unionen fordi landet kan sikre innflytelsen i nordområdene. Teorien er at EU på den måten kommer nærmere ressursene i regionen og kan få kontroll over trafikken som kommer der. EU har søkt om få observatørstatus i Arktisk råd, men faktum er at det er to EU-land som allerede er medlemmer: Sverige og Finland. Videre er Danmark medlem på vegne av Grønland.

Björn Bjarnason og andre har hevdet at plasseringen i Nord-Atlanteren kan styrke Islands stilling internasjonalt på ny. Den kalde krigen blir noen ganger omtalt som "storhetstiden" på Island, da kunne landet på grunn av plasseringen stille krav til stormaktene, og det stilte ofte tøffe krav i forhandlinger. Det har til og med vært leflet med tanken om at amerikanerne vil bli interessert i Island igjen på grunn av nordområdene – at Island igjen vil være i USAs interesseområde, som landet i stor grad forsvant fra da det amerikanske militæret omsider forlot landet i 2006.

Saken har blitt presentert slik at Island kan få innflytelse i nordområdene og på den måten bli knyttet til USA og også Canada, Norge, Grønland og til med Russland. Dette samarbeidet i nord blir presentert som et alternativ til EU – teorien er at det er i EUs interesse å hindre denne utviklingen, siden det selv ønsker innflytelse på Island – og i nordområdene.

Hva ønsker EU å oppnå?

Utenriksminister Össur Skarphéðinsson hevder tvert imot at det passer godt med Islands interesser i nordområdene å være medlem av EU. Össur skrev i en artikkel i avisa Frettablaðið i mai:

"Atter om islendingenes arktiske storhetsdrømmer. Situasjonen er dessverre slik at Islands stemme alene ikke gjør nevneverdig inntrykk i Arktisk råd. Andre medlemmer av rådet kan enkelt boikotte Island – som de faktisk allerede har gjort da de "glemte" å invitere Island til forberedelsemøtet i rådet. Saken er at hvis Grønlands og Norges interesser sammenfaller, og de står mot Islands interesser, vil de to statene stå side ved side mot Island. Vi har lang erfaring med nordmenns uforsonlighet og manglende fleksibilitet i slike saker. Hvem er det da som skal forsvare Islands interesser? EU-landene Danmark, Sverige og Finland? Er det ikke fare for at de tar Grønlands parti på grunn av Grønlands posisjon i forhold til EU-landet Danmark?"

EU har faktisk ingen klar nordområdepolitikk, og det er vanskelig å se at unionen har noen hemmelige planer i forbindelse med Islands medlemskap. Det som i hovedsak har vært diskutert i EU når det gjelder nordområdene, er primært miljøspørsmål. I den anledning kom Michel Rocard, tidligere statsminister i Frankrike, på besøk til Island mot slutten av fjoråret. Han er Frankrikes presidents spesialutsending i saker angående polområdene. Rocard la stor vekt på miljøspørsmål, vern mot forurensning og kontroll av skipstrafikk. Han nevnte Antarktistraktaten som han mente var forbilledlig, men presiserte også at det ikke var mulighet for noe slikt i Arktis. Det er stor fare for at grådigheten kan ta styringen – og at innvirkningen på økosystemet kan bli forferdelig.

Som i en thriller

Noe av dette er som hentet fra en politisk thriller – kineserne har en stor ambassade i Reykjavik, det blir hevdet at det er på grunn av interessen for nordområdene. Det blir fabulert om en ny union og til og med USAs tilbakekomst, og om dobbeltspill i EU, som ønsker å presse seg inn i nord. Etter finanskollapsen er Island et land der det svirrer mange ubekreftede rykter, det ligger også stor skepsis i lufta. Islendinger har en tendens til å overvurdere sin innflytelse og betydning, så det spørs om ikke Michel Rocard omtalte sakens kjerne da han påpekte at til syvende og sist ville stormaktene bestemme det meste angående fremtiden i nordområdene. "Stormaktene respekterer bare andre kjemper," sa denne veteranen.

The views expressed are those of the author.

Search Analys Norden