Document Actions
This content is not available in your chosen language, we are displaying it in Norwegian.

Aslak Bonde

Til verden – via arktis

Er det én ting norske utenrikspolitikere er opptatt av, så er det å få tilgang til de store aktørene i verdenspolitikken. Tidligere ble fredsmegling brukt som et redskap for å gjøre seg interessant blant annet i USA og EU – nå blir jobbingen med Arktis mer og mer verdifull. Svalbard er blitt Norges mest internasjonaliserte lokalsamfunn, og når Arktisk Råd får sekretariat i Tromsø flytter storpolitikken enda litt nærmere.

Jun 09, 2011

Da Regjeringen utformet sin nordområdepolitikk for seks år siden, var det ressurser, klima, sikkerhetspolitikk og regionalpolitikk som sto i fokus. De varslede temperaturøkningene ville både føre til at det ble mulig å lete etter olje og gass i nye områder, og de ville gjøre det mulig med regulær skipstrafikk i nord-øst passasjen. Dette igjen ville gjøre nordområdene så attraktive at det ble nødvendig å tenke igjennom sikkerhetspolitikken på nytt. Dessuten kunne det gi rom for nye arbeidsplasser og ny bosetning.

Siden den gang har disse begrunnelsene styrket seg. I fjor sommer gikk det for første gang regulær malmtransport fra Kina og nord for Russland til Kirkenes. Tidligere i vinter gjorde Statoil det klart at de har funnet relativt store utvinnbare olje og gassressurser i et nytt oljefelt nord for dagens nordligste gassfelt – nemlig Snøhvit. Fossil-optimismen i Nord-Norge er stor – spesielt fordi løsningen av den 40 år gamle grensetvisten mellom Norge og Russland har gjort det mulig å lete etter olje og gass i store nye områder. Dersom man gjør store funn der, vil det kunne bli grunnlag for å lage en ny olje- og gasshovedstad i nord, og da kan man kanskje også jobbe opp mot de russiske feltene.

På det sikkerhetspolitiske området har man ikke sett særlige endringer i forsvarspolitikken, men det må avgjort sies å ha vært et stort steg at Norge ikke lenger har noen diskusjoner om territorium med vår store nabo i øst. Det er også av stor viktighet at norske forvaltningsregimer i og utenfor Svalbard ser ut til å bli fullt ut respektert i verdenssamfunnet, selv om det fortsatt gjenstår mye formell uenighet. Fiskevernsonen rundt Svalbard blir fortsatt ikke anerkjent av andre enn Finland, men den blir respektert av alle land.

Clinton på Grønland

For Norge er det ingenting som er viktigere enn uomstridte regelverk i Arktis. En liten nasjon vil alltid stå i fare for å bli presset av store naboer der hvor det ikke er internasjonalt anerkjente regler. Derfor er arbeidet i Arktisk Råd så viktig for Norge. Det er en arena hvor det er mulig å skape felles forståelse for regelutviklingen for hele Arktis, og hvor det er mulig å trekke felles erfaringer om behovene. Den første bindende avtalen i regi av Arktisk Råd ble undertegnet i vår, og det er ganske symptomatisk at den dreier seg om felles redningstjeneste i arktiske strøk. Det er de praktiske og følbare problemene som håndteres først.

For Norge var det nok like viktig at Arktisk Råd bestemte seg for å opprette et fast sekretariat, og at det skal ha sete i Tromsø. Noen nye arbeidsplasser i nord er verdt å ta med seg, men det viktigste er kompetansen og interessen som kommer med et sekretariat. Tromsø vil bli et enda mer attraktivt sted å komme til for alle som er opptatt av de arktiske områdene.

Vi gjør oss selv interessante for utenverdenen, og det er et viktig norsk anliggende. Hvor interessert USA og EU skulle bli i Arktisk Råd kunne neppe Regjeringen vite da den utformet sin nordområde-politikk. Hadde den visst det, ville det ganske sikkert ha kommet inn som en egen begrunnelse; at Norge via sin Arktis-politikk ville få tilgang til både Kina, USA og EU. Når USAs utenriksminister, Hillary Clinton, selv har valgt å komme til de to siste ministermøtene i Arktisk Råd, betyr det ikke bare at de nordiske utenriksministrene får en ekstra sjanse til å bli kjent med henne. Det betyr også at den enorme amerikanske utenriksadministrasjonen får et signal om hva den skal være opptatt av. Arktisk kommer høyere opp på den amerikanske dagsorden.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre beskriver selv hvordan Arktisk Råd har gått fra å være en organisasjon svært få var opptatt av til å bli et råd som sliter med å administrere køen av beilere. Kina, Japan, Italia, Sør-Korea og EU har alle meldt fornyet interesse for arbeidet i Arktis. Mange av dem ønsker observatør-status i Rådet. Alle vet at Norge er en sentral aktør i det Arktiske samarbeidet, derfor ønsker de også å snakke med Norge. En ønskesituasjon for et lite land i verden!

Internasjonale Svalbard

De store landene ønsker ikke bare å snakke med Norge, de vil forske også. Ikke på fastlands-Norge, men på Svalbard der det med årene er bygget opp relativt store forskningsstasjoner. Avstanden til nordpolen er kortere derfra enn fra noen andre faste bebyggelser. Det er ideelle forhold for å studere både himmel, hav og grunn fra annerledes ståsteder. Kina har for lenge siden opprettet sin egen forskningsstasjon – i fjor hadde de flere enn 900 forskningsdøgn der. Indias forskningsminister var på besøk i fjor sommer, og alle de store europeiske nasjonene har vært der lenge.

Konsekvensene for Svalbard er mange. Én ting er at lokalsamfunnet blir internasjonalt – spesielt i Ny Ålesund der det meste av forskningen pågår. Enda viktigere er det at næringsgrunnlaget for Svalbard blir bredere. Frem til de to siste tiårene har det vært gruvedrift som har begrunnet Norges tilstedeværelse på Svalbard. Selv om det ikke har vært spesielt lønnsomt eller miljøvennlig å hente opp kull fra gruvene, har vi holdt på med det.

Årsaken er Svalbards spesielle folkerettslige status. I Svalbard-traktaten heter det at øygruppen skal være åpen for alle dem som vil drive næringsvirksomhet – uavhengig av nasjonalitet. Statusen som norsk innebærer at det er Norge som er juridisk sjef, men nordmenn har ikke større rettigheter til å drive næringsvirksomhet enn andre nasjonaliteter. Hvis det ikke hadde vært for det at vi har etablert virksomhet der. Har man først satt i gang med noe, har man rett til å fortsette, med en gang virksomheten tar slutt, vil det i prinsippet kunne bli åpent for andre som ønsker å etablere seg på Svalbard.

I praksis har ikke dette juridiske arrangementet hatt betydning fordi den internasjonale interessen for Svalbard har vært liten. Men det kan endre seg ettersom de Arktiske områdene blir mer åpne og interessante for stormaktene. I en slik situasjon er det viktig for Norge at man har tilrettelagt for en næringsvirksomhet som er internasjonal under norsk kontroll. Jo viktigere Svalbard blir som forskningssted, jo lettere blir det også å få aksept i alle land for at øygruppen skal fortsette å være et sted for fri og internasjonal forskning.

Norge på hodet

Svalbard har kalde og mørke vintere, og det er ikke et sted der det ligger til rette for stor befolkningsøkning – det gjør det imidlertid i Nord-Norge. Vintrene er ganske mørke der også, men det bor fortsatt folk i de fleste fiskevær, og det er en fire-fem regionalsentre som er så store at de tiltrekker seg arbeidskraft. Dersom man finner olje og gass, eller andre verdifulle mineraler på Finnmarksvidda, kan det bli slik de største Nord-Norge-entusiastene håper – at kartet blir snudd på hodet.

I Nord-Norge, og blant de ivrigste forkjemperne for nordområde-politikk er det nemlig vanlig å vise frem verden sett fra nordpolen. Da blir plutselig kysten mellom Tromsø og Kirkenes verdens sentrum, og nord-øst-passasjen blir hovedkorridoren for transport mellom Asia og Europa. Det igjen fører til mer bosetting og sterkere lokalsamfunn. Det kan til og med bli grunnlag for jernbane mellom Kirkenes og Murmansk.

Dette perspektivet er spesielt spennende fordi befolkningsøkningen i Norge nå er større enn alle prognoser skulle tilsi. I de nærmeste tiårene blir vi så mange nye nordmenn at det vil kunne gi grunnlag for befolkningsvekst alle de steder der det er arbeidsplasser. I nord ville det også føre til at andelen offentlig ansatte ble litt lavere – noe som ville gjøre regionen enda mer bærekraftig.

Dette er vyer som regjeringen dro frem da den lagde sin nordområde-strategi, men det var strengt tatt ikke så mange som trodde på dem for seks år siden. Nå er troen større.

Åpningen og gjenoppdagingen av Arktis kan snu en utvikling som har gått over. Kartet kan virkelig bli snudd på hodet.

The views expressed are those of the author.

Search Analys Norden