Jens Stoltenberg (Main speech)

Det er Europa og Norden som er tema for dagens debatt, og det er to spørsmål som dominerer både den europeiske og nordiske debatten. Det ene er virkningene av den internasjonale finanskrisen, og det andre er klimaspørsmålene. Derfor to ord om de to spørsmålene.

Først finanskrisen: For ett år siden stod Norden, Europa og verden overfor det mest dramatiske økonomiske tilbakeslaget vi har sett siden 1930-tallet. Det finansielle system var rystet. Det var usikkerhet om banksystemet ville fortsette å fungere. Banker gikk over ende, og tilliten til hele betalingsformidlingen i samfunnet var i ferd med å bryte sammen. Det var en dramatisk situasjon i bank- og finansnæringen.

Så så vi et kraftig fall i produksjon, i eksport, i handel og i internasjonal økonomi. Mange land opplevde kvartalsvis fall i nasjonalproduktet på 8-12 pst. Det var dramatisk, og det var det sterkeste tilbakeslaget vi hadde sett på mange tiår.

Nå er situasjonen annerledes. Den akutte dramatikken er over. Banksystemet fungerer, i hvert fall noenlunde, igjen, og vi ser ikke den type kraftig fall i verdensøkonomien og i nasjonalproduktet rundt omkring i verdens land. Det er flere grunner til at situasjonen er bedre nå enn for et år siden. Men en avgjørende grunn er at regjeringer, myndigheter, handlet. Derfor er erfaringene fra denne finanskrisen at markedet ikke kan overlates til seg selv. Markedet kan ikke styre – det må styres. Det er nettopp fordi vi har hatt politiske handlinger, fordi vi har hatt sterke regjeringer som har handlet og har hatt virkemidler at vi har bidratt til å dempe virkningene av krisen og ser at vi har en vesentlig bedre situasjon nå enn vi hadde for kort tid siden. Det har handlet om reguleringer, statlige inngrep i finans- og banksektoren med kapital, med lån, med egenkapital, og det handlet om bedre regulering av finanssektoren. Men det viktigste inngrepet har vært at man har brukt statlige, offentlige budsjetter til å bidra til å stimulere etterspørselen i økonomien - god, gammeldags, klassisk motkonjunkturpolitikk. Det har gjennom mange tiår vært slik at mange har tatt til orde for at staten skal være mer passiv, ikke ta et ansvar for å utjevne svingningene i økonomien. Jeg mener at finanskrisen har vist oss at de aller fleste regjeringer handler og bruker de politiske virkemidlene når det er nødvendig.

Det er derfor en fortelling om at politikk virker, at et samarbeid mellom myndigheter og markeder er det vi trenger for å håndtere den type finanskriser vi opplevde for et år siden. Det er den gode nyheten. Den dårlige nyheten er at vi har minst to store uløste problemer. Det ene er at arbeidsløsheten fortsetter å vokse. Det er fare for at den biter seg fast på et høyt nivå, og det er ikke mulig å si at finanskrisen er over før arbeidsløsheten igjen beveger seg nedover i Europa og i USA.

Den andre store utfordringen er den store gjeldsoppbyggingen vi ser i veldig mange industriland. Den er ikke bærekraftig. Den vil kunne skape nye store problemer og viser at vi må holde igjen i gode tider for å kunne ha penger til å bruke i dårlige tider.

Klima: Den gode nyheten er at Norden er veldig samordnet, har veldig samme synspunkter. Hadde det vært opp til Norden, hadde vi hatt en meget offensiv avtale i København i desember. Utfordringen er om vi får med resten av verden på de nordiske standpunkter i forhold til hvordan vi skal håndtere klimaproblemene. Det er et godt samarbeid mellom de nordiske regjeringer. Vi må samarbeide for å få på plass en avtale i København.