Herbarium

Dikt

Øyvind Rimbereid (født 1966 i Stavanger) har skrevet i mange sjangrer, men er mest kjent for sine diktsamlinger Trådreiser (2001), Solaris korrigert (2004) og nå Herbarium (2008). Samlet har de gjort Rimbereid til en av de opplagt mest originale og sentrale norske lyrikere etter årtusenskiftet.

Ikke minst er det de lange diktene som har blitt Rimbereids største triumfer. ”St. Petersburg-vatn” fra 2001 er en fortelling på Stavanger-dialekt om en Russlandsreise som blir til en omfattende personlig og historisk refleksjon over kulturens forhold til det fremmede riket i øst. I det legendariske titteldiktet i Solaris korrigert gir Rimbereid stemme til en ensom robot-bestyrer i høyteknologiske omgivelser på bunnen av Nordsjøen i år 2480. Det lyriske jeget uttrykker seg på et språk fantastisk satt sammen av fragmenter fra en hel rekke nåværende Nordsjø-språk og med en sterkt elegisk grunntone, som her, fra diktets tiende til tyvende linje:

DER
aig lefr, i 14.6, wi arbeiden
only vid oren nanofingren,
dei er oren total novledg, wi arbeiden
so litl, 30 minutes a dag. AIG seer an
miner fingren, part of organic 14. 6,
men veike, dei er som seagrass...
SO ku aig begg din vorld
begynning, start uss
up igen? KU det!
SKEIMFULL aig er.

Herbarium er langt fra science fiction både i språk og tematikk, og vender i stedet tilbake til et så ”konservativt” og ”romantisk” emne som blomster, men med en karakteristisk analytisk og politisk ettertenksom vri. Det store diktet her, ”Tulipan. Mani” ble umiddelbart kjent for sin gode timing i forhold til finanskrisen høsten 2008. Med utgangspunkt i tulipan-markedets opp- og nedturer på 1600-tallet er diktet en kunnskapstung gjennomgang av finanslivets jordskjelv i århundrene fremover, via børskrakket i 1929 og frem til Alan Greenspans utsagn fra 1997 om at ”Amerika er i dette øyeblikk på en økonomisk reise hinsides historien”. Etter 36 sider ender diktet med det moderne enkeltmennesket stående alene igjen med en liten, skitten tulipanløk i hånden.

Den samme veksling mellom store historiske perspektiver, omfattende tolkningshorisonter og ensom, utsatt eksistens finnes i det bare lett antirojalistiske diktet ”Jonsokkoll. Ode ved dronning Sonjas 70-årsdag 4. juli 2007”, som fra blomsten i dronningens hår beveger seg fritt til Andy Warhol, Shakespeares En midtsommernatts drøm og andre levendegjørende kontekster før en blomsterlatter fra ”tiriltunger, leppeblomster og løvetenner” skyller over både dronning og undersåtter.

Et kortere og enklere politisk dikt er ”Zilla spinosa. Sinai” der den unnselige ørkenblomsten knyttes til filosofen Spinozas kjetterske ideer og til palestinernes stadig halvt utdefinerte status i Midt-Østen. ”Rose II. Isrose” viser Rimberied på sitt beste som nøyaktig observatør og fantasifull fortolker av sanselige overflater:

Du har nok med deg selv.
Du har skjønt
at med sine seks krystallarmer
vrengt bakover,
kan du omfavne kulden.
Den kan du stole på.

Med fargeløse kronblad,
frukten en diamant
og kjertelhår av blankeste slag,
får du spist av kulden en time til,
filtret fingrene inn
din søsters sprukne, hvite hår.

Erik Bjerck Hagen