”Min kamp 1”

Roman

435 sider

Karl Ove Knausgård (f. 1968) debuterte i 1998 med romanen Ute av verden. For roman nummer to, En tid for alt, ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris for første gang.

Min kamp 1 er den første i en serie som totalt skal omfatte seks bind: De tre første bindene ble utgitt høsten 2009, de tre neste blir utgitt i løpet av våren-sommeren 2010, og i Norge har verket vakt intens debatt og blitt mottatt som en ”litterær sensasjon” siden det første bindet ble utgitt.

Som prosjekt er Min kamp så voldsomt at det nærmer seg det stormannsgale. Det er himmelropende ambisiøst og risikabelt. Og da er det desto mer imponerende at romanen lever opp til sine egne forventninger.

Min kamp utgir seg for å være et selvbiografisk verk. Det er Karl Ove Knausgårds historie, om sin egen oppvekst, ekteskap og relasjoner til andre, navngitte mennesker.  De fire første bindene er svært ulike i stil og toneleie, og omhandler ulike faser i forfatterens 40-årige liv. Bind 1 er fortellingen om døden, bind 2 om fødsel. Bind 3 er barndommen. Slik starter bind 1: ”For hjertet er livet enkelt: Det slår så lenge det kan. Så stopper det. Før eller siden, en eller annen dag, opphører denne stampende bevegelsen av seg selv, og blodet begynner å renne mot kroppens laveste punkt”. Fra åpningsessayet om det som faktisk skjer, rent fysisk, når et menneske dør og hvordan samfunnet gjør sitt beste for å fortrenge at døden finnes, fortsetter fortellingen mot Karl Ove Knausgårds far. Det er han som er død. Han har drukket seg i hjel, og blir funnet død i lenestolen i farmorens stue. De to voksne sønnene fra første ekteskap, Karl Ove og broren Yngve, reiser dit, til stedet de vokste opp, og anstrenger seg for å vaske ut skitten, forfallet og uverdigheten fra farens dødsscene. Disse dagene, fram til begravelsen, danner rammen rundt historien om Karl Oves forhold til faren: Hvem var faren for ham, hvorfor er han så sterkt formet av faren og hvorfor gir ikke redselen slipp? På mange måter er romanen et forsøk på å rekonstruere barndommens fortelling, med det voksne menneskets blikk – og hvor det voksne blikket likevel blir fanget inn av barnets følelser, som i dette tilfellet først og fremst er frykt. Redselen for faren, som gir seg utslag i kryping, tårer og skam hos sønnen, er som en motor. Den driver romanen videre, gjennom de ellers så gjenkjennelige scenene fra familiens hverdagsliv og glimtene fra Karl Oves barndom, oppvekst og liv som voksen, selv far til tre små barn.

Samtidig som Min kamp er dypt personlig, tidvis plagsomt utleverende – både av seg selv og av andre – er den også så romanaktig at det er lett å lese den som en tradisjonell fiksjonstekst. I sin utviskning av det offentlige og det private er den dessuten helt tidstypisk, og i dvelingen ved små, hverdagslige hendelser, kan man i blant få fornemmelsen av å være flue på veggen i en litterær utgave av en reality-serie. I diskusjonen om hva man vinner og hva man taper på å insistere på å skrive så tett opp til det selvbiografiske som mulig, tyder i hvert fall dette verket på at man vinner mye i intensitet og nærvær. Små hendelser blir ladet, reaksjonen på menneskers oppførsel blir sterkere, innlevelsen større. Til gjengjeld kan det innvendes at forfatteren, i partier i boka, taper i stil og stramhet. Men når Karl Ove Knausgård skriver godt, som han oftest gjør, skriver han med en ganske enestående kraft. Både i de lange, essayistiske passasjene og i skildringen av farens død, kombinerer han en påfallende observasjonsevne med sterk følsomhet både for språk og relasjoner – slik han viser i bokas aller siste setning:
”Og døden, som jeg alltid hadde betraktet som den viktigste størrelsen i livet, mørk, dragende, var ikke mer enn et rør som springer lekk, en gren som knekker i vinden, en jakke som glir av en kleshenger og faller ned på gulvet”.