Document Actions
Þetta innihald er ekki til á því tungumáli sem þú hefur valið, því sýnum við innihaldið á ensku.

Aslak Bonde

Klimaoppgjør på vent

Til vinteren, eller våren – da vil Stortinget ta de upopulære avgjørelsene som skal gi formidable kutt i de norske klimagassutslippene innen 2020. Eller kanskje blir det enda en utsettelse? 14 års erfaring med oppfølging av Kyoto-avtalen tilsier at politikerne også denne gangen vil skyve de vanskelige avgjørelsene foran seg. Det er mye lettere å redde regnskog i Brasil og Indonesia enn å tvinge nordmenn til å kjøre mindre bil.

02/12 2011

Mens spenningen foran klimatoppmøtet i Durban er på et lavmål, øker interessen for klimapolitikk i Norge. Det skyldes ikke at engasjementet for å stanse klimaendringene er merkbart tiltagende. Nei, det skyldes at de klimapolitiske rivninger internt i Regjeringen er så sterke at det kan bli regjeringskrise om noen måneder.

Her er bakteppet: Sosialistisk Venstreparti (SV), som er ett av to juniorpartier i regjeringen, gjorde et elendig lokalvalg i høst. De etterfølgende meningsmålinger varsler at partiet kan falle under sperregrensen på fire prosent ved stortingsvalget om to år. Det vil være ille nok for SV, men det vil antagelig også føre til at den rødgrønne blokken mister flertallet i parlamentet. Partileder Kristin Halvorsen tok umiddelbart konsekvensen av sitt fjerde valgnederlag på rad og varslet valgnatten at hun vil gå av på et ekstraordinært landsmøte tidlig neste år.

En statsråd og en stortingsrepresentant kjemper nå om å overta som partileder. Et hovedtema i de mange dueller dem i mellom er at SV igjen må bli oppfattet som relevant og viktig for velgerne, og at det gjelder aller mest i arbeidet for å begrense klimaendringene. Så er spørsmålet om denne jobben gjøres best fra innsiden eller utsiden av regjeringskontorene.

Klima som slagmark

Offisielt mener alle SV-topper at partiet bør fortsette i regjering, men på bakrommene og i krokene diskuteres det om SV kanskje hadde stått seg bedre på å gå ut av regjering. Men da må det i så fall skje på den riktige måten: SV må gå ut i protest mot et ”umulig” og ”uansvarlig” Arbeiderparti. Det må ikke kunne fortelles historier om at de gamle radikalerne i SV feiget ut – at de ikke maktet å ta alle de ubehagelige og vanskelige avgjørelsene som hører med til det å ha makt.

Klimapolitikken er ikke bare viktig for SV. Mye tyder på at den også er perfekt rigget for et sluttoppgjør i regjeringen. For fire år siden vedtok nemlig et bredt stortingsflertall så ambisiøse målsetninger for kutt i klimagasser at svært mange i regjeringsapparatet og i Arbeiderpartiet mener det blir umulig å nå dem. Dersom SV nekter å gå med på en justering av målene, kan det føre til regjeringskrise, og da vil Kristin Halvorsen, eller den nyvalgte SV-lederen, kunne si at det var Arbeiderpartiet som ikke hadde vilje til å stå løpet ut i arbeidet med å redde klimaet.

Om det går slik, er det umulig å si noe fornuftig om i dag. Det er ikke en gang mulig å si sikkert at slaget i det hele tatt kommer. Stortingsmeldingen der Regjeringen skal fremme alle sine tiltak for å redusere klimautslippene er blitt utsatt mange ganger. Først het det at meldingen skulle komme i 2011, så ble det konkretisert til høsten, og nå er siste beskjed første halvår 2012.

Utsettelsene

Mønsteret er gjenkjennelig. Helt siden Kyoto-avtalen ble undertegnet – for 14 år siden – har norske politikere varslet velgerne om at våre internasjonale utslippsforpliktelser nå var blitt så ambisiøse at hver og en av oss kommer til å merke forandring. Så har de laget ulike meldinger og dokumenter for å konkretisere disse merkbare tiltakene, og de har uten unntak konkludert med at det må utredes enda litt til.

Etter at Stortingsflertallet i januar 2008 vedtok å kutte mellom 15 og 17 millioner tonn CO2-utslipp innen 2020, valgte Regjeringen å be alle statlige direktorater og fagetater om å lage en faglig gjennomgang av ulike tiltak med antatte kostnader og effekter. Da fagetatene offentliggjorde sine råd, viste det seg at noen av dem var så drastiske at de åpenbart ikke ville få velgernes støtte. Miljøvernminister Erik Solheim konkluderte med at det er veldig viktig å ”plukke den lavthengende frukten først”. Det betyr at han ville begynne med å gjennomføre de effektive tiltakene som det ville være største tilslutning til i befolkningen. Han ville likevel ikke gjøre det med en gang, han ville se alle tiltak i sammenheng. Dermed er ingenting blitt gjort.

Norge er verdensmester

Miljøvernministeren vil ganske sikkert reagere på denne historiefortellingen. Hans og statsminister Jens Stoltenbergs fortelling er at Norge står fremst i klimakampen. I global sammenheng er det åpenbart riktig. Ingen land i verden bruker mer penger på å bevare regnskog – spesielt i Brasil og Indonesia. Få land har forpliktet seg til å kjøpe flere klimakvoter enn Norge. Vi kommer til å overoppfylle løftene som ble gitt i Kyoto, ved at vi kjøper kvoter som bidrar til at utslippene av drivhusgasser blir redusert i de delene av verden der det er mest kostnadseffektivt å redusere dem.

Som om ikke dette er nok har Jens Stoltenberg og Norge hatt en viktig rolle i arbeidet med å lage et grønt klimafond – et globalt fond som skal finansiere klimatiltak i fattige land. I høst lanserte Norges statsminister det storstilte programmet Energy+ sammen med FNs generalsekretær. Dette er et opplegg for å få gitt strøm til de 1,3 milliarder menneskene som i dag ikke har elektrisitet der de bor. Tanken er at private interesser og det offentlige skal samarbeide om energieffektivisering og utvikling av ny fornybar energi.

Energy+ er i internasjonal sammenheng et betydelig initiativ, men det er blitt fullstendig borte i den norske debatten. På samme måte som skogsatsingen og klimafondet som oftest blir glemt.

Årsaken er enkel: Flertallet i Stortinget mener at det må være en sammenheng mellom det Norge gjør ut og det vi gjør hjemme. Vi får ikke troverdighet i den internasjonale kampen for klimatiltak, dersom vi fortsetter å la norske klimautslipp øke.

Det var denne tankegang som fikk tre av fire opposisjonspartier til å presse regjeringen til nasjonale utslippskutt. Det var først da statsminister Jens Stoltenberg forsto at det konservative opposisjonspartiet Høyre ville støtte SVs krav om kraftige nasjonale utslippskutt at han gikk med på å gjøre det til regjeringens politikk.

Angrer Høyre?

Noen påstår at Høyre nå angrer på sin klimapolitiske aktivisme. Vedtaket om massive CO2-kutt innen 2020 har nemlig fått den ene effekt at Norge sier nei til industripolitiske tiltak som kunne ha gitt arbeidsplasser og verdiskaping uten å ødelegge for klimaet. Det er et poeng Fremskrittspartiet utnytter for alt det er verdt. Frp ble ikke med på klimaforliket i 2008, og  partiets representanter viser til stadighet til en halvveis forespørsel fra det multinasjonale selskapet Alcoa om å få bygge et aluminiumsverk i Nord-Norge – i nær tilknytning til Snøhvit-feltet som produserer gass. Det er ingen som tror at et nei fra Norge vil føre til at Alcoa lar være å bygge et nytt aluminiumsverk. CO2-utslippene kommer uansett – det er molbopolitikk å si nei til verdiskaping i Norge på grunn av klimaet.

Norge har allerede sett i praksis hvordan verdiskapingen går ut av landet på grunn av denne politikken. Vår store aluminiumsprodusent, Norsk Hydro, har bygget sitt nye verk i Quatar, der det ikke er fordyrende CO2-avgifter.

I tillegg kommer det at det meste av norsk industri fra 2013 vil være omfattet av EUs kvotesystem. Da vil det være ekstra dumt om Norge lager sin egen politikk for å hindre industriutvikling eller å redusere eksisterende industriutslipp. Resultatet kan bli at norske arbeidsplasser blir flyttet til andre europeiske land, selv om det ville ha vært mest kostnadseffektivt i forhold til klimaet å beholde dem her.

Mulig å trikse

Konsekvensen av at det kan være vanskelig å begrense utslippene fra industri som kan flyttes mellom land er at det bør kuttes enda mer i de aktivitetene som ikke kan flyttes. Spesielt på det transportpolitiske området, og på boligsektoren, virker det fornuftig å ta kutt. Problemet er at det krever ekstremt kraftige tiltak dersom man skal få redusert utslippene med over 15 millioner tonn bare på denne sektoren.

De fleste politiske observatører tipper at Arbeiderpartiet og Høyre vil tvinge med seg de andre på noen triks som i praksis fører til at de ambisiøse nasjonale kutt-målsetningen blir justert ned. En metode, som har vært brukt før, er å regne inn skogens CO2-binding som et kutt i våre utslipp.

Tipsene om at Norge enda en gang vil lure seg unna hjemlige klimamål hviler imidlertid på den forutsetning at SV fortsatt av hele sitt hjerte ønsker å forbli i regjering. Det er en forutsetning ingen kan ta for gitt i Norge i førjulstiden 2011.

Höfundurinn ber sjálfur ábyrgð á innihaldi greinarinnar

Leit í Analys Norden