Document Actions
Þetta innihald er ekki til á því tungumáli sem þú hefur valið, því sýnum við innihaldið á norsku.

Aslak Bonde

Tapte miljøpartiene valget?

Høstens stortingsvalg forbauser ekspertene. Nær historie og erfaringene fra andre land skulle tilsi at regjeringspartiene tapte oppslutning, men de fikk fornyet tillit. Arbeiderpartiet kan være på vei mot gamle høyder.

23/09 2009

Høstens stortingsvalg forbauser ekspertene. Nær historie og erfaringene fra andre land skulle tilsi at regjeringspartiene tapte oppslutning, men de fikk fornyet tillit. Arbeiderpartiet kan være på vei mot gamle høyder. Men det radikale regjeringspartiet, SV, gikk tilbake. Det gjorde også Venstre, det andre partiet med ekstra miljøvennlig profil. En nærliggende tolkning er at velgerne ikke brydde seg om miljøvern og klimakrise.

Norges oppkjøring til klimatoppmøtet i København blir ikke endret av høstens stortingsvalg, fordi den rød-grønne regjeringen kommer til å fortsette. Fremskrittspartiet, som ville ha en ny norsk tilnærming til klimaforhandlingene, fikk nærmere 23 prosent av stemmene, men det er langt fra å få regjeringsmakt. Likevel er det mange som tolker stortingsvalget som et klart varsel fra velgerne om at de ikke er opptatt av å ha en offensiv klima- og miljøpolitikk. Det er nødvendig med en del bakgrunn om stortingsvalget for å drøfte en slik tolkning, og den kommer senere i denne artikkelen. Først skal det redegjøres for det som ligger fast, nemlig Norges tilnærming til Københavnmøtet.

Regjeringen har i flere år forberedt seg på to måter: Først og fremst ved å skjerpe den norske klimapolitikken, deretter ved å kjøre en diplomatisk offensiv for å bli sentral i de løpende klimaforhandlingene. Målsetningen har vært å utnytte Norges posisjon som vestlig og rikt land utenfor blokkene USA og EU.

Klimapolitikken skjerpes

Skjerpelsen av den norske klimapolitikken består i at målsetningene for CO2-kutt er blitt tøffere. Vi skal overoppfylle våre forpliktelser i den eksisterende Kyoto-avtalen med ti prosent og bli såkalt karbonnøytrale innen 2030. Forutsetningen for en slik plan er at mange av CO2-kuttene skal tas utenfor landets grenser ved hjelp av kvotemekanismene. Norge høster også stor internasjonal anerkjennelse for sitt klima- og skogprosjekt der det etter hvert skal bevilges tre milliarder kroner årlig for bevaring av regnskog rundt om i verden.

I tillegg jobber norske klimaforhandlere intenst med å få forståelse og støtte for en mekanisme som skal sikre at u-landene får økonomisk hjelp fra de rike land til å redusere utslippene, eller eventuelt å minimere veksten. Forslaget går meget forenklet ut på at man tar noen CO-kvoter ut av den potten som skal fordeles til hvert enkelt land. Disse kvotene auksjonerer man bort, og inntektene går direkte til u-landene.

Norsk forslag

Det norske forslaget har, i følge norske kilder, stor støtte blant u-landene, fordi overføringene fra rike til fattige land vil komme automatisk. I et alternativt forslag, som er lansert av Mexico, skal alle land forplikte seg til å overføre penger til de landene som trenger det mest, Det skal lages en fordelingsnøkkel etter et prinsipp om at man yter etter evne og får etter behov, men de nasjonale parlamentene må gjøre særskilte vedtak om overføringene. Mange u-land frykter en fremtid der man stadig blir avhengig av velvilje i vestlige parlamenter for å kunne finansiere en effektfull kamp mot klimaendringene.

EUs finansministere går i utgangspunktet for det mexicanske forslaget. De er livredd for mekanismer som kan gi automatiske og uforutsigbare utgifter. Norges diplomatiske jobb i de siste ukene før København er å få EU, og resten av verden, til å gå inn for en kombinasjon av det mexicanske og det norske forslaget. I den forbindelsen er det nordiske samarbeidet viktig. Norge samarbeider tett med vertslandet Danmark og formannskapslandet Sverige. De to landenes diplomater sies også å være interessert i Norge, fordi vi er med i en paraplygruppe av alle vestlige land utenfor EU. Norge får dermed mye informasjon som svenskene og danskene bare delvis får via EU-systemet.

EU spørsmålet

Det diplomatiske arbeidet frem mot København skjer stort sett uten offentlighetens interesse. Dersom spørsmålet om EU-medlemskap hadde vært på dagsordenen i norsk politikk, ville det ha blitt et brennhett tema om Norge i det hele tatt kunne ha spilt den rollen som landet nå gjør i klimaforhandlingene. Motstanderne av medlemskap mener at det er meget viktig, ikke bare for Norge, men for hele verden, at det finnes vestlige land med god diplomatisk kapasitet og vilje som står utenfor blokkene. Tilhengerne av medlemskap mener at Norge kunne ha påvirket EUs tilnærming til København-toppmøtet, dersom vi hadde vært medlem. Nå må vi jobbe gjennom våre nordiske EU-venner.

EU-spørsmålet ble knapt berørt i valgkampen. Dagens regjering er tuftet på en forståelse av at Norge ikke skal søke medlemskap i de kommende fire årene. Blant opposisjonspartiene var det bare Høyre som hadde interesse av å diskutere et slikt standpunkt. Og når bare ett parti er opptatt av en sak, blir det ikke debatt i fjernsynskanalene, der den viktigste del av valgkampen utspiller seg.

Strengt tatt var det bare én sak fjernsynskanalene og de store mediene var virkelig opptatt av i valgkampen, og det var statsministervalget. Kunne Fremskrittspartiets Siv Jensen eller Høyres Erna Solberg vippe ut Jens Stoltenberg? Det ble ekstra mye oppmerksomhet rundt statsministervalget fordi verken Jensen eller Solberg var opplagte utfordrere. Situasjonen før valgkampen begynte var nemlig at de to partiene i sentrum, Venstre og Kristelig Folkeparti, gjorde det klart at de ikke vil støtte en regjering der Fremskrittspartiet var med. Det betydde i praksis at Fremskrittspartiets leder Siv Jensen ikke var en aktuell statsministerkandidat. Sentrumspartiene måtte bli feid ut av Stortinget for at hun skulle få makt.

Valgkampen

Underveis i valgkampen forsterket sentrumspartiene sine garantier mot Siv Jensen. I tillegg viste meningsmålingene at sentrumspartiene stort sett holdt stillingen. Dermed gikk det opp for mediene at Jensen likevel ikke kunne bli statsminister. De utropte da Høyre-lederen Erna Solberg til Stoltenbergs hovedutfordrer – noe som igjen førte til at Siv Jensen satte seg på bakbeina. Fremskrittspartiet ville ikke støtte en regjering der Høyre og sentrumspartiene ekskluderte dem.

Om du ikke lenger henger med, er du ikke alene. Mange norske velgere falt også av, og den siste valgkampuken bar aller mest preg av det som i mediene ble kalt rot og kaos på borgerlig side. Det er liten tvil om at de siste dagenes mediekjør førte til at valgresultatet på et par punkter ble meget overraskende:

Arbeiderpartiet ble den store vinneren og fikk med sine 35,4 prosent den største oppslutningen siden 1993. Partiet vant på å ta ansvar og å samarbeide med andre i regjering. Den ”normale” mekanismen ved de siste valgene - om at velgerne i det oljerike Norge alltid favoriserer den rundhåndete opposisjonen - virket ikke. Arbeiderpartiets fremgang kompenserte nesten i sin helhet for en bitte liten tilbakegang for det minste regjeringspartiet og en litt større tilbakegang for det mellomste (henholdsvis Senterpartiet og SV, Sosialistisk Venstreparti). SVs tilbakegang kan føre til at den rød-grønne koalisjonen blir mer skjør i de kommende fire årene.

Den største overraskelsen i valget var imidlertid at Venstre nesten ble radert ut. Det liberale sentrumspartiet havnet under sperregrensen på fire prosent og fikk dermed redusert antallet representanter på Stortinget fra 10 til 2. Partileder Lars Sponheim var en av dem som mistet plassen. Kristelig Folkeparti, som sto sammen med Venstre i sentrum, gjorde også et rekorddårlig valg. Tolkningen er at de to partiene tapte fordi de kom i skvis mellom høyre- og venstresiden og ble oppfattet som utydelige i regjeringsspørsmålet. Uansett er den viktigste oppsummeringen av valget at det politiske landskapet er blitt mer polarisert og at sentrum står svakere enn noen gang før.

Blant de mer fragmenterte tolkninger av valget er det en som dukket opp umiddelbart: Nemlig miljøpartienes valgtap. Venstre var det av opposisjonspartiene som profilerte seg sterkest som miljøparti, men også Kristelig Folkeparti inntok miljøradikale standpunkter. Blant regjeringspartiene er det SV som har båret miljøfanen, selv om Senterpartiet i en god del saker er like radikalt.

Olje- og gassaktivitet

I valgkampen var det sterkt søkelys på én miljøsak – spørsmålet om man skal åpne opp for olje- og gassaktivitet utenfor Lofoten og Vesterålen. SV var tilsynelatende meget dyktige som fikk denne saken høyt opp. Arbeiderpartiet har et vente-og-se standpunkt, og det gjorde ikke medieinteressen noe mindre at Jens Stoltenberg hadde problemer med å forsvare noe som mange oppfattet som et ikke-standpunkt. Høyre og Fremskrittspartiet presset ham knallhardt fra den andre siden ved å forlange et klart signal om at oljeindustrien må få fortsette å utvikle seg.

Etter valget var Oljeindustriens Landsforening og utbyggingstilhengere i Nord-Norge raske med å konstatere at det norske folket hadde stemt bort nei-partiene. Faktisk sett hadde de rett, men det er selvfølgelig ingen som kan vite hvorfor velgerne forkastet det ene eller andre partiet. Det mest nærliggende er at det var regjeringsspørsmålet som styrte velgeradferden.

Likevel er det grunn for miljøbevegelsen til å bekymre seg over valgresultatet. Fremskrittspartiet har mange representanter som nekter for at klimaendringene er menneskeskapt, og partiet stilte krav til den kommende København-avtalen om at byrdene måtte fordeles likt. Underforstått at partiet kunne gå i mot en avtale der for eksempel Russland ikke var med. Nesten hver fjerde velger støttet Fremskrittspartiet.

Det virkelig problematiske for miljøbevegelsen var likevel at de store klimaspørsmålene knapt var berørt. Det var eksmpelvis ikke en eneste diskusjon om nye og effektive tiltak for å redusere biltrafikken eller å redusere energiforbruket i bygningsmassen. Etter at SV kom inn i regjeringen, er det ikke lenger noen partier som har styrke til å reise slike debatter i offentligheten. Venstre kunne kanskje ha gjort det, dersom det ikke hadde tapt valget.

Höfundurinn ber sjálfur ábyrgð á innihaldi greinarinnar

Leit í Analys Norden