Document Actions
Þetta innihald er ekki til á því tungumáli sem þú hefur valið, því sýnum við innihaldið á norsku.

Aslak Bonde

En sterk modell

Få ting er mindre omstridt i Norge enn den norske, eller nordiske, samarbeidsmodellen. Alle partier og alle organiserte interesser er i prinsippet enige i at det er bra for landet at vi har mye tillit, små forskjeller, mye samarbeid og en utstrakt kompromisskultur. Konfliktene i det norske samfunnet dreier seg i stor grad om hvordan man best tar vare på samarbeidsmodellen, og da ser man mye mer mot EU enn mot Norden.

23/02 2012

Denne vinteren er det blitt en opphetet strid i Norge om EUs vikarbyrådirektiv. De to juniorpartiene i regjeringen har bestemt seg for at de ikke vil gjøre dette direktivet til en del av EØS-avtalen. En nesten samlet fagbevegelse sier også nei.

Som kjent dreier EØS-avtalen seg om at Norge, Island og Liechtenstein har forpliktet seg til å gjøre EUs regelverk til sitt eget. Hvis vi lar være at iverksette et direktiv, blir konsekvensen at EU skyver Norge, Island og Liechtenstein litt ut av EUs indre marked. For Arbeiderpartiet og statsminister Jens Stoltenberg er det en nesten utenkelig tanke. Partiet er fast bestemt på å si ja til vikarbyrådirektivet for å bevare EØS-avtalen.

Det rare er at EUs vikarbyrådirektiv i hele resten av Europa sees på som et meget godt regelverk for fagbevegelsen, mens det er høyrekreftene i andre europeiske land som går i mot det. Norsk fagbevegelse er enig med europeisk høyreside, mens norsk høyreside er enig med venstrekreftene i EU.

Årsaken er at virkeligheten i EU og i Norge er meget ulik. I Europa er fagbevegelsen på vikende front og den ser vikarbyrådirektivet som et hjelpemiddel for å motarbeide sosial dumping. I Norge er fagbevegelsen så sterk at den har andre muligheter for å sikre like lønns- og arbeidsbetingelser for norske og utenlandske arbeidstagere. Dermed ser den etter mulige negative konsekvenser av EU-direktivet, og det kan være at det blir færre faste ansettelser i norsk næringsliv.

Samarbeid under press

Striden er illustrerende på to måter. Den viser på den ene siden hvor sterkt den norske eller nordiske modellen står i Norge. Fagbevegelsen føler seg trygg på at den har mest å hente i det utstrakte samarbeidet med arbeidsgivere og myndigheter som særpreger den nordiske modellen.

På den annen side viser striden om vikarbyrådirektivet hvordan den norske samarbeidsmodellen presses. De norske arbeidsgiverorganisasjonene insisterer på at Norge må ta EUs frie flyt av arbeidskraft på alvor. Det innebærer at vi i størst mulig grad må følge EU arbeidslivsregler. Der hvor den norske arbeidsmiljøloven kan hevdes å stå i strid med EUs regelverk vil arbeidsgiverne ha en endring.

De politiske partiene på høyresiden slutter opp om arbeidsgivernes krav, men det er symptomatisk for det norske politiske klima at de ikke er særlig offensive. Det har vakt oppsikt denne vinteren at Høyres leder Erna Solberg har lagt an en meget moderat retorikk i forhold til arbeidstagerorganisasjonene. Høyre har ikke endret noe særlig på sine standpunkter, men det virker som om Solberg nå forsøker å lokke velgere over fra Arbeiderpartiet. Hun skal gjøre som sitt svenske søsterparti – vinne regjeringsmakten ved å erobre sentrumsvelgerne.

Tillits-retorikken

En del av høyresidens ideologer har i de siste årene irritert seg kraftig over at de nordiske sosialdemokratiske partiene har krevd eiendomsretten til den nordiske modellen. De viser til at den historiske utviklingen har vært jevn og nesten entydig uavhengig av statsminister, og de peker på at den nordiske modellen dreier seg om mer enn samarbeid mellom tre partier i inntekts- og arbeidslivspolitikken.

Små inntektsforskjeller og stor deltagelse i samfunnet er to andre kjennetegn for den nordiske modellen. Norge har små, om noen eliter. Frem til nå har praktisk talt alle barn gått på samme skole, sykehusene har vært for alle og det finnes bare noen ytterst få private luksus-sykehjem. I de små samfunnene Norge har bestått av har både direktøren og vaktmesteren stilt opp på samme dugnad for idrettslaget.

Samfunnsforskerne som måler tillit, sosial kapital eller samfunnslim, blir grundig sitert i den norske offentligheten. De mener å konstatere at vi stoler mer på hverandre i Norge enn i de aller fleste andre land. Tilliten til myndighetene er også relativt stor. Selv om mediene gir næring til misnøye både med skole, sykehus, sykehjem og politikere, er det forbausende mange som mener at tilstanden er ganske bra.

Press på velferden

Så langt så vel, om det ikke hadde vært for at også tillitskapitalen ble utsatt for press – også den fra EU. Før sommeren i fjor kom det en stor offentlig utredning om hvordan man i en tid med økende arbeidsinnvandring og nedbygging av grensene kan hindre at norske velferdsordninger eksporteres til utlandet. Bakgrunnen var at man hadde sett eksempler på utenlandske arbeidere som var en kort tid i Norge for så å dra tilbake til hjemlandet med norsk arbeidsledighetstrygd eller kontantstøtte til barn under tre år.

Eksemplene var få og regelverket er såpass strengt at det ikke er åpnet for omfattende misbruk. Likevel var det en vekker for norske politikere. Når de politiske partiene nå jobber med sine program for neste stortingsperiode (den som skal gjelde fra 2013), drodler de alle med ulike modeller for å sikre at de gode velferdsmodellene bare blir virksomme for dem som velger å bo i Norge.

En viktig del av den norske modellen er at det skal være et sterkt sikkerhetsnett for alle dem som vil være med i det norske samfunnet, men nettet skal ikke være der for alle EUs arbeidstagere som bare er her i en kortere periode.

Betydningen av sikkerhetsnettet er det nesten ingen som er i tvil om i Norge. Det er full enighet om at staten skal være den enkeltes viktigste forsikringsselskap – dersom man blir syk eller arbeidsløs, når man blir gammel og når barna skal utdannes, da skal staten betale det aller meste. Vissheten om at det er slik bidrar til at skatteviljen er relativt høy, og den gjør også at befolkningen blir fleksibel. Når risikoen for personlig katastrofe er liten, øker viljen til å satse og å prøve nye ting.

Norden har en liten rolle

Disse argumentene for den nordiske modellen er velkjente i Norden. Det pågår også et stort forskningsprosjekt med utgangspunkt i Universitetet i Oslo der det arbeides med å sette vitenskaplige begrep på modellen. Norske politikere stiller også gjerne opp sammen med nordiske kolleger for å fortelle om vår vellykkethet.

Og det er omtrent så langt som det nordiske samarbeidet rekker for tiden. På tross av fritenkning om en ny nordisk union, og på tross av at faren til Jens Stoltenberg har laget en spennende rapport om nordisk forsvars- og sikkerhetssamarbeid, er det lite håndfast som skjer på den nordiske arena.

Det var noen antydninger til at Norge kunne lede an i arbeidet med å lage nordiske standarder for å gjøre finansinstitusjonene mer robuste i forkant av en ny finanskrise, men det meste har kokt bort. Det er det europeiske perspektivet som gjelder. Det nordiske samarbeidet blir bare viktig de gangene det kan bidra til at man får til noe ekstra i en europeisk eller global sammenheng.

Det er heller ingen tegn på at den folkelige interessen for Norden er på fremmarsj. Da Nordisk Råd forsøkte seg med en åpen dag på sine møter i Oslo tidligere i vinter, var det en person som møtte opp. Noe som førte til at det i hvert fall ble en reportasje i de riksdekkende mediene om Nordisk Råd.

Höfundurinn ber sjálfur ábyrgð á innihaldi greinarinnar

Leit í Analys Norden