Jeg forbanner tidens elv

Roman, Forlaget Oktober

Per Petterson (f. 1952) er blant Norges både mest anerkjente og mest populære forfattere.

Med Ut å stjæle hester (2003) oppnådde han internasjonal status, med en lang rekke priser. Man har vært spent på hva som ville komme etter den.

Inntrykkene Pettersons romaner gir, vokser etter endt lesning, og utvides ved gjenlesning. Bøkene hans er fulle av nydelige beskrivelser av situasjoner hvor personens sinnstilstand og bortimot hele livsforløp uttrykkes gjennom noe konkret, utvendig, enkelt. Som i I Kjølvannet (2000), en annen sterk Petterson-utgivelse:

De to hestene glinser i det skrå lyset mens regnet faller på dem blankt og ubønnhørlig, jeg ser hver dråpe helt tydelig når de treffer som iskalde prosjektiler og spruter opp igjen, og hestene står uten å røre seg med senka hodet og mulene tett mot hverandre nederst ved gjerdet forlatt av alle og er bare hester som regnet faller og faller på, og de venter seg ingenting. Synet av dem gjør meg helt ute av meg, jeg presser kjevene sammen, knytter den ene hånda og slår i rattet og tråkker inn gassen, og antakelig er det bare fordi jeg ikke har spist ennå. Men så tenker jeg: Alt ville vært annerledes om jeg hadde eid en hest.

Leseren gjenkjenner noe i jegets opplevelse av hestene, som har med mer enn hestene å gjøre, men som trigges av hestene. Det spesielle, individuelle får universell betydning.

Jeg forbanner tidens elv er en var og vakker, stillegående roman. Romanen foregår på to tidsplan. Arvid i begynnelsen av tjueårene er kommunist og bryter studiene for å proletarisere seg, noe som sårer og skuffer moren bortimot uopprettelig. Knappe tjue år etter er moren kreftsyk, og Arvid skal skilles. Det er få konvensjonelle årsakssammenhenger mellom de to tidsplanene, og ingen konklusjoner eller påstander, men likevel gir romanen et sterkt helhetlig inntrykk. Tekstens tanker og situasjoner henger sammen med nødvendighet uten at elementene er plottet tydelig og ”riktig” inn.

Petterson er så god på scener som på samme tid er spekket med ømhet og noe hjerterått. Som når Arvid reiser seg for å holde en gjennomarbeidet tale for mora i femtiårsdagen, skjønner at han er for full og at han har glemt notatene, og sier, alt han kommer på å si: Jeg husker ingenting om deg.

Det er så mye livsvisdom i romanen, som er så forsiktig, forsiktig framlagt, eller ikke framlagt i det hele tatt, men bare er i eller under situasjonene og beskrivelsene og dialogene, sjeldent klok og sann og allmenn. En sterk menneskelighet går gjennom romanen, det handler om menneskers savn og behov, ikke minst lengselen etter tilknytning og tilhørighet, det at noen ser en og forstår og trenger en, og Arvids forsøk på å oppnå det, eller få til å kjenne at det er sånn:

Hun snudde seg ikke nå heller, sa bare: – Ikke begynn å snakke med en gang.
– Det er meg, sa jeg.
– Jeg veit hvem det er, sa hun. – Jeg hørte tankene dine skramle langt oppe i veien. Er du blakk?
Faen heller, jeg visste jo hun var sjuk, at hun kanskje kunne dø, det var derfor jeg var der, det var derfor jeg hadde reist etter henne, det mente jeg bestemt, og likevel sa jeg:
– Mamma. Jeg skal skilles.
Og det er mulig jeg så det da, på ryggen hennes, at hun tok seg sammen og møysommelig flytta vekta fra ett punkt til et annet inni kroppen et sted, fra der hun var, til der hun tenkte kanskje jeg var.
– Kom og sett deg, da, sa hun. Og hun flytta seg til side for liksom å gi meg plass, men det var plass nok i massevis, og hun klappa på det pistrete gresset og sa i en nesten utålmodig tone:
– Kom så, og jeg gikk helt fram og satte meg ved sida av henne på den lille hylla.