Imot kunsten (notatbøkene) af Tomas Espedal

Tomas Espedal(f. 1961) har gjennom hele sitt kresne forfatterskap brukt egen biografi, med titler som Biografi, Dagbok, og Gå. Kunsten å leve et vilt og poteisk (2006). Den siste ble også nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Mer enn at Espedalleker med det biografiske, er bøkene biografiske, men også helt ut romanmessige.Espedal har selv sagt: ”Jeg skriver bare romaner, men jeg har sluttet å dikte.”Han har også som to uttalte mål å skrive stadig bedre bøker og å skrive prosa som synger som poesi. Imot kunsten lykkes sannsynligvis med begge deler. Sjelden har et selvorientert erindringsverk så raffinert også vært en romanfantasi – eller omvendt. Gjennom en konsekvent gjennomført prosapoesi uttrykkes virkelighetsnivåer som åpenbart er utilgjengelig på andre måter enn nettopp denne.

I sentrum av Imot kunsten står dødsfallene til to av forfatterens nærmeste: hans mor og hans tidligere samboer. Med disse tapene som utgangspunkt reflekteres det over det en rekke andre relasjoner til levende og døde, over hvordan tid og bevissthet skaper avstand selv til det nære, men også hvordan skrivekunsten kan gjøre det fraværende levende. Espedal gjenfinner seg selv i sin farmor og sin oldefar, sine foreldre og sin stedatter, og fremstiller dem i skarpe og alltid smertelige riss. De har eller har hatt sin tid under solen, og er for det meste fanget i sine små roller, men de fanges også idet de er på vei mot det mulige, ukjente og dunkle. Den friere forfatteren bruker, på sin side, det virtuose vekselspill mellom fortid og nåtid så vel som den dikteriske innlevelse i de andre til tydeligere å bli seg selv.
Portrettet av den nygifte farfaren, tidlig i boken, viser Espedals stil, innlevelse og tilstedeværelse på sitt beste. Det ville være synd å skjære bort et ord eller en setning i det følgende, og sitatet kunne umulig vært kortere:

"Alfred Johan Olsen arbeidet tidlig og sent, lange dager, harde arbeidsdager, dagskift og kveldskift, åtte timer om dagen, fri om søndagene, en uke ferie om sommeren, overarbeidet, lav lønn, utnyttet, dårlig betalt; han forsvant i arbeidet, ble borte for henne. Han var en arbeidsmann.

Når han ikke arbeidet, savnet han arbeidet.

Når han var hjemme, måtte han hvile. Han skulle tidlig opp, gikk tidlig til sengs. Han sov i spisestuen, hun sov i dobbeltsengen med barnet, ville ikke, måtte ikke forstyrre ham. Han ville ikke forstyrre dem, moren og barnet, de sov når han våknet om morgenen, klokken var halv seks, han gikk stille ut på kjøkkenet, kledde på seg arbeidstøyet, gikk ned i kjelleren og hentet kull. Skuflet koksen i ovnen, pustet liv i glørne og fikk ild, en svak, blå flamme. Det var snø i gaten og på hustakene, frost på vinduene. Kaldt og fuktig i den lille leiligheten. Han tente en sigarett. Blåste røyken ut kjøkkenvinduet. Kokte vann til kaffen og spiste frokost. Ble sittende bak kjøkkenbordet og stirret ut vinduet, mørket og kulden. Gatelysene som ble tent. Disse minuttene alene om morgenen. Han elsket dem; jeg tror han elsket det, minuttene og stillheten. Så ble gatelysene tent. Han reiste seg og gikk ut døren, ned trappene, stille, umerkelig, som om stillheten var hans natur, hans fravær, han krysset gaten."

Erik Bjerck Hagen og Trude Marstein