Høstens valgkamp var tøff for Kristin Halvorsen – lederen i Sosialistisk Venstreparti. I alle foregående nasjonale valgkamper hadde hun angrepet den sittende regjering for å være alt for slapp i arbeidet mot fattigdom. Denne gangen ble hun selv stilt til ansvar for unnfallenhet. Om hennes fattigdomsbekjempelse hadde vært mer eller mindre effektiv enn forgjengerens, var diskutabelt, men det er ingen tvil om at spriket mellom ord og handling var rekordstort. Da SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet forhandlet frem en regjeringsplattform i 2005, fikk Kristin Halvorsen gjennomslag for et meget tydelig mål: Fattigdommen skulle avskaffes.

I høst måtte Kristin Halvorsen innrømme at målet ikke på langt nær var nådd, men hun nektet i de første ukene av valgkampen å ta selvkritikk. Hun forsøkte å si at det djerve fattigdomsmålet hadde bidratt til at den rød-grønne regjeringen, tross alt, hadde gjort ganske mye for å bekjempe fattigdom. Opposisjonen og en kritisk presse var ikke enig, og Halvorsen fikk et så sterkt press mot seg at hun gjorde retrett: Plutselig en fredags ettermiddag kom det en pressemelding fra finansminister Halvorsen der hun beklaget overfor de fattige at hun ikke hadde gjort mer.

Dermed gjorde hun nøyaktig den samme botsøvelsen som daværende statsminister Kjell Magne Bondevik gjorde i valgkampen i 2005. Han beklaget at han ikke hadde gjort mer for de fattige, og pekte ut fattigdomsbekjempelse som det politiske saksfeltet der politikerne hadde forsømt seg mest.

Fattigdomsdefinisjon

Bondevik er ute av politikken, men hans Kristelig Folkeparti er like opptatt av fattigdom nå som da. Fra sin opposisjonsplass i Stortinget hamrer og hamrer KrF-leder Dagfinn Høybråten på regjeringen for at den ikke er aktiv nok. Kristelig Folkeparti er tydeligst, men alle opposisjonspartiene har denne høsten fremmet såkalte fattigdomsforslag til statsbudsjettet for neste år.

Hvor godt tiltakene ville ha virket, er det ingen som vet. Mønsteret når det gjelder fattigdomsbekjempelse er at politikerne setter det høyt opp på sin dagsorden, og at den til enhver tid sittende opposisjon er mer aktiv enn regjeringen.

Årsaken er selvfølgelig at det er vanskelig å bekjempe fattigdom. Bruker man en relativ fattigdomsdefinisjon, der alle som ligger et visst nivå under gjennomsnitts- eller medianinntekt automatisk klassifiseres som fattige, blir det nesten umulig.

Det er den relative definisjonen som er mest utbredt i den norske politiske debatten, og det er også i henhold til den at tallet på fattige har steget i det siste tiåret. 00-tallet har vært preget av en historisk høy privat velferdsøkning. Reallønnen har økt med mange prosentpoeng hvert år – de som ikke er i arbeidslivet, og de som er aller nederst på lønnsstigen, har ikke hatt den samme utviklingen.

De onde sirklene

I teorien ville det enkleste grepet for å redusere den relative fattigdommen være omfordeling. Bremset man reallønnsutviklingen for de rike, ville færre ha oppfattet seg som fattige. I politikkens verden er det en dårlig løsning – da er det bedre med ulike tiltak for å løfte de fattige.

I det meste av dette tiåret har hovedgrepet mot fattigdom vært den såkalte arbeidslinjen – flest mulig skal inkluderes i skole og arbeidsliv. De som er fattige har det til felles at svært få av dem har arbeid, at mange har rus- eller psykiske problemer, at mange er innvandrere og at en god del av dem er aleneforsørgere. Forskerne viser også at fattigdom for mange går i arv. Det oppstår onde sirkler: Er du et fattig barn, trekker du deg litt unna de andre og får dårlig oppfølging i hjemmet, du blir mindre sosialt flink, sliter ofte på skolen, og får som voksen større problemer med å bli inkludert i arbeidslivet.

Regjeringens fattigdomsarbeid tar sikte på å bryte de onde sirklene, og å ha en bred tilnærming til problemet. Man skal ikke bare heve ytelsen til en fattig, man skal også gi vedkommende et helhetlig tilbud om utdanning/praksis/behandling slik at han eller hun får en mulighet til å komme seg inn i arbeidslivet. Fra neste år starter velferdsforvaltningen med såkalte kvalifiseringsprogrammer for de som står utenfor skole og arbeidsliv. De som inngår i et kvalifiseringsprogram skal få mer penger fra staten, men de må også forplikte seg til å gjøre et helhjertet forsøk på å komme tilbake til samfunnet. Det gamle sosialdemokratiske slagordet ”Krev din rett og gjør din plikt” gjennomsyrer tenkningen.

Pensjonsreform

Forhåpningene til kvalifiseringsprogrammet er store, men det er også kommet ganske mye kritikk. Den fattige som av ulike grunner ikke orker eller vil gå inn i et slikt program kan i enda større grad bli en taper. Dersom han eller hun skal leve passivt på uføretrygd, blir det om å gjøre å leve billig.

Myndighetene arbeider denne høsten med å tilpasse trygdeytelsene til det nye pensjonssystemet. Et viktig prinsipp i pensjonsreformen er at man skal tape penger på å pensjonere seg tidlig. Dagens uføresatser er såpass høye at det i enkelte tilfeller kan være lukrativt for en som vil pensjonere seg som 62-åring å gå over på uføretrygd i stedet for pensjon. Følgelig arbeides det med å gjøre uføretrygden mindre attraktiv for enkelte grupper.

Den samme logikken fører til at opposisjonspartienes ønske om høyere sosialhjelpssatser aldri blir fulgt opp av regjeringen. Det virker som om det er et absolutt krav for alle regjeringer at sosialhjelpen alltid må være lavere enn mulige arbeidsinntekter. Det skal ikke være mulig å tjene økonomisk på ikke å jobbe.

Fattigdomsarbeide

Prinsippet om at man må stimulere folk til å jobbe er alle enige i. Problemet er at arbeidsinntektene og levekostnadene varierer kraftig fra sted til sted og også innen de store byene. En aleneforsørger i Oslo kan fort få bo- og omsorgsutgifter som gjør at sosialstøtten åpenbart blir for lav. Politikerne har forsøkt å løse det problemet med å øke barnetillegget noe – men det har fått den konsekvens at aleneforsørgere med riktig mange barn faktisk er blitt motivert til å gå på trygd i stedet for å jobbe.

Problemet med å gi akkurat passe støtte er ikke det eneste politikerne strir med. En viktig del av fattigdomsarbeidet er knyttet til rus- og psykiatriomsorg. På tross av at det de siste årene har vært arbeidet systematisk med opptrappingsplan for psykisk helse, er det fortsatt lenge igjen før de psykisk syke får det tilbudet som politikerne mener de bør ha krav på. Innenfor rusomsorgen er det også store mangler.

Målet er at folk med rus- og psykiatriproblemer skal få så god hjelp at svært mange av dem kan nærme seg arbeidslivet igjen – kanskje ikke i en full jobb, men i en deltidsjobb. Det forutsetter ikke bare god jobbing fra hjelpeapparatet, men også at arbeidslivet tar i mot folk med såkalte ”restarbeidsevne” (det betyr at fagfolk vurderer hvor stor andel av en heltidsjobb de mener arbeidstageren kan klare).

Inkluderende Arbeidsliv

På mange arbeidsplasser er viljen til å lage spesialtilpassede arbeidsplasser liten. Det finnes mange solskinnshistorier, men når man ser arbeidslivet i Norge under ett, er det ikke klare tegn på at det er blitt flinkere til å inkludere folk med nedsatt arbeidskapasitet. Under overskriften ”Inkluderende Arbeidsliv” har arbeidsgiverne, arbeidstagerorganisasjonene og myndighetene laget et omfattende program for å minske sykefraværet, og å få inn flere funksjonshemmede og seniorer, men evalueringene viser at man bare har fått resultater når det gjelder seniorene – og det forklares stort sett med at det har vært stor knapphet på arbeidskraft i de siste årene.

Mest alvorlig er det at sykefraværet har gått kraftig opp det siste året. På kort sikt har ikke det så mye å si for fattigdomsutviklingen, fordi syke arbeidstagere stort sett beholder lønnen, men når sykefraværet blir langvarig, øker risikoen for permanent utenforskap – med en uføretrygd som kommer til å bli så lav at enkelte kan falle under fattigdomsgrensen.

Det er ingenting som tyder på at fattigdom vil bli noe mindre viktig tema i valgkampen i 2013.

Innlegget står for forfatterens egen regning