Side-alternativer

Aslak Bonde

Kan det bli et Islands-sug?

Det er alltid noen andre land som får nordmenn til å diskutere EU-medlemskap. På 1960-tallet var det britene, og på begynnelsen av 1990-tallet svenskene. Man kan ikke utelukke at det blir islendingene som setter i gang den tredje store EU-kampen i Norge. Men det er en lang vei fra å starte en debatt til å få nordmenn til å stemme ja til EU i en folkeavstemning. Lite tyder på at Island vil få med seg Norge inn i EU.

24.06.2009

Da Gro Harlem Brundtland ledet kampanjen for å få Norge til å si ja til EU-medlemskap i folkeavstemningen i 1994, ble det hevdet at det var en del av hennes strategi å få svenskene til å arrangere folkeavstemning to uker før Norge. Da ville tvilerne i Norge falle ned på ja-siden, fordi de ville se at vi ble stående igjen alene utenfor et stadig mer all-europeisk fellesskap. Det som i medieoffentligheten ble hetende «svenskesuget» virket ikke. Nordmenn nektet å la andre lands strategiske posisjoneringer virke inn på eget valg.

På bakgrunn av historien kan man derfor utelukke at Island kommer til å dra Norge med seg inn i EU, om landet skulle komme så langt at det blir medlem. Men det er ikke helt usannsynlig at Island kan bidra til at det igjen blir EU-debatt i Norge – enten fordi islendingene får en fiskeriavtale med EU som er så god at kyst-Norge snur fra nei til ja, eller fordi EØS-avtalen faller sammen.

Fiskeripolitikken er viktig

Allerede etter den første store EU-kampen på begynnelsen av 1970-tallet, fastslo ekspertene at EUs fiskeripolitikk var en viktig årsak til nei-flertallet i folkeavstemningen. Arbeiderparti-regjeringens målsetning før folkeavstemningen i 1994 var derfor å få en så god fiskeriavtale med EU at kystbefolkningen ville stemme ja. Man fikk til noe, men ikke nok til at kyst-Norge ble overbevist. Dersom Island lykkes i å få EU til å endre på noen av de grunnleggende prinsippene om råderett over fiskeressursene, kan debatten i fiskeri-Norge blusse opp igjen. Plutselig kan den delen av landet som sa nei i 1972 og 1994, være den som ivrer for en ny norsk EU-debatt. Sannsynligheten for at EU vil endre sin fiskeripolitikk som en følge av at Island søker medlemskap er vel likevel ganske liten.

Mer sannsynlig er det at Islands eventuelle EU-medlemskap kan undergrave EØS-avtalen. Som kjent er Norges, Islands og Liechtensteins forbindelser til EU for en stor del regulert i EØS – den Europeiske Økonomiske Samarbeidsavtalen. Avtalen regulerer formelt sett ikke forholdet mellom land, men mellom landgrupper – EU på den ene siden og de tre EFTA-landene på den andre. Forholdet mellom de to gruppene, eller pillarene som det heter i fagsjargongen, har hele tiden vært i sterk ubalanse – noe alle har funnet seg i fordi alternativene til EØS har vært verre. Dersom Norge og Liechtenstein blir alene igjen i EFTA-pillaren, blir ubalansen enda større, fordi det i stor grad er antall land og ikke antall innbyggere som betyr noe. Man kan absolutt stille spørsmålet om det er mulig å videreføre en så ubalansert avtale som EØS da vil bli.

På den andre siden: Der det er vilje, er det muligheter. Dersom både Norge og EU ønsker å videreføre EØS med Island på en ny side, så kommer den til å bli videreført. Politikk er mye viktigere enn jus når det gjelder allianser mellom land. Det avgjørende er om Norge og/eller EU ønsker å peke på alle EØS-avtalens svakheter – i den hensikt å teste ut alternativene.

EU bruker ikke mye ressurser på å holde EØS-avtalen i live, men det hadde trolig vært enklere om Norge ble et ordinært medlem. For norske politiske myndigheter er det mye vanskeligere å gjøre seg opp en mening om hva som er det beste for Norge.

Stortinget vil utrede EØS-avtalen

Rett før Stortinget tok sommerferie, ble det fattet et enstemmig vedtak om å utrede EØS-avtalen. Det behøver ikke å bety noe som helst, men det kan være det første tegnet på at flertallets urokkelige tillit til EØS er i ferd med å forvitre. Det vil i så fall ikke være det minste rart – det er nesten ingen som frivillig, og på eget initiativ, har forsvart EØS-avtalen i det offentlige rom i de 15 årene den har virket. Til det er den for lite demokratisk og for ubalansert. Det er uttrykkelig slått fast i avtalen at det er EU som skal utvikle ny lovgivning, og det er uttrykkelig slått fast at den domstolen som skal fortolke avtalen for Norge må sørge for at det ikke blir disharmoni i regelutviklingen – det betyr at ”vår” EFTA-domstol må dømme slik Europadomstolen har dømt eller kan tenkes å dømme.

Det er vanskelig å tilbakevise anklager om at Norge er en vasallstat eller et telefax-demokrati som vi ble kalt på den tiden da man fortsatt brukte telefax for å sende en beslutning fra et hovedkvarter til alle sine filialer. De gangene velgerne hører om EØS, er det stort sett i negative ordelag. Eksempelvis har det vært en stor og vanskelig debatt i Norge om strømprisene til den kraftkrevende industrien, der EØS-avtalen er blitt fremstilt som den store sperren for norske politikere som ”egentlig” ønsker å gi industrien billig strøm.

Når EØS-tilhengerne blir tvunget ut i forsvar, er det pragmatismen som rår. Selv om avtalen er demokratisk ufullkommen, så er det meste av EUs regelverksutforming fornuftig. Vi ville ha vedtatt det samme uansett. Dessuten er det viktige samfunnsområder som får leve i relativ fred fra EU – ikke minst landbruket som er unntatt fra EØS-avtalen. Aller viktigst er det at EØS har sikret norsk næringsliv tilgang til EUs markeder. Strengt tatt ville vi ha hatt ganske god markedsadgang med en serie frihandelsavtaler også, men EØS-avtalen er mer omfattende og enda mer troverdig for de økonomiske aktørene.

Argumentene for og i mot EØS har stort sett vært uendret i 15 år. Det som kanskje har endret seg denne våren er at litt flere EU-tilhengere er blitt kritiske, fordi de håper at en debatt om - og en eventuell oppsigelse av EØS – kan føre til at det norske folket endelig sier ja til å bli medlem av EU. Alternativene til EØS er enten fullt medlemskap eller en rekke handelsavtaler slik Sveits og EU har inngått. EU-tilhengerne argumenterer med at EU ikke vil gi oss de handelsavtalene vi ønsker, derfor må vi velge medlemskap. EU-motstanderne sier at WTO-avtalen forplikter EU til å inngå handelsavtaler med Norge som ikke forringer handelsforbindelsene i forhold til dagens situasjon. Det betyr at vi kan få handelsavtaler som er like bra som EØS-avtalen i sitt materielle innhold, men som ikke har den udemokratiske dynamikken som ligger i EØS.

Stortingsvalg til høsten

EU-tilhengerne håper at det etter høstens valg kan komme en ny regjering som står fritt til å ta opp EU-spørsmålet, og det er strengt tatt deres største håp. Argumentenes kraft blir liten i forhold til det innenrikspolitiske spillet om regjeringsmakt. Situasjonen er meget enkel: Dersom det blir en koalisjonsregjering i Norge etter valget, vil den få et regjeringsgrunnlag som innebærer at det ikke skjer noe som helt i EU-saken i de kommende fire år. Senterpartiet vil binde Arbeiderpartiet i en videreføring av dagens koalisjon. Kristelig Folkeparti vil binde Venstre og Høyre i en såkalt borgerlig koalisjon. Fremskrittspartiet, som ganske sikkert blir nest størst i det nye Stortinget, om det ikke blir størst, vil ikke ha noen mening om EU-medlemskap og vil ganske sikkert ikke reise saken på egenhånd.

Dersom Arbeiderpartiet gjør et godt valg og danner regjering alene, kan det imidlertid skje ting i forhold til EU. Statsminister Stoltenberg og hans nærmeste allierte, utenriksminister Gahr Støre, er glødende EU-tilhengere. Selv om de i denne stortingsperioden har vært tilbakeholdne, er det liten tvil om at de vil slå til i det øyeblikket de mener det er grunnlag for å få Norge inn i EU. Det kan til og med oppstå et sterkt behov for å fikse både søknad, debatt og folkeavstemning tidlig i den kommende fireårsperioden, slik at Arbeiderpartiet igjen kan bli parat til å gå i koalisjon med nei-partiene SV og Sp etter valget i 2013.

Spørsmålet er så om Stoltenberg og Gahr Støre på noe tidspunkt kan tenkes å tro at det er mulig å få ja til EU i en ny folkeavstemning. Meningsmålingene de siste årene gir dem ingen grunn til optimisme. Der har alltid nei-folket ligget langt foran ja-folket. Men folkemeningen kan snu ganske fort. Den alminnelige oppfatning er at økonomisk eller sikkerhetspolitisk uro kan endre norsk mentalitet. Dersom den norske kronen blir utsatt for omfattende spekulasjoner, kan behovet for å slutte seg til euro oppstå. Dersom Russland truer i nord, kan flertallet av folket tenkes å ønske seg EU-tilknytning som et supplement til NATO-medlemskapet.

Det kan skje, men det er ikke veldig sannsynlig. Til det virker de historiske regelmessighetene til å være for sterke i Norges syn på EU.

Innlegget står for forfatterens egen regning

Kontakt

Michael Funch
E-post:

Søk i Analys Norden