Side-alternativer

Aslak Bonde

Norge er og blir atlantisk

Flere hendelser denne høsten skulle tilsi at det ble en økende USA-skepsis i Norge – noe som kunne resultere i en utenriks- og sikkerhetspolitisk nyorientering. Men i det politiske liv er det ingen tegn til endring. I sikkerhetspolitikken er det fortsatt slik at Norges bånd til Norden og resten av Europa aldri blir bedre enn det USA ser seg tjent med. I hvert fall så lenge EU vakler og NATO vender nesen hjem igjen.

06.12.2010

I disse dager er det et år siden USAs president Barack Obama besøkte Oslo for å motta Nobels fredspris. Omtrent samtidig ga han klarsignal til en amerikansk opptrapping av krigføringen i Afghanistan. I Norge godtok de aller fleste hans, og Nobelkomitéens, argumentasjon om at det noen ganger er nødvendig å føre krig for å skape fred. Ikke bare godtok man det teoretiske argumentet, Obama nøt også godt av en generell velvilje som gjorde at et stort flertall i meningsmålingene bifalt den aktuelle Afghanistan-tenkningen. På den tiden mente fortsatt mange at USA under Obama var noe helt annet enn USA under ledelse av president-forgjengeren George W. Bush.

USAs uforanderlighet

Det er selvfølgelig forskjell på en demokratisk og en republikansk president, men denne høsten har det kommet en bok, dokumenter og nyheter som minner oss om at USA opptrer ute i verden på noenlunde samme måte uansett hvem som er president. Noe annet ville strengt tatt ha vært en sensasjon – i alle land ligger det tunge utenriks- og sikkerhetspolitiske betraktninger som bunnplanker for politikken.

Toppdiplomaten Kai Eide har skrevet boken Høyt spill om Afghanistan som minner oss om USAs uforanderlighet. Eide var inntil i vinter FNs fremste representant i Afghanistan, i den egenskapen hadde han god tilgang både til toppene i NATO og i USA, og til det afghanske lederskapet. I boken gir han meget direkte og ganske deprimerende beskrivelse av det han mener er USAs feilslåtte Afghanistan-politikk. Det er lett å forstå ham dithen at alle de andre landene som er med på å føre krig og å legitimere Afghanistan-operasjonene er sterkt begrensede av en amerikansk administrasjon som har minst like mange innenrikspolitiske som utenrikspolitiske motiver.

Dokumentene som stadig strømmer ut gjennom Wikileaks tegner også et bilde av et amerikansk diplomati som opererer annerledes enn det nordmenn liker å tro. Selv om størrelsesforholdet mellom Norge og USA er og blir i ubalanse, så har nordmenn alltid likt å tro at amerikanerne behandler oss og andre europeiske allierte med respekt.

Amerikansk overvåking i Oslo

De lekkede dokumentene ble til alt overmål kjent for offentligheten rett etter at et av de store TV-selskapene hadde fortalt historien om den amerikanske ambassadens overvåkingsvirksomhet i Oslo. Mange norske politimenn og offiserer har i det siste tiåret arbeidet med å fotografere og å registrere nordmenn som blant annet var med på ”mistenkelige” demonstrasjoner. Den amerikanske aktiviteten var såpass omfattende at både det vanlige politiet og sikkerhetspolitiet reagerte, men de gjorde aldri noe mer enn å lufte sin bekymring direkte med amerikanerne.

I skrivende stund er det fortsatt usikkert om de norske overvåkerne som jobbet for USA har brutt loven. Politiet etterforsker fortsatt. Men det er ingen tvil om at det politiske miljø har slått seg til ro med USAs aktivitet. Justisministeren fikk ros da han i Stortinget fortalte at sikkerhetstjenesten ved en ambassade har rett til å både ta bilder og å registrere informasjon om folk utenfor ambassadeområdet.

Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund har skrevet kronikk i den venstreorienterte avisen Klassekampen der han imøtegår justisministeren. Han mener det er direkte misvisende å si at en ambassade kan overvåke på den måten USA antagelig gjorde. Ketil Lund ledet for femten år siden kommisjonen som avdekket ulovlig overvåking i Norge etter krigen, og han er dermed en av landets fremste eksperter på området. Likevel ble det en kort og begrenset offentlig debatt.

Atlantisk fokus ikke til debatt

Årsaken er som den alltid har vært: Med unntak av politikerne i Sosialistisk Venstreparti (SV) er det ingen som vil diskutere USAs rolle i Norge. Alle de andre partiene mener at det er avgjørende for Norges sikkerhet at vi har et godt og fortrolig forhold til stormakten i vest. Det betyr at vi ikke kritiserer dem mer enn absolutt nødvendig.  Når SV i tillegg er i regjering, er det logisk at den offentlige debatten blir begrenset.

En annen logisk konsekvens er at det blir lagt lokk på de sikkerhetspolitiske debattene som kan føre til at det blir stilt spørsmålstegn ved Norges sterke atlantiske orientering. Da Stortinget i midten av forrige måned diskuterte oppfølgingen av Stoltenberg-rapporten om nordisk samarbeid, understreket utenriksminister Jonas Gahr Støre at det var viktig ikke å forhaste seg i drøftelsen av det mest ambisiøse punktet. Som kjent foreslo tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg en nordisk solidaritetserklæring – noe som i praksis ville gjøre at NATOs solidaritetserklæring enten ville bli undergravet eller utvidet til å gjelde også for Finland og Sverige.

Gahr Støre vil ikke ha noen diskusjon som kan føre til at det blir stilt spørsmålstegn ved Norges NATO-forpliktelser og NATOs plikter i forhold til oss. Samtidig skal det sies at det var flere representanter fra Gahr Støres eget parti som viste litt større entusiasme for den nordiske solidaritetserklæringen enn utenriksministeren. De brukte såpass velvillige ord at en representant fra Høyre ba utenriksministeren om å snakke tydeligere – om han ikke kunne si rett ut at solidaritetserklæringen var en dårlig idé fordi den kunne undergrave NATO. Jonas Gahr Støre nektet, men ikke i særlig offensive ordelag: Han sa han ville fortsette ”samtalen” om en solidaritetserklæring, og la til at det ikke er før ”de fem nordiske land føler at dette er en trygg plattform”, at han vil gå videre med forslaget.

Det er unødvendig å si at Stortingsdebatten om nordisk forsvarssamarbeid ikke ble referert noen andre steder enn i Stortinget. Det var først og fremst en diskusjon om status quo, og da blir det ikke noe oppmerksomhet i offentligheten.
Oppmerksomhet er det heller ikke om EUs forsvarssamarbeid – eller om unionens fremtidige rolle som sikkerhets- og utenrikspolitisk aktør. Den store diskusjonen i Norge er - som i alle andre EU-land - om økonomi og valuta. Når det er reell tvil om valutaunionen vil overleve, er det lett å forstå at tilhengerne av norsk EU-medlemskap setter negative rekorder på meningsmålingene. Det er nesten ingen som i ramme alvor snakker om at Norge må bli medlem av EU akkurat nå.

Dermed forsvinner også den utenriks- og sikkerhetspolitiske debatten som kunne ha kommet opp om EU av andre grunner var interessevekkende for Norge. Det er mulig at EU hadde vært en meget god sikkerhetspolitisk støttespiller for Norge når det gjelder interessehevdelse i nord-områdene. Det er også mulig at EU under mer positive betingelser ville ha blitt fremstilt som en naturlig samarbeidskonstellasjon i den nye verden – der det økonomiske tyngdepunktet flytter seg østover og sørover og der man kan se konturene av en verdensorden med en del supermakter som bestemmer tingene seg i mellom.

EU til bekymring

Offentlighetenes EU-fokus er imidlertid helt annerledes i Norge. I den grad det skrives om EUs utenrikspolitikk har det akkurat denne høsten vært bekymringsmeldinger. Hva vil det bety for Norge og EØS-avtalen at vi nå vil bli behandlet som alle andre utlendinger av EUs nye utenrikstjeneste? Vi mister den særstillingen vi hadde i forhold til en Europakommisjon som behandlet EØS-partnerne på en annen måte enn andre utenforland.

Slik går EU-debatten, og i de sporene vil den fortsette å gå lenge – om det da ikke kommer noen uventede utenrikspolitiske skift. I den sammenheng er det verdt å minne om at Norges USA- og NATO-orientering selvfølgelig kan bli drastisk forandret av USA og NATO. Mister den amerikanske administrasjonen interessen for oss eller forsvarsalliansen, kan mye skje fort. Det er også verdt å nevne at det også kunne ha oppstått en ny dynamikk i sikkerhetspolitikken, dersom NATO ikke hadde brukt de siste årene på å finne tilbake til seg selv.

Det er meget velkomment i det norske establishmentet at NATO-toppmøtet i Lisboa denne høsten vedtok et nytt konsept som understreker alliansens klassiske begrunnelse – nemlig at medlemslandene skal forsvare hverandre mot angrep utenfra. Det er ikke sikkert at Norge hadde villet fortsette i et NATO som fortsatte og eventuelt forsterket out-of-area-strategien. Hadde USA bedt oss om å bli med på en ny Afghanistan-lignende operasjon i et annet land, ville antagelig debatten både om NATO og om USA endelig kommet – også til Norge.

Innlegget står for forfatterens egen regning

Kontakt

Michael Funch
E-post:

Søk i Analys Norden