Kultur

De nordiske kulturministrene bestemte i 2008 å gjøre kultur til “et selvstendig profileringsområde i den fellesnordiske globaliseringssatsingen.” De skulle bruke kunsten og kulturlivet som en del av en nordisk merkevarebygging, til å øke innovasjonsevnen i nordisk næringsliv, og til å bedre den “fredelige, demokratiske samtale”, som det står i sluttdokumentet fra kulturministrenes møte.

Det politiske dokumentet bygger på forestillingene om at det finnes en nordisk kultur, og at denne kulturen skal ha et formål. Mon tro om ikke det nordiske ligger akkurat her: I at man forsøker å lage en overbygning som ikke er kommet parallelt med nasjonsbyggingen. I de store europeiske nasjonene bruker man mye penger og ressurser på å spre sin egen kultur og sitt eget språk, men det er bare de nordiske landene som også bruker ressurser på å utvikle noe grenseoverskridende som samtidig er knyttet til geografi – til en region.

Den nordiske ambisjonen har sin klare begrensning i at hvert enkelt land bruker det aller meste av sine ressurser på å drive nasjonal kulturpolitikk. Språk og medier vurderes fortsatt i nasjonale, og ikke i nordiske, rammer. Støtten til kunst og kulturprosjekter går fortsatt i all hovedsak gjennom landenes institusjoner.

De politiske debattene foregår også i kjente omgivelser – i den grad det arbeides for en bred offentlighet utenom den nasjonale, så er det som oftest den europeiske offentligheten som etterlyses. Det ble spesielt tydelig etter valget til Europaparlamentet våren 2009 da svært mange pekte på den manglende europeiske offentligheten som en viktig årsak til den lave valgdeltagelsen.

Dersom man utvider kulturbegrepet, slik det var populært for noen tiår siden, blir ikke den nordiske dimensjonen lettere å se. Forsøkene på å lage en nordisk fotballturnering som et supplement til den europeiske mesterligaen strandet, og flertallet av de nordiske TV-seere får fortsatt langt flere tilbud fra den anglosaksiske verden enn fra de nordiske nabolandene.

På tross av alt dette kan det gi mening å se på kunst og kulturpolitikk i et nordisk perspektiv.  Ved inngangen til det andre tiåret i det nye årtusen er det mulig å se ansatser til en nordisk tenkning om kulturens formål som skiller seg fra holdningene i andre og større land. Kulturen kobles til politikken og økonomien på en litt annerledes måte.

Når de nordiske kulturministrene skriver at ”Norden er et forbilde i demokrati og kulturdialog for andre regioner i verden”, har de et poeng som ikke må gå tapt i selvskrytet. Den nordiske økonomiske samarbeidsmodellen bygger i stor grad på en kultur som er preget av samarbeid og relativ likhet. De nordiske økonomiene gjør det bedre enn mange andre fordi sjefer og ansatte snakker sammen og ganske ofte gjør hverandre bedre. Tilsvarende er det en harmoni og en fellesskapsfølelse i de nordiske politiske systemene som gjør det relativt lett for hele samfunet å takle endringene i en raskt omskiftelig tid.

Det er dette de nordiske lands politikere bygger på når de ønsker å bruke kulturen som smøremiddel i integreringen av nye landsmenn. Ved hjelp av kunst og kultur skal innvandrere få presentere seg på en bredere og bedre måte enn de ellers ville ha gjort. Aller viktigst er det at en offensiv kulturpolitikk kan bidra til å sette de “nasjonale verdiene” under diskusjon. I et land der det reflekteres rundt nasjonale verdier blir innvandringen og dens trussel mot de samme verdiene lettere å håndtere.

Nordiske politikere er selvfølgelig ikke alene om å bruke kultur som integreringspolitisk virkemiddel.  EU erklærte for eksempel 2008 som et år for interkulturell dialog, og det er mange europeiske land som fulgte opp med egne programmer og/eller arrangementer. Men det er ikke mange land som bruker så mye ressurser på dette arbeidet som de nordiske (målt i relative størrelser). Den norske regjeringen satte eksempelvis en standard både for sine etterfølgere og for sine naboland da den i 2005 bestemte at en prosent av landets samlede verdiskapningen skulle gå til kulturformål.

Spørsmålet er så om den sterke satsingen på kultur vil bli beholdt når de nasjonale budsjetter blir presset i etterkant av den store økonomikrisen. Det nasjonale samholdet kommer til å bli satt på prøve – både av økonomien og av innvandringen. Da kan det være skummelt at kunsten og kulturen i det siste tiåret er blitt så instrumentell. Når det er angitt formål og begrunnelser, blir det også mulig å måle om kulturen virker.

Dersom det ikke er mulig å dokumentere at politikernes satsing på kultur - enten den er nasjonal eller nordisk  - fører til det politikerne sier at den skal føre til, kan publikum vende ryggen til kulturen – i hvert fall i økonomisk og politisk forstand.

Da kan vi få en kulturkamp mot det som kan bli oppfattet som elite- og skrivebordskultur.